Lokrierne (gresk: Λοκροί) var en oldtidsfolk eller stamme iHellas iantikken. Lokrierne snakket en lokisk greskdialekt, en form fordorisk nordvestlig gresk dialekt, noe som indikerer at de var kulturelt påvirket av eller slektninger avdorerne. De var bosatt i den antikke regionenLokris i sentrale Hellas.
Den forhistoriske bosetningen i Lokris varlelegere som ble erstattet (eller assimilert) av lokrierne da de greske stammene vandret inn sørlige Hellas. Imidlertid gjør historikerenDionysios fra Halikarnassos intet forsøk på å skille disse folkene fra hverandre, og nevner isteden at lokrierne var det senere navnet på lelegere,[1] og på samme vis som andre antikke historikere identifiserer hellenerne (grekerne) med de folk som var der før dem i Hellas.Aristoteles og andre skribenter antok at navnet til lokrierne var avledet fraLokros, den arkaiske kongen til lelegerne.[2] I henhold til en del tradisjoner skalDeukalion, som i henhold tilgresk mytologi var hellenernes (grekernes) stamfar, ha levd i den lokriske byenOpous i østlige Lokris.
Lokrierne skal etter tradisjonen ha kommet til sørlige Hellas på slutten av 1000-tallet f.Kr. fra deres egentlige hjemland iPindos, en fjellkjede helt nord i dagens Hellas. Det skjedde på den tid da mange greske stammer forflyttet seg sørover. I historisk tid var lokrierne adskilt i to særegne stammer som skilte seg fra hverandre i skikker, vaner og sivilisasjon. Av disse ble de østlige lokrierne kalt for opuntianske og epiknemedianske, og bodde ved østkysten av Hellas, motstående av øyaEuboea. De vestlige lokrierne bodde vedKorintbukta og var skilt fra de førstenevnte ved fjelletParnassos, og heleDoris ogFokis.[3]
Det er sannsynlig at lokrierne ved et tidspunkt strakte seg hav til hav, og ble revet i filler ved innvandring avfokiere og dorere.[4] Den mest kjente kolonien til den lokiske stammen var byenLocri iMagna Graecia i sørligeItalia som ble opprettet en gang på 600-tallet f.Kr. I henhold tilStrabon var den grunnlagt av østlige lokrierne fra regionen rundtAmfissa i sentrale Hellas.
På 500-tallet f.Kr. hadde lokrierne en rekke konflikter med nabostammene. Kun de østlige lokrierne er nevnt av Homer; de var eldre og mer siviliserte enn de andre. De vestlige lokrierne er ikke nevnt i historien førPeloponneskrigen på 400-tallet f.Kr., og selv da omtalt som delvisbarbarisk folk.[5] Det var også den siste gangen disse ble nevnt da de led nederlag forKorint senere og de opphørte å ha en særskilt identitet på 300-tallet f.Kr. De østlige lokrierne er nevnt som å ha deltatt islaget ved Thermopylene mellom grekere ogpersere, og ble angrepet av ulike stammer som herjet deres landområder, og kun noen av deres byer bevarte en egen identitet inn i 200-tallet f.Kr.
Lokrierne rundt områdetThermopylene er de første som ble kalt for «hellenere» (grekere). Senere ekspanderte denne betegnelsen til å omfatte også andre greske stammer gjennomamfiktyoniskeDelfi som de tilhørte og som var deres religion. Den mest kjente av dereshelter var Aias lokrieren, bedre kjent somAjax den mindre for å skille ham fra den store helten Aias ellerAjax, sønn av Telamon. Ajax den mindre var sønn av konge Oileos, konge avLokris. EtterAkilles var han den raskeste og tapreste av de greske heltene iTrojakrigen. Etter å ha erobretTroja døde han på veg hjem da hans skip ble splintret mot klippene av sjøgudenPoseidon som straff for at han haddevoldtattKassandra i Trojastridens siste faser.
Elementer av dyrkelsen av Ajax kan bli funnet iEuboea,Peloponnes,Epirus,Pontos vedSvartehavet, de greske øyene iEgeerhavet, på kysten avAnatolia,Kérkyra, sørligeItalia og nordligeAfrika, noe som kan være hentydning til lokriere var godt spredt i den gresktalende verden iantikken. Igresk mytologi synes de nært knyttet til fokiere ogeleanere.
James M. Redfield, professor iden klassiske verden vedUniversitetet i Chicago har i sin bokThe Locrian Maidens: Love and Death in Greek Italy (2003) hevdet at de østlige lokriere hadde en særskilt måte å behandle kjønnsforskjellen på.[6] Selv om lokrierne knapt kan bli sett på som å ha praktisertlikestilling mellom kjønnene, hadde kvinner spesielle og framstående religiøse rettigheter og posisjoner. Menn kunne bare få tilgang til disse religiøse mysteriene ved å gifte seg med dem. Lokriske kvinner ble virkemidler for å overføre status og ekteskap opprettholdt den sosiale orden til et tradisjoneltoligarki.