Note til flagg, våpen og nasjonalsang: Under opprøret sommeren 2011 tok opprørerne trikolor-versjonen fra 1951 i bruk igjen, i stedet for 1977-flagget. Likeledes ble nasjonalsangen «Allahu Akbar» erstattet med tidligere «Libya, Libya, Libya».
Libya har det tredje størsteBNP (KKP) per innbygger i Afrika, bareSeychellene ogSør-Afrika har høyere. En viktig årsak til dette er landets store oljereserver, kombinert med det lave befolkningstallet.[4][5]
Libya ble frem til sommeren 2011 ledet avMuammar al-Gaddafi, hvis utenrikspolitikk ofte hadde brakt ham i konflikt medden vestlige verden og andre afrikanske lands regjeringer. Libya gav imidlertid opp sitt atomvåpenprogram i 2003, og Libyas relasjoner til omverdenen ble i en periode mindre betent.[6] I mars 2011 ble forholdet til omverdenen radikalt forverret, da FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner mot Libya etter brutale reaksjoner mot demonstranter i landet. I løpet av sommeren og høsten samme årovertok en væpnet opprørsbevegelse herredømmet over store deler av landet, deriblant hovedstaden, og det tidligere regimet gikk i oppløsning etter tildels harde kamper.[7] I august 2012 ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk sin første valgte nasjonalforsamling siden Gaddafis statskupp i 1969. Nye opprør fra blant andre islamistgrupper førte til nok en borgerkrig fra 2014 til 2020.[8]
Libyas flagg var fra 1977 til lederen Gaddafi ble drept 20. oktober 2011 det enestenasjonalflagget i verden med bare én farge og uten noen form for mønster, symboler eller andre detaljer. Under opprøret sommeren 2011 ble den gamle trikolor-versjonen av flagget fra 1951 tatt i bruk igjen. Også nasjonalsangen ble erstattet.[9]
Statens navn påarabisk erليبيا Lībiyā; påberbisk:. Fra 1977 til 2011 var det offisielle navnetDen store sosialistiske folkelig libyske arabiskejamahiriya eller litt forenkletDen sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya (arabiskالجماهيرية العربية الليبية الشعبية الإشتراكية العظمى Al-Jamāhīriyyah al-`Arabiyyah al-Lībiyyah aš-Ša`biyyah al-Ištirākiyyah al-`Uẓmā). Libya var det eneste landet medjamahiriya som sin offisielle styreform.
Navnet Libya er et berbisk navn for området og blir omtalt iantikke egyptiske tekster som,R'bw (=Libu), som refererer til en av deberbiske stammene vest forNilen. Pågresk ble stammens medlemmer kaltLibys, og deres land forLibya. Uttrykket hadde imidlertid en videre betydning iantikkens Hellas, da det innbefattet hele Nord-Afrika vest for Egypt. Senere, påIbn Khaldūns tid, var den samme store stammen kjent somLawata.[10]
Sentale byer, landets laveste (Sabkhat Ghuzayyil) og høyeste (Bīkkū Bīttī) punkt, samt Aouzoustripen, et omstridt landområde som ogsåChad gjør krav på.Jabal Al Akdhar i nærheten av Benghazi er Libyas våteste region. Årlig gjennomsnittlig regnfall ligger på mellom 400 og 600 millimeter.[11]
Libya er, med sine 1 759 540 km²verdens 18. største land målt i areal. Libyas areal er like stort som Tyskland, Storbritannia og allede fem nordiske landene tilsammen. Det grenser mot Middelhavet i nord, mot Tunisia og Algerie i vest, motNiger i sørvest, motTsjad ogSudan i sør og mot Egypt i øst. Libya er, med sine 1 770 km det afrikanske landet med lengst kystlinje mot Middelhavet.[12][13] Middelhavet nord for Libya blir ofte referert til somLibya-havet. Klimaet i Libya er for det meste tørt og ørkenaktig. De nordligste områdene har imidlertid et mere temperert middelhavsklima.
Oaser finnes spredt over hele Libya. Blant de viktigste erGhadames ogKufra. Mer enn 90 % av landets areal er ørken eller halvørken. Libyas høyeste punkt erBikku Bitti iTibesti, med en høyde på 2 267 meter. Landets laveste punkt erSabkhat Ghuzayyil, en senkning som ligger 47 meter under havoverflaten.
Tross sitt store areal har Libya i praksis bare to klimasoner. Kystområdene i nord har middelhavsklima med fuktige vintre og rundt 12 °C i januar, mot 26 °C i august. Her når middelnedbøren opp i 400 mm, med regnfall i 30-35 dager i perioden november-februar.
Innlandet har ørkenklima med svært store temperatursvingninger, fra under 0 °C om vinteren til over 50 °C om sommeren. Nattestid om vinteren er kuldegrader ikke uvanlig. Ekstreme dagtemperaturer går opp mot 58 °C. Det er nesten ikke nedbør i det hele tatt i de flate ørkenpartiene.
Hver vår og høst blåser en varm, tørr, støvfullscirocco (i Libya kaltgibli), en sydlig vind som varer fra en til fire dager. I april kan den bringe med seg høye temperaturer til den ellers kjølige kystsonen, gjerne opp mot 43 °C.Sandstormer forekommer hele året.
