Movatterモバイル変換

Liuvigild

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Liuvigild

Født		525
Død		21. apr.586 Toledo
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Visigoternes konge (568–586) king of the Suebi (585–586)
Ektefelle		Goiswinta
Søsken		Liuva I
Barn		Hermenegild Reccared I
Liuvigild på Commons

Liuvigild (Leuvigild, Leuvigildo, Leovigild, Leovigildo, Leogild) varvestgoternes konge fra569 til21. april 586.^[1]

Liuvigild ble erklært medkonge med sin brorLiuva I på vestgoternes trone etter en kort periode med anarki efter deres bror, kongAtanagilds død. Begge varariansk kristne. Liuva var foretrukket av de vestgotiske adelsmennene og hersket over områdene nord forPyreneene, mens Liuvigild hersket iHispania.

Liuvigild giftet seg med Atanagilds enke, Goiswintha. Hans første kone, Teodosia, mor til hans sønner, døde tidligere.^[2]

Liuva døde i572 eller573. Liuvigild begynte sitt styre over de gjenforente vestgotiske territoriene ved å innta denbysantinsk-styrte byenCordoba, hvor bysantinerne nylig hadde svart på Atanagilds bønn om hjelp ved å etablere et bysantinsk territorium sørøst påDen iberiske halvøy. Liuvigild drev også de germanskesueviene bort fra deres befestninger iLeón og Zamora, og på den måten utvidet han sitt kongedømme nord- og vestover, men i mer enn en ny generasjon skulle den østlige romerske keiseren beholde en base i det sørøstlige Hispania, som tok tilbake sitt gamle romerske navnHispania Baetica.

Selv om han var i konstant krig med bysantinerne i det sørlige Hispania, aksepterte Liuvigild administrasjonen til Det bysantinske riket, adopterte dets pomp og seremonier og etterlignet dets mynter. Han gjorde viktige forbedringer i vestgotisk lov. Liuvigild styrket videre mulighetene for en fremtidig fredelig arverekke ved å plassere sine to sønner,Hermenegild ogReccared, i kongelige embeter og legge visse regioner under deres styre. Hermenegild, den eldste, var gift med denfrankiske prinsessen Ingund, datter av kongSigibert I, denaustrasiske kongen vedMetz.^[3]

Hermenegilds opprør

[rediger |rediger kilde]

Fra584 til585, forteller katolske historikere, krevde Liuvigild at hansromerske undersåtter skulle konvertere til arianismen. Liuvigild insisterte på å utnevne arianske biskoper, men dette møtte motstand ledet av de katolske biskopene, ogBaetica igangsatte et opprør som ble ledet av hans sønn Hermenegild, som hadde konvertert til katolisismen under ekteskapet med den frankiske prinsessen.

Liuvigild beleiret og tok bysantinernesSevilla, tok sin sønn som fange i Cordoba og forviste ham nord tilValencia, hvor han ble myrdet av Liuvigilds agenter i 585. Hermenegild ble senere kanonisert som St. Hermenegild av paveSixtus IV på oppfordring fraFilip katolikken. Den frankiske prinsessen ble overlevert til den østromerske keiserenTiberius II Konstantin og ble sist hørt om i Afrika. Liuvigild sendte også den problematiske biskopen i eksil. Han tilbrakte årene før Hermenegilds opprør,579 til582, ved hoffet iKonstantinopel. Den romersk-katolske kirken kanoniserte ham som St. Leander av Sevilla.

Liuvigild var generelt ikke en fiende av katolske kristne, selv om han var bestemt på å straffe dem når de konspirerte mot ham med sine eksterne fiender. Han styrte delvis gjennom den lokale prestisjen til katolske biskoper, noen av dem hadde fire århundrers historie bak seg. For den arianske monarken var katolisismen religionen til hans romerske undersåtter, mens arianismen var et samlingspunkt for å møte den bysantinske fienden i sør. Konvertering var likestilt med forræderi.

Liuvigilds siste år

[rediger |rediger kilde]

I nord dro Liuvigild fordel av interne gnisninger mellom suevifraksjoner om etterfølging, og i584 beseiret han suevienes kongedømmeGalicia og la det til sin krone. På slutten av hans styre var det bare baskerlandene og to små bysantinske territorier som ikke tilhørte vestgoterne i Iberia.

Vestgoterne var fremdeles et militært aristokrati på halvøya, ogarianisme var fremdeles den kongelige religion. Nye monarker måtte godkjennes av adelsmennene, selv om dette kun var en formalitet. Vestgoterne og deres undersåtter var fremdeles separat styrt ifølge to forskjellige lovverk.

Liuvigilds siste år var preget av åpen krig med frankerne langs hans nordligste grenser. Men generelt var Liuvigild en av de mest effektive vestgotiske kongene i Hispania, gjenoppretteren av vestgotisk enhet. Han styrte fra den nylig etablerte hovedstad iToledo, hvor han slo seg ned mot slutten av sitt styre. På grunn av dette blir det iberiske vestgotiske monarkiet noen ganger kalt «kongedømmet Toledo». Hovedstaden i Toledo, etablert i det forrige styre, markerte den bevegelsen av et kulturelt senter framiddelhavskysten eller det sørligeTartessos.

Da Liuvigild døde skapte hans sønnReccared I, som konverterte til katolisismen i589, religiøs og politisk enhet ved å knytte vestgoterne sammen med deres undersåtter. Men katoliseringen av det vestgotiske Hispania bidro til biskopenes makt og kongemaktens nedgang. I633 bevilget en synode av biskoper seg adelsmennenes rettigheter til å bekrefte valget av en konge. Da lojaliteten ble overført til lokale biskoper, både til inspirasjon og som beskyttere, kunne ikke motstand i stor skala koordineres damaurerne truet i det8. århundre, og det ene etter det andre bispedømmet kollapset.

Referanser

[rediger |rediger kilde]

^«Leovigild | Visigothic Ruler, Reformer & Conqueror | Britannica».www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2024.
^Gregory of Tours 1974, s. 233 [IV.38].
^Wood 1994, s. 171.

Litteratur

[rediger |rediger kilde]

E. A. Thompson,The Goths in Spain (1969).
Altamira, Rafael (1913). «Spain under the Visigoths».The Cambridge Medieval History. 2, The Rise of the Saracens and the Foundation of the Western Empire. New York: The Macmillan Company.OCLC 716605555.
Britannica.«Leovigild: Visigothic Ruler, Reformer & Conqueror».Britannica (på engelsk). Besøkt 8. september 2024.
Collins, Roger (1995).Early Medieval Spain: Unity in Diversity, 400–1000. London: Macmillan.ISBN 978-1-34924-135-4.
Collins, Roger (2004).Visigothic Spain, 409–711. Malden, MA: Blackwell Publishing.ISBN 978-0-47075-461-0.
Davis, R.H.C. (2005).A History of Early Medieval Europe. London and New York: Routledge.ISBN 978-0-582-78462-8.
Frassetto, Michael (2003).Encyclopedia of Barbarian Europe: Society in Transformation. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO.ISBN 978-1-57607-263-9.
Goffart, Walter (2006).Barbarian Tides: The Migration Age and the Later Roman Empire. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.ISBN 978-0-81222-105-3.
Gregory of Tours (1974).The History of theFranks. Translated by Lewis Thorpe. New York: Penguin Books.ISBN 978-0-14044-295-3.
Heather, Peter (1998).The Goths. Oxford: Blackwell.ISBN 978-0-63120-932-4.
John of Biclaro (1990).Conquerors and Chroniclers of Early Medieval Spain. Translated byKenneth Baxter Wolf. Liverpool: Liverpool University Press.ISBN 978-0-85323-554-5.
López, Gisela Ripoll (1998). «The Arrival of the Visigoths in Hispania: Population Problems and the Process of Acculturation».Strategies of Distinction: The Construction of Ethnic Communities, 300–800. Leiden and Boston: Brill.ISBN 978-9-00410-846-2.
McKitterick, Rosamond (2001).The Early Middle Ages: Europe,400–1000. Oxford and New York: Oxford University Press.ISBN 978-0-19873-172-6.
Wallace-Hadrill, J. M. (2004).The Barbarian West, 400–1000. Malden, MA: Wiley-Blackwell.ISBN 978-0-63120-292-9.
Wickham, Chris (2005).Framing the Early Middle Ages: Europe and the Mediterranean, 400–800. Oxford; New York: Oxford University Press.OCLC 1025811203.
Wickham, Chris (2016).Medieval Europe. New Haven and London: Yale University Press.ISBN 978-0-30020-834-4.
Wilentz, Sean (1999).Rites of Power: Symbolism, Ritual, and Politics since the Middle Ages. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.ISBN 978-0-81221-695-0.
Williams, Mark (2004).The Story of Spain. San Mateo, CA: Golden Era Books.ISBN 978-0-97069-692-2.
Wolfram, Herwig (1997).The Roman Empire and its Germanic Peoples. Berkeley and Los Angeles: University of California Press.ISBN 0-520-08511-6.
Wood, Ian (1994).The Merovingian Kingdoms, 450–751. London and New York: Longman.ISBN 0-582-49372-2.

Eksterne lenker

[rediger |rediger kilde]

Vestgotiske kongedømmer
Stanley G. Payne,History of Spain and Portugal: Kapittel 1
Encyclopædia Britannica 1911: Leuvigild
Catholic Encyclopedia: St. Hermenegild
Edward Gibbon,History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 37.

Forgjenger

Atanagild

Vestgoternes konge
568–586

Etterfølger

Reccared I

v d r Vestgotiske konger
Fritigern Atanarik Alarik I Ataulf Sigerik Wallia Teoderik I Torismund Teoderik II Eurik Alarik II Gesalek Amalarik Teudis Teudigisel Agila Atanagild Liuva I Liuvigild Reccared I Liuva II Witterik Gundemar Sisebut Reccared II Suintila Sisenand Chintila Tulga Chindasuinth Recceswinth Wamba Erwig Ergica Witiza Roderik

Oppslagsverk/autoritetsdata	Encyclopædia Britannica·Brockhaus Enzyklopädie·Deutsche Biographie·Nationalencyklopedin·WikiTree·VIAF·VIAF·GND·LCCN·ISNI·SUDOC

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Liuvigild&oldid=25045112»

Kategorier:

Skjulte kategorier:

[8]ページ先頭