Charles de France Radegonde de France Joan of Valois, Duchess of Bourbon Charlotte de France Catherine de Valois[2] Yolande av Valois Magdalena av Valois[2] Marie de France
Som en upålitelig og ulydigdauphin (tronarving) av Frankrike, gikk Ludvig åpent ut mot sin far i et kortvarig opprør kjent somPraguerie (1440), da han flyktet fra hoffet. Betegnelsen «Praguerie» kom av at et lignende opprør hadde skjedd iPraha. Kongen tilga de opprørskevasallene, inkludert sin sønn Ludvig, som han lot styre provinsenDauphiné. Der regjerte han med administrativ dyktighet.
Ludvigs uavlatelige intriger førte til sist til at hans far forviste ham fra hoffet. Fra Dauphiné styrte han sitt eget rike og giftet seg – mot sin fars vilje – medCharlotte av Savoie, datter avLudvig, hertug av Savoie. Karl VII sendte en hær mot sønnen for tvinge sønnen til å lyde kongens vilje, men Ludvig rømte tilhertugdømmet Burgund hvor han ble tatt vennlig imot avFilip III, hertug av Burgund, som var den franske kongens fremste fiende.
Da Karl VII døde i 1461, forlot Ludvig hoffet i Burgund for å ta sitt kongerike i besittelse. Han stod fortsatt under hertug Filips beskyttelse. Ludvig gjorde det til sitt prosjekt å bekjempe de store kronvasallene og legge deres eiendommer inn under kronen. Hans sans for intriger og hans heftige diplomatiske aktivitet ga ham tilnavnet «den listige» (mellomfransk:le Rusé). Et annet tilnavn var «den universelle edderkopp» (mellomfransk:l'universelle Aragne), som han fikk fordi hans fiender anklaget ham for å spinne nett av intriger og konspirasjoner.
Hans streben etter mer makt utløste et opprør anført av den såkalteLigue du bien public, ledet avKarl den djerve, greve av Charolais, senere hertug av Burgund. Ligaen tvang Ludvig til å etterkomme en rekke av deres krav. Men Ludvig XI overtrådte fredsbestemmelsene, som han lot stendene annullere.
Da han 1468 ble tatt til fange av Karl den djerve, ble han tvunget til å etterkomme flere krav. Men i påfølgende konflikter med Burgund hadde han imidlertid hellet med seg.
I1472 grep hertugKarl I av Burgund, sønn av Filip III, til våpen mot sin rival Ludvig XI, som greide å isolere hertugen fra hans engelske allierte ved signereavtalen i Picquigny (1475) medEdvard IV av England. Avtalen avsluttet formelthundreårskrigen. Da Karl I av Burgund døde islaget ved Nancy i1477, døde også dynastiet til hertugene av Burgund ut. Ludvig inngikk da ekteskap med Karls datter Maria av Burgund, i et forsøk på å få Burgund underlagt Frankrike. Dette førte til krig med den tysk-romerske keiser. Krigen endte med nederlag for Ludvig.
Men Ludvig klarte imidlertid å få kontrollen med en rekke områder i Burgund, inkludert selve hovedområdet Burgund ogPicardie. På dette tidspunktet var det ingen utenlandske makter som utgjorde en direkte trussel mot Ludvigs styre, og han var følgelig i stand til å eliminere sine opprørske vasaller, ekspandere den kongelige makten og autoriteten, og styrke den økonomiske utviklingen i Frankrike. Alt i alt klarte Ludvig å fullføre Karl VIIs påbegynte verk: å styrke den franske kongemakten og etablere et fast økonomisk fundament for sin utøvelse av kongemakten. Han anvendte hensynsløst statsdiplomati for å knuse det burgundiske riket og uthule de store nabomaktene fra avstand.
Han døde i1483 og ble etterfulgt av sin sønnKarl VIII.
Av historikere betraktes Ludvig XI som en av Frankrikes mest betydningsfulle regenter - begavet, velutdannet og handlingskraftig.