Den libyske ørken, som dekker det meste av det østlige Libya, er et av de mest karrige områdene på jorden. Enkelte steder kan det gå tiår utenregnfall, og selv i høyereliggende områder er det regnfall bare tilfeldig, en gang hvert femte til tiende år. Ved Uweinat ble siste regnfall registrert i september 1998.[14]
Satellittbilde av Libya.
På samme måte kan temperaturene i Den libyske ørkenen være ekstreme. IAl-Azizyah ble det i 1922 registrert 57,8 °C, som er høyeste målte naturlige lufttemperatur på jorden noen gang.[15]
Det er noen få spredte ubebodde oaser, vanligvis i forbindelse med de største senkningene, hvor man kan finne vann ved å grave noen få meter ned i bakken. Vest i ørkenen er det spredte oaser i forbindelse med ulike senkninger, kalt Kufra-gruppen, bestående av Tazerbo, Rebianae og Kufra.[14]
Litt lengre sør finner vi massivene Arkenu, Uweinat og Kissu. Disse granittfjellene er svært gamle, og ble dannet lenge før sandsteinen som omgir dem. Arkenu og det vestlige Uweinat er ringkomplekser svært like dem man finner iAïrfjellene. Det østlige Uweinat, som også er det høyeste punktet i Libya-ørkenen, er et opphøyd sandsteinplatå som ligger med forbindelse med granittfjellene lengre vest.[14] Sletten nord for Uweinat har spredte eroderte vulkanske formasjoner.
Med oppdagelsen av olje på 1950-tallet, ble det også oppdaget store ferskvannsreservoarer under en stor del av landet. Vannet i disse reservoarene er fra før siste istid, og har vært der før dannelsen avSahara-ørkenen.[16] Libya er også tilholdsstedet forArkenu-kraterne, som er to krater fra et dobbelt nedslag for mindre enn 140 millioner år siden.
Kombinasjonen av lav nedbør og sterk fordamping (varme) gjør Libya til et karrig land med generelt lite vegetasjon og dyre- og fugleliv. Fjellene langs kysten har derimot middelhavsklima, med tilsvarende flora som i landene rundt Middelhavet. Lavlandet langs kysten har steppevegetasjon.Skogsarealet er økende, takket være trepleie og skogplanting.
Et kart som viser sammensetningen av etniske grupper i Libya.
Libya har relativt få innbyggere sammenlignet med landets areal.Befolkningstettheten er ca. 3 personer pr. km² i de to nordlige regionene Tripolitania og Kyrenaika, og færre enn én person pr. km² i landet forøvrig. Libya er med dette et av de tynnest befolkede områdene i verden.[17] 90 % av befolkningen bor på mindre enn 10 % av arealet, og da for det meste langs kysten. Mer enn halvparten av landets innbyggere bor i byer, og da først og fremst konsentrert til landets to største byer,Tripoli ogBenghazi.[18]
Familieliv er viktig for libyske familier. De fleste libyske familier bor i boligblokker og andre uavhengige boligenheter, avhengig av boligbehov, inntekt og formue. Selv om libyske arabere tradisjonelt har levd som nomader i telt, har de nå bosatt seg i ulike byer.[19] Av den grunn blir deres tradisjonelle levesett gradvis visket ut. Et ukjent, men lite antall libyere bor fortsatt i ørkenen, slik familiene deres har gjort i århundrer. Flertallet av befolkningen jobber medindustri eller i tjenestebasert sektor, bare en liten del av befolkningen jobber medjordbruk.
Innfødte libyere er en blanding av de opprinnelig innfødte berberne, og senere ankomne arabere.
Det er mindre grupper avtuareger ogtebuer, som lever helt eller delvis i en nomadetilværelse, sør i landet. De største gruppene av utenlandske innbyggere i Libya kommer fra andre afrikanske land, og inkluderer nordafrikanere (først og fremstegyptere og tunisiere), ogsubsahariske (svarte) afrikanere.[18] Ifølge CIA factbook består 97 % av innbyggerne av libyske berbere og arabere, de resterende 3 % ergrekere,maltesere,italienere, egyptere,afghanere,tyrkere,indere og subsahariske afrikanere.[20] Dette er imidlertid bare den registrerte delen av befolkningen. Libya har også en større ulovlig innvandret subsaharisk afrikansk befolkning, som ifølge enkelte kilder estimeres til så mange som en million.[21] Denne befolkningen av svarte afrikanere, som tildels er ulovlige immigranter, er utsatt for sterk rasisme og diskriminering fra den arabiske/berbiske flertallsbefolkningen.
Libyas offisielle språk er arabisk, og det er også det mest brukte språket i landet.Tamazight, som ikke har noen offisiell status i landet, blir brukt av libyske berbere.[22] Berbisktalende libyere er for det meste konsentrert tilJebel Nefusa-regionen (Tripolitania, og da til byenZuwarah ved middelhavskysten, og oasebyeneGhadames,Ghat ogAwjila). I tillegg snakker tuaregertamahaq, som er det eneste kjente nordligetamasheq-språket.Italiensk ogengelsk blir noen ganger brukt i de større byene. Italiensk blir imidlertid nesten utelukkende brukt av den eldre delen av befolkningen.
Den klart mest utbredte religionen i Libya erislam, og hele 97 % av befolkningen tilhører denne.[23] De aller fleste libyske muslimer ersunnimuslimer, og sunniislam er blitt både en åndelig veileder for hver enkelt, og en hjørnestein for regjeringens politikk. En minoritet av muslimene i landet (mellom 5 og 10 %) hører tilibadismen, (en gren avkharijitismen), og så å si alle disse bor i Jebel Nefusa og i Zuwarah.
Moské iGhadames, i nærheten av grensen mot Tunisia og Algerie. Ca 97 % av Libyas befolkning er tilhengere av islam.
Inntil 1930-årene varSanussi-bevegelsen den ledende islamske bevegelsen i Libya. Dette var en religiøs retning som var tilpasset ørkenlivet. Denszawaayaa (religiøse bygninger) befant seg i Tripolitania og Fezzan, men bevegelsen sto sterkest i Kyrenaika. Sanussi-bevegelsen reddet regionen fra uroligheter og anarki, og gav stammebefolkningen i Kyrenaika en religiøs tilknytning og følelsen av enhet og mening.[24] Denne islamske bevegelsen, som med tiden ble slått ned på og fjernet av både den italienske invasjonen, og senere Gaddafis regjering,[24] var svært konservativ, og noe annerledes enn den islam som praktiseres i Libya i dag. Gaddafi forsikrer om at han er en hengiven muslim, og at hans regjering innehar en aktiv rolle i å støtte islamske institusjoner, og i spredningen av islam, på verdensbasis.[25] En libysk form forsufisme er også vanlig i deler av landet.[26]
Det finnes kun et mindre antallkristne grupperinger i Libya, først og fremst blant utenlandske arbeidsinnvandrere og migranter fraSubsaharisk Afrika,Egypt ogAsia. Denkoptisk-ortodokse kirken har historiske røtter i regionen fra førIslams ankomst, og førborgerkrigen i Libya i 2011 bodde det anslagsvis 60 000 koptere i landet.[27] Etter borgerkrigen ogIS’ drap på 21 koptere og 30 etiopiske kristne i 2015 har de fleste av disse reist fra landet.[28][29] Denkatolske kirken har fortsatt et bispedømme iTripoli som betjener rundt 3 000 utenlandske katolikker, for det meste filippinere, indere og afrikanere.[30] Kirken iBenghazi er i praksis stengt. Det finnes også mindre protestantiske grupper som møtes i små grupper og i hemmelighet.[31] IfølgeÅpne Dører er det nå bare omkring 35 500 kristne i Libya, noe som tilsvarer omtrent 0,5 % av befolkningen.[32]
Libya var inntil nylig tilholdssted for et av de eldste jødiske samfunnene i verden, som hadde holdt til der siden minst det 3. århundret f.Kr.[33] En seriepogromer fra november 1945 og de påfølgende tre årene, sto for en dramatisk reduksjon av den jødiske befolkningen i landet.[34] I 1948 var det ca. 38 000 jøder igjen. I forbindelse med Libyas uavhengighet i 1951 flyktet mange av de gjenværende jødene landet. EtterSuezkrisen i 1956 flyktet resten av jødene bosatt i Libya, med unntak ca. 100 jøder.
Arkeologiske funn tyder på at sletter langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som det åttende årtusenet f.Kr. av etneolittisk folk som hadde kunnskaper om oppdrett av storfe og kultivering av avlinger.[35] Det området som i dag er kjent som Libya har vært underlagt en rekke ulike folkegrupper. Bådefønikerne,karthagerne,grekerne,romerne,vandalene ogbysantinerne har hersket over hele eller deler av området. Bortsett fra ruiner iKyrene,Leptis Magna ogSabratha, etterlatt av henholdsvis grekerne og romerne, er det få spor av disse antikke kulturene.[36]
Fønikerne var de første til å etablere handelsstasjoner i Libya, da handelsreisende fraTyr (i dagensLibanon) utviklet handelsforbindelser med berbiske stammer og gjorde avtaler med dem for å sikre seg deres samarbeid ved utvinningen av råvarer.[37][38] I løpet av det5. århundre f.Kr. haddeKarthago, den største av de fønikiske koloniene, utvidet sitthegemoni over store deler av Nord-Afrika, hvorfrapunerne framsto som en egen sivilisasjon. Puniske bosetninger langs kysten av Libya inkluderteOea (Tripoli), Libda (Leptis Magna) og Sabratha. Alle disse var i et område som senere ble kalt Tripolis, eller «De tre byer». Libyas nåværende hovedstad Tripoli har tatt sitt navn etter dette området.
Grekerne erobret det østlige Libya da emigranter fra den overbefolkede øyaThera ifølge legendene ble beordret av orakelet i Delfi å finne seg et nytt hjem i Nord-Afrika. I 631 f.Kr. grunnla de byenKyrene.[39] Før det var gått 200 år hadde ytterligere fire viktige greske byer blitt etablert i området:Barka (Al Marj), Euhesperides (senere kjent som Berenike, i dagBenghazi), Teukira (senere Arsinoe, i dagTukrah) ogApollonia (Susah), som var Kyrenes havneby. Sammen med Kyrene ble de kjent somPentapolis (De fem byer).
EtterKartagos fall okkuperte ikke romerne Tripolitania umiddelbart, men ventet til kystbyene ba om og mottok deres beskyttelse. I år 74 f.Kr. annekterte de så regionen formelt. Romerne forente regionene i Libya, og i mere enn 400 år var Tripolitania og Kyrenaika velstående romerske provinser.[40] Romerske ruiner, som de man finner i Leptis Magna, vitner om en levende region hvor folkerike byer og også befolkningen i mindre byer kunne nyte bylivets bekvemmeligheter. Handelsmenn og håndverkere fra mange deler av den romerske verden etablerte seg i Nord-Afrika, men byene i Tripolitania beholdte sine puniske karaktertrekk, og Kyrenaika sitt greske.
Under kalifUthmans regjeringstid erobret araberne, ledet av generalAbdullah ibn Saad, Libya i det7. århundret e.Kr. De følgende århundrene tok en stor del av befolkningen i Libya ikke bare til segislam, men også detarabiske språket og kulturen.
Osmanske tyrkere erobret så landet midt på1500-tallet, og de tre provinsene (Wilayaene) Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika (som sammen utgjør Libya) ble en del avDet osmanske rike, med unntak av en periode med selvstyre underKaramanlidynastiet. Karamanlidynastiet regjerte fra 1711 til 1835, primært i Tripolitania, men de hadde innflytelse også i Fezzan og Kyrenaika på midten av1700-tallet. Dette utgjorde et første glimt av det gjenforente og uavhengige Libya som skulle gjenoppstå to århundrer senere. Gjenforeningen skjedde, ironisk nok, ved en invasjon (Den italiensk-tyrkiske krig, 1911-1912) og en okkupasjon fra 1911, hvor Italia samtidig omgjorde de tre regionene til kolonier.[41]
Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien (som var satt sammen av de tre provinsene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan).Kong Idris I, Emir av Kyrenaika, ledet motstanden mot den italienske okkupasjonsmakten mellom de to verdenskrigene. I årene fra 1943 til 1951 var Tripolitania og Kyrenaika under britisk administrasjon, mens Frankrike kontrollerte Fezzan. Idris vendte tilbake fra asyl iKairo i 1944, men avslo å bosette seg permanent i Kyrenaika inntil enhver utenlandsk kontroll ble fjernet i 1947. Ifølge betingelsene fra fredsavtalen med de allierte i 1947, gav Italia opp alle krav knyttet til Libya.[42]
Omar Mukhtar (1858–1931) ledet det libyske opprøret mot den italienske okkupasjonen.
Oppdagelsen av betydelige oljereserver i 1959, og de påfølgende inntektene fra salg avolje gjorde at Libya gikk fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en meget velstående stat. Selv om oljen muliggjorde dramatiske økninger i regjeringens budsjetter, var det økt misnøye i befolkningen over den økte konsentrasjonen av landets rikdom som falt i hendene på kong Idris og landets elite forøvrig. Denne misnøyen bare fortsatte å øke danasserisme ogarabisk nasjonalisme spredde seg i Nord-Afrika ogMidtøsten.
1. september1969 gjennomførte en liten gruppe militært befal, ledet av den 27 år gamle offiserenMuammar al-Gaddafi, etstatskupp mot Kong Idris. Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling da dette skjedde. Hans nevø,prins Sayyid Hasan ar-Rida al-Mahdi as-Sanussi, ble ny konge. Det ble raskt avklart at de revolusjonære offiserene som hadde kunngjort kong Idris avgang ikke ønsket Sayyid som ny konge, og han ble avsatt og satt i husarrest samme dag. Monarkiet ble avskaffet, og Gaddafi, som utropte Libya som den nye libyske arabiske republikk, ble frem til borgerkrigen i 2011 betegnet som «Broderlig leder og veiviser for revolusjonen» i offisielle uttalelser og presse.[43]
Gaddafi utviklet et eget politisk system som han kalteDen tredje internasjonale teorien[44] som var en blanding avarabernasjonalisme,islamisme ogsosialisme. Han skrev en bok som han kalteDen grønne boken for å presentere sine idéer.
Gaddafi så seg selv som en revolusjonær leder og på 1970- og 1980-tallet brukte han oljepenger for å drive propaganda for sin ideologi utenfor landets grenser. Libyas militære framstøt mislyktes riktignok. Libya varinnblandet i kamper i Tsjad, men ble drevet tilbake fra nordreTsjad 1987. Libya har også støttet internasjonal terrorisme, som for eksempelDe røde brigader ogIRA, noe blant annet USA reagerte på ved å stenge sin Libya-ambassade i 1981.[36]
I 1986 bombet det amerikanske militære etter ordre fraRonald Reagan[45] to libyske byer som gjengjeld for støtte til terrorister. I angrepene bleGaddafis to år gamle datter drept.[45]FN ble enige om sanksjoner i 1992, og disse ble ikke avbrutt før i april 1999 og endelig opphevet i september 2003.[46] Opphevelsen kom etter at Gaddafi hadde erklært at han skulle delta i kampen mot fundamentalistiske islamister.
USA gjenopprettet etterhvert fullstendige diplomatiske forbindelser med Libya og strøk i 2006 landet fra sin liste over stater som påstås å støtte terrorisme.[46] Denne velvillige innstillingen til Libya og Gaddafi fra den vestlige verden ble brutt våren 2011 etter at omfattende krav fra Libyas befolkning om Gaddafis avgang ledet til at han satte inn militære styrker mot sitt eget folk. Etter diskusjoner i FN, NATO og EU engasjerte vesten seg militært ved at en FN-bestemt flyforbudssone og et forbud mot vold mot sivile i Libya ble håndhevet av NATO.
Gaddafi ble fanget og drept av libyske opprørsstyrker iSirte 20. oktober 2011.
Borgerkrigen i Libya startet som et opprør i februar 2011, inspirert avopprørene i Tunisia ogEgypt. Opprøret i Libya var rettet mot landets mangeårige diktatorMuammar al-Gaddafi og hans regime. Myndighetenes svar på opprøret var en omfattende voldsbruk med en rekke døde, og i begynnelsen av mars utviklet det seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fraNATO også involvert i kamphandlingene. Under borgerkrigen etablerte etovergangsråd seg under ledelse avMustafa Abd al-Jalil, og i løpet av høsten samme år ble det anerkjent av en lang rekke stater som landets legitime regjering inntil det tidligere regimets definitive endelikt.
23. oktober 2011 feiret Libya sin «frigjøring» ogMahmud Jibril, som hadde værtde facto leder av landet siden 5. mars, kunngjorde at han ville lede en interimregjering fram til det kunne avholdes valg i landet. Valget ble holdt 7. juli 2012, og 8. august overlot så Det nasjonale overgangsrådet makten til en nyvalgt nasjonalforsamling, som også skal utarbeide ny grunnlov.[47]
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med åoppdatere den.
Under Gaddafi var det to statlige grener i Libya. Den «revolusjonære sektoren» besto av revolusjonslederen Gaddafi, revolusjonskomiteene og de gjenværende medlemmene av det revolusjonære kommandorådet på 12 medlemmer, som ble opprettet i 1969.[48] Det historiske revolusjonære lederskapet var ikke valgt inn, og de kunne heller ikke velges bort, men beholdt sin makt og sine posisjoner med bakgrunn i sin rolle i revolusjonen.
Mahmud Jibril var interimstatsminister i Libya fra mars 2011
Den lovgivende delen av staten besto av lokale folketing for hver av de 1500 valgkretsene man finner i byene, 32 sha'biyat-folketing for regionene, og den Nasjonale Folkekongressen. De lovgivende organene var representert med tilsvarende organ forutøvende makt (lokale folkekomiteer, folkekomiteer for sha'biyatene og den Nasjonale Folkekongressens komité/kabinett).
5. mars 2011 erklærteDet nasjonale overgangsrådet seg selv som «den eneste representant for hele Libya». Innen oktober 2011 hadde det blitt anerkjent av 100 land, deriblant store land som Frankrike,[49] Tyskland[50] Canada,[51] og Russland[52] Det ble også støttet av flere andre arabiske[53] og europeiske land.[54] 16. september endret FN sin offisielle anerkjennelse til overgangsrådet. Rådet dannet et midlertidig organ, hovedstyret, 23. mars 2011 medMahmud Jibril som leder.[55]USA overførte sin offisielle anerkjennelse fra Gaddafis regjering til overgangsrådet 15. juli 2011.Storbritannia fulgte etter 27. juli 2011 og utviste alle libyske regjeringsdiplomater fra landet før de akkrediterte en utsending fra overgangsregjeringen til den libyske ambassaden i London.[56]
24. oktober 2011 annonserte overgangsrådets lederMustafa Abd al-Jalil at eksisterende lover som motsa islams lære ville bli annulert, og atsharialoven ville være grunnlaget for en ny lovgivning. al-Jalil skisserte flere endringer som skal gjøres, blant annet oppheving av restriksjoner på antall koner en mann kan ta.[57] 1. november bleLibyas flagg heist over rettsbygningen i Benghazi, en bygning med høy symbolverdi som «revolusjonens hovedsete».
Politiske partier ble forbudt i 1952,[58] men ifølge en lov fra 1971 var det tillatt å danne ikke-statlige organisasjoner. Disse måtte imidlertid tilpasse seg revolusjonens mål, og de var få i antall sammenlignet med Libyas naboland.Fagforeninger eksisterte ikke,[59] men en rekke fagorganisasjoner var integrert i statsstrukturen, på samme måte som folketingene og komiteene. Da libyerne gikk til valgurnene 7. juli 2012 til det første valg på nasjonalforsamling siden Gaddafis død var det registrert mer enn 100 politiske partier. Det ble dannet en midlertidignasjonalkongress som 8. august formelt overtok makten fra overgangsrådet. Det er ennå ikke utnevnt en statsminister, men foreløpige resultater av avstemningen viser atAlliansen av nasjonale krefter, ledet av tidligere interimstatsministerMahmud Jibril, ligger best an.[60]
Utenriksminister Abd al-Rahman Shalgam med sin amerikanske motpart, den amerikanske utenriksministerenCondoleezza Rice. Før opprøret i den arabiske verden i 2011 arbeidet Libyas regjering hardt for å bli en del av det internasjonale samfunnet igjen.
Libyas utenrikspolitikk har gjennomgått store skiftninger og endringer siden staten ble opprettet 24. desember 1951. Som kongerike inntok Libya en provestlig holdning, men ble likevel oppfattet som en del av den konservative tradisjonelle blokken av stater tilhørende iDen arabiske liga, hvor landet også ble medlem i 1953.[58] Regjeringen var nært alliert både medStorbritannia ogUSA, og begge disse landene hadde militærbaser i Libya. Libya dannet også nære forbindelser medFrankrike,Italia ogHellas, og det ble opprettet fullstendige, diplomatiske forbindelser medSovjetunionen i 1955.[58]
Selv om regjeringen støttet det arabiske folks saker, som inkluderte uavhengighetsbevegelsene iMarokko ogAlgerie, tok den i liten grad del iMidtøsten-konflikten eller i den turbulente interarabiske politikken som ble ført på 1950- og tidlig 1960-tallet. Kongeriket Libya var kjent for sine nære forbindelser med vesten, og det ble i all hovedsak ført en konservativ politikk på hjemmebane.[61]
Etterstatskuppet i 1969 stengte Gaddafi amerikanske og britiske baser, ognasjonaliserte delvis utenlandske oljeinteresser og annen kommersiell virksomhet i Libya. Han spilte også en nøkkelrolle i å ta i bruk oljeembargo som politisk virkemiddel, i håp om at en økning i oljeprisen og embargoen i 1973 skulle kunne presse vesten, og da spesielt USA, til å gi opp støtten tilIsrael. Motstanden mot fredsprosessen som ledet opp tilCamp David-avtalen i1978, førte tilen kort krig mot Egypt sommeren 1977.
Gaddafi avviste bådekommunismen fra øst, ogkapitalismen fra vest, og hevdet at han valgte enn middelvei i valg av styresett for landet.[62]
På 1980-tallet distanserte Libya seg gradvis fra vesten, og ble beskyldt for å stå bak statsstøttet terrorisme i stor skala. Da det ble lagt fram bevis for libysk innblanding i diskotekbomben i Berlin i 1986 hvor to amerikanske soldater ble drept, svarte USA med gjennomføringen av etluftangrep mot mål i nærheten av Tripoli og Benghazi i april samme år.[63]
I 1991 ble det reist tiltale mot to libyske etterretningsagenter i USA ogSkottland for deres roller ibombingen av Pan Am flight 103. Seks andre libyere ble stilt for rettenin absentia for bombingen avUTA Flight 772.FNs sikkerhetsråd krevde at Libya skulle utlevere de mistenkte, samarbeide i etterforskningen av flybombingene, betale oppreisning til ofrenes familier og stanse all støtte til terrorisme. Libya nølte med å gi et svar på kravene, noe som førte til at Resolusjon 748 ble vedtatt. Denne resolusjonen betydde sanksjoner mot landet med det formål å framtvinge et svar fra Libya. Libyas fortsatte motstand førte til ytterligere FN-sanksjoner i november 1993.[64]
I 2003, mer enn et tiår etter at sanksjonene mot Libya ble innledet, endret Libya politisk kurs med henblikk på den vestlige verden, med en åpen intensjon om et bedre forhold mellom Libya og vesten. Den libyske regjeringen kunngjorde sin beslutning om å oppgi sitt program for framstilling avmasseødeleggelsesvåpen, og å utbetale nesten tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til familiene av ofrene etter flybombingene på slutten av 1980-tallet.[65] Beslutningen ble ønsket velkommen av mange vestlige land, og ble sett på som et viktig skritt i retning av at Libya igjen kunne bli en del av det internasjonale samfunnet.[66] Siden 2003 har landet jobbet i retning av et normalisert forhold tilEU-landene og USA, og står også bak uttrykket «Libya-modellen», som er ment som et eksempel på hva som kan oppnås ved forhandlinger heller enn bruk av makt, når det blir vist vilje til det fra begge sider.
USAs utenriksdepartement kunngjorde15. mai2006 at det ville gjenoppta sine fulle diplomatiske forbindelser med Libya dersom landet avsluttet sitt våpenprogram. Utenriksdepartementet fjernet også Libya fra sin liste over stater som støtter terrorisme, hvor Libya hadde vært i 27 år.
Den16. oktober2007 ble Libya valgt inn i FNs sikkerhetsråd for to år, med virkning fra januar 2008.[67]
Konflikten mellom Libya og Tsjad var en tilstand med sporadisk krigføring som pågikk fra 1978 til 1987. Fire ganger disse årene ble det foretatt interversjoner fra Libysk side. Den opprinnelige hensikten til Gaddafis innblanding i Tsjad, var hans ambisjoner om å annektereAouzoustripen, den nordligste delen mot Chad, som grenser mot Libya, med begrunnelse i en uratifisert avtale fra kolonitiden.[68] Ifølge historikeren Mario Azevedo hadde også Gaddafi ambisjoner om å danne en «klientstat» sør for Libya, en islamsk republikk utformet på samme måte som hansjamahiriya.[69]
Etter at Libya ble drevet ut av området i 1987, har landene normalisert forholdet seg imellom, og konflikten om Aouzoustripen ble endelig avgjort avDen internasjonale domstolen iHaag3. februar1994.
Våren 1984 ble det norske bulkskipetGerma Lionel tatt i arrest kort tid etter ankomst Tripoli. Skipet med et mannskap på 14, en spanjol og 13 nordmenn, ble holdt under strengt vakthold i havneområdet i 67 dager. Mannskapet ble beskyldt for spionasje, fikk ikke forlate skipet, og ble voktet av tidvis sterkt ruspåvirkede væpnede vakter.[70] Flere av mannskapet ble tatt inn til avhør, og også utsatt for tortur. Matrosen Bjørn Pedersen ble torturert til døde, mens en annen ble fengslet.[71]
Fem bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege ble tiltalt for med forsett å ha smittet 426 libyske barn medHIV ved et barnesykehus i Benghazi, som en del av et påstått komplott fra vest for å destabilisere regimet. I begynnelsen var 23 bulgarere og flere libyske sykehusansatte tiltalt, men etterforskningen begrenset antallet til fem sykepleiere, to leger, en bulgarsk og en palestinsk, og flere libyske sykehusansatte. I 2004 ble den bulgarske legen,Zdravko Georgiev, frifunnet i saken, men ble funnet skyldig i ulovlige transaksjoner i utenlandsk valuta, og dømt til fire års fengsel og 600 dinarer i bot. Han ble imidlertid umiddelbart satt fri, siden han allerede hadde vært i varetekt i fem år. De gjenværende fem sykepleierne og den palestinske legen ble dømt til døden, men de anket. Etter en ny rettssak ble de i 2006 igjen dømt til døden, men også denne dommen ble anket. Dommen ble opprettholdt i libysk høyesterett. Domstolens metoder ble kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, og dommene ble fordømt av USA og EU.[72] Den17. juli2007 ble imidlertid dommene endret til livsvarig fengsel.[73] Etter lange og kompliserte forhandlinger med deltagere fra EU, Tyskland, Frankrike og flere andre, ble alle de fem bulgarske sykepleierne og den palestinske legen utlevert til Bulgaria, hvor de ble benådet.[74]
Ifølge USAs utenriksdepartements årlige rapport om menneskerettigheter for 2004 var Libyas autoritære regime fortsatt et av de regimene i verden som hadde mange menneskerettighetsbrudd. Noen av de mange og alvorlige overgrepene fra statlig side inkluderte dårlige fengselsforhold, vilkårlige arrestasjoner og forvaringer, fanger som blir holdt isolert, ogpolitiske fanger som har sittet fengslet i årevis uten tiltale og rettergang. Rettssystemet er statskontrollert, og libyere som blir tiltalt, har ikke rett på en offentlig og korrekt rettergang. Libyere har ikke rett til å bytte ut sin regjering.Ytringsfrihet,pressefrihet,forsamlingsfrihet ogreligionsfrihet er begrenset, og uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er ikke tillatt. Etniske minoriteter og minoritetsstammer blir diskriminert, og staten legger fortsatt begrensninger på utenlandske arbeideres rettigheter.
Freedom House ranket i 2005 de politiske rettighetene og borgerrettighetene i Libya til 7 på en skala fra en til 7, hvor 7 er minst fri, noe som gav nasjonen ratingen «ikke fri».[75]
Libya har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.[76]
IfølgeWorld Watch List, en årlig rangering utarbeidet av organisasjonenÅpne Dører, er Libya et av de landene i verden hvor det er farligst å bekjenne en kristen tro. For World Watch List 2025 rangerte landet på en 4. plass.[77]
Libyske borgere som konverterer til kristen tro risikerer å bli sosialt utstøtt, mishandlet eller drept av familie, klan eller radikale grupper.[78][79]Kristne migranter som passerer Libya på vei motEuropa risikerer diskriminering, kidnapping, tortur, menneskehandel og seksuelle overgrep, og har større risiko for overgrep enn øvrige migranter.[80] Evangelisering og spredning av kristen litteratur blant muslimer er forbudt, og offentlig kristen virksomhet må skje med største forsiktighet.
