| Ludwig Sebastian | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1862[1][2][3] Frankenstein | ||
| Død | 1943[1][2][3] Speyer | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1887–), katolsk biskop (1917–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
Ludwig Sebastian (født6. oktober1862 iFrankenstein ikongedømmet Bayern, død20. mai1943 iSpeyer iTyskland) varkatolskbiskop avSpeyer fra1917 til sin død. Han ble bispeviet averkebiskopJohann Jakob von Hauck, erkebiskop avBamberg.
Sebastian tokabitur i 1883 iKaiserslautern. så studerte han ved presteseminaret i Bamberg.
Han ble presteviet 7. august 1887 i Bamberg. Så var han kapellan iBamberg,Forchheim, ogAnsbach. Han hadde sitt føerste sogneprestembede fra 1892 til 1900 iHohenmirsberg, deretter ble han sogneprest for St. Ludwig i Ansbach. Han var ved siden av skoleinspektør for distriktets katolske skoler. I 1914 avanserte Sebastian til medlem av domkapittelet i Bamberg.
Den 28. mai 1917 ble han av den bayerske kongeLudwig III kalt til biskop av Speyer. Etter at paven hadde bekreftet valget ble han bispeviet den 23. september 1917 avJohann Jakob von Hauck idomkirken i Speyer.
I 1918 promoverte han til doktor i teologi vedJulius-Maximilians-Universität Würzburg. På grunn av sammenbruddet av monarkiet i Bayern ble han ikke elevert til adelsstanden.
Førden nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i1933 hadde han sammen med debayerske biskoper advart motnasjonalsosialismen som uforenlig med katolsk morallære. Etterpå forsvarte han kirkens konkordatsfestede rettigheter, som ble krenket av nazistene, og i1937 sørget han for at pavePius XIIs antinazistiskeencyklikaMit brennender Sorge ble lest opp fra prekestolene.
I januar1935 oppfordret han befolkningen i det etterVersaillestraktatens bestemmelser fransk-kontrollerteSaarland, som til dels lå i hans bispedømme, til å stemme for gjenforening med Tyskland.
Sebastian var godt oppe i årene da nazistene kom til makt, og var forsiktig i sin tilnærming. Han kunne imidlertid mobilisere det han hadde av energi mot den nye ideologi.
I 1933 nektet han å undertegne på et slags felles valgopprop som den stedligegauleiter hadde utarbeidet. Dette ble tatt ille imot i Rikskanselliet i Berlin. Demonstrativt besøkte han i mars samme år katolske fanger, de såkalteSchutzhäftlinge i konsentasjonsleir iNeustadt an der Weinstraße, og engsdjerte seg hos den pavelige nuntius personlig for embedsmenn som var blitt oppsagt fra statstjenesten på grunn av deres jødiske avstamning.
Likeså vegret han seg frem tilReichsflaggenverordnung (riksflaggforordningen) av 1935 – som la straffetrussel over dette – å flegge med hakekorsflagget (statsflagget) fra kirkelige bygninger på de statlig fastlagte flaggdager. Frem til det ikke lenger gikk på annet vis, tillot Sebastian utelukkende bruk av det gul-hvite kirkeflagg og det gamle svart-hvitt-røde riksbanner.
I 1937 sørget han for at den paveligeencyklikaMit brennender Sorge ble lest opp i kirkene, og utstyrte skrivet med et eget forord, som agså formante at det pavelige skriv skulle «til tross for alle eventuelle vanskeligheter gjøres kjent for de troende på virkningsfullt vis» og uttrykkelig forordnet at man skulle lese opp hele teksten og såvidt mulig distribuerer teksten blant menighetslemmene.
Også i et hyrdebrev til fasten 1938 til Sebastian klart stilling mot nazismens ideologi.[4]
Allerede 19. mars 1937 hadde gauleiterJosef Bürckel angrepet biskopen i en radiooverført tale, og kalt ham «statsfiende» og «landsforræder», fordi han skulle ha latt det fiendlige utland tilkomme bakvaskende meddelelser». Bakgrunnen var en rapport fra biskopen til Vatikanets statssekretær Eugenio Pacelli, den senere pavePius XII somGestapo hadde snappet opp allerede i 1935, åpnet og avfotrogradfert. Den beskrev nazistiske tiltak mot kirkelige innretninger. I tilslutning ble det under en rettssak mot dekan Joseph Schröder for Landretten iFrankenthal i 1937 gjort et stort propagandanummer av saken. Det ble hengt ut svære oppslag landet rundt med en tekst som fordømte biskopen.[5]
Bisperesidensen i Speyer ble blant annet plaget av vindusknusing. Seks av bispedømmets prester havnet ikonsentrasjonsleiren Dachau.
I anledning biskopen gulljubileum dom prest den 15. august 1937 fikk NSDAP rundt 40.000SA-menn komme til Speyer for å iscenesette et voldsom styrkedemonstrasjon. Men de var kommet forgjeves - biskopen feiret sitt jubileum iStift Neuburg ved Heidelberg.
I 1941 gav paven en biskoppelig koadjutor,Joseph Wendel, til avlastning. Etter Sebastians død 20. mai 1943 ble han Sebastians etterfølger. Sebastian hadde selv bispeviet ham den 29. juni 1941.
Kort før sin død ytret han seg tydelig mot NS-staten i et hyrdebrev kort før sin død, i anledning sin 80-årsdag og sitt bispejubileum.[6]
Hansepiskopalgenealogi er: