Lik ellerkadaver er endød kropp. Lik brukes stort sett for å beskrive dødemennesker, mens kadaver (elleråtsel) som regel omhandler dødedyr. Undersøkelse av døde menneskekropper kalles forobduksjon, mens det på dyr foretas ennekropsi.[1][2]
Lik går gjennom en gradvisnedbrytning med mindre de blirbalsamert eller kommer i spesielle forhold hvor det er enten for kaldt, varmt, tørt eller mangel påoksygen.[1][3]
De første tegnene på forråtninger er likflekker. De begynner å utvikle en halv time til et par timer etter at døden har inntruffet og er rødfiolette flekker som vises på huden. Grunnen til at de oppstår er fordi at hjertet slutter å pumpe blodet rundt i kroppen og tyngdekraften bidrar til at blodet samler seg i de lavestliggende samleårene. Ved det samme er det mulig å presse dem vekk, men etter 10-14 timer er de fiksert. Innen denne tidsperioden vil dødsflekkene kunne flytte på seg hvis liket snus og derfor kan en finne ut av hvor mye et lik har blitt flyttet på etter at døden har inntruffet.[1][4]
Dødsstivhet, også kjent som rigor mortis, er når musklene blir stive og harde. Det skyldes en kjemisk endring i muskelfibrene. Vanligvis begynner dødsstivheten to til fem timer etter døden og blir fullt utviklet åtte til tolv timer etter døden. Den varer normaltsett i et til tre døgn. Dødsstivheten gjør det vanskeligere å bevege på lik, derfor velger begravelsesagenter å arbeide med liket før stivheten begynner eller til etter den er over. Noen gir også massasje til liket for å gjøre det mindre stivt.[1][5][6]
Hvor raskt et lik råtner vekk varierer på forholdene som temperatur, fuktighet og hvor dypt liket er begravd. Foråtnelsen kommer raskere i fuktige og varme omgivelser. Likets hudfarge vil endre seg til en flekkvis grønnlig eller blågrå farge, de øverste hudlagene vil løsne og liket svulmes opp på grunn av gassdannelser. I tillegg vil likets lukt endre seg. Forråtnelsebakterier forekommer overalt i naturen, og mange arter lever normalt i både menneskers og dyrs tarmer. Etter rundt to til tre uker i graven har liket mistet mesteparten avinnvollene og musklene sine siden bakterier, fluer og larver spiser av kroppen, samtidig som vannet fordamper. Vanligvis består kroppen av 80 prosent vann. Etter rundt tre måneder gjenstår bare skjelettet igjen.[1][3][7] Insektene kan bare spise på lik hvis det er begravt langt nok oppe slik at de har tilgang på oksygen. Lik som har blitt begravd lengre under bakken blir ofte spist opp avbakterier og syrer fra kroppen i stedet. Tilslutt blir kroppen til jord og kan romme nesten opp til to dl.[8]
Balsamering eller mummifisering var en måte å forhindre foråtnelser på. Det kan være flere grunner til at mennesker ønsket å stoppe foråtningsprosessen som for eksempel at de trodde at å bevare kroppen var nødvendig for å kunne bruke den i et neste liv, for å transportere likene over lange distanser, kunne brukes avmedisinstudenter og for at det skulle kunne utstilles.[9][10][11]
Egypterne er kjent for å mummifiserefaraoer og andre kongelige. De ønsket å bevare kroppen til et neste liv.[11] Balsameringsprosessen innebar å fjerne indreorganer, bade kroppen inatronssalt for å tørke den, smøre den inn i oljer og å pakke den inn i bandasjer avlin.[12]