SidenGaddafis fall i 2011 har fraværet av en sentral regjering og utstrakt lovløshet gjort situasjonen for trosminoriteter særlig uforutsigbar. Dette rammer både kristne og andre religiøse minoriteter, somsufier ogibadi-muslimer, som også utsettes for overgrep fra radikale salafistgrupper.[81]
Den administrative inndelingen av Libya har vært gjennom omfattende forandringer de senere årene. Etter statsdannelsen var Libya inndelt i guvernementer (Muhafazat), men landet ble etterhvert delt inn i 25 kommuner (baladiyat).[82] Disse ble senere igjen inndelt i 32 nye kommuner (sha'biyah). Nylig ble disse omstrukturert til 22 kommuner. Den følgende listen og kartet viser den forrige inndelingen, som avviker noe fra den nåværende inndelingen.[83]
Den libyske økonomien er først og fremst basert på inntekter fralandets oljeindustri, som står for praktisk talt all inntekt fra eksport og omtrent en fjerdedel av landetsbruttonasjonalprodukt (BNP).[46] Disse oljeinntektene, samt Libyas lave innbyggertall, gjør at Libya er et av de landene i Afrika med høyest BNP per innbygger, og har muliggjort at Libya kan tilby sine innbyggere et omfattende og imponerende velferdstilbud, spesielt innen bolig og utdanning.[84]
Sammenlignet med sine naboland, erfattigdommen i Libya meget liten, både absolutt og relativt. Libyske embetsmenn har de siste tre årene gjennomført økonomiske reformer som et ledd i en større kampanje for å reintegrere landet i den globale kapitalistiske økonomien.[46] Disse tiltakene skjøt fart etter at FNs sanksjoner mot landet ble opphevet i september 2003, og da Libya oppga planene for utvikling av masseødeleggelsesvåpen.[85]
Et av områdene som har dratt nytte av Libyas oljerikdommer er infrastrukturen i hovedstaden Tripoli.
Produksjonsindustri som ikke er oljebasert, og konstruksjonsindustri, som tilsammen står for ca. 20 % av BNP, har blitt utvidet fra primært produksjon av jordbruksprodukter til også å inkludere produksjon avpetrokjemiske produkter,jern,stål ogaluminium. Det regner svært lite i Libya, og mesteparten av landet er ørken. Utbygging av industri og jordbruk medførte at vannforbruket oversted vanntilførselen på begynnelsen av 1970-tallet. Landet har imidlertid enorme underjordiske vannressurser ide nubiske sandsteinakviferne sør i landet, oppdaget under oljeleting på 1950-tallet. På 1970-tallet ble disse først tatt i bruk tilirrigasjon iKufra-området, og i 1983 ble gigantprosjektetDen store kunstige elva lansert, som i dag frakter drikkevann irørledninger til byer langsmiddelhavskysten somTripoli,Benghazi ogSirte og omkringliggende jordbruk. I år 2000 hadde fremdeles om lag 28 % av befolkningen ikke tilgang til rent drikkevann,[87] men videre utbygging av «elva» pågår fortsatt. Prosjektet har blitt finansiert gjennom oljeinntekter, og har tilført landet ekspertise påhydrologiskingeniørvitenskap. Jordbruket kjøper vann fra «elva» til subsidierte priser. Libya importerer rundt 75 % av sin mat.[46] .
Under tidligere statsministerShukri Ghanem og nåværende statsministerBaghdadi Mahmudi har Libya gjennomgått en økonomisk boom. Mange statsstyrte bedrifter har blitt privatisert, og internasjonale oljeselskaper, somShell ogExxonMobil, har vendt tilbake til landet.[88] Turismen i landet er på frammarsj, noe som vil lede til økt etterspørsel etter kapasitet for hoteller og flyplasser, somTripoli International Airport. Midler til større renoveringer av landets flyplasser har nylig blitt godkjent av Libyas regjering.[89] Libyas regjering håper å kunne øke antall turister fra dagens 130 000 til ti millioner.[90] Muammar al-Gaddafis eldste sønnSaif al-Islam al-Gadafi er engasjert i et grønt utviklingsprosjekt med det formål å trekke turister tilKyrene og å bevare de greske ruinene i området.[91]
Benghazi campus ved det tidligere University of Libya (Al-Jami'a al-Libiya), som var Libyas første universitet.
Libyas befolkning innbefatter 1,7 millioner studenter, hvorav 270 000 studenter tar høyere utdanning.[92] Utdanning i Libya er gratis for alle landets innbyggere,[93] og obligatorisk opp tilgymnasnivå. Andelenanalfabeter i Libya er lavest for hele Afrika; over 82 % av befolkningen kan lese og skrive.[94] Etter at Libya ble uavhengig i 1951, ble landets første universitet opprettet i Benghazi.[95] Studieåret 1975/76 er antallet universitetsstudenter estimert til 13 418, et tall som har økt til over 200 000 i 2004. Det raskt økende antallet studenter har gitt utslag i en økning av utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning. Siden 1975 har antallet universiteter vokst fra to til ni, og høyskoler og skoler for yrkesrettet utdanning er oppe i 84.[92] Høyere utdanning blir i Libya finansiert over statsbudsjettet. I 1998 utgjorde utdanningssektoren 38,2 % av landets totale budsjett.[95]
Under Gaddafi kontrollerte myndighetene både statlige og halvautonome medier. I tilfeller som brøt med «visse tabuer», ble den private pressen sensurert,[96] selv om artikler som var kritiske mot landets politikk var etterspurte, og noen ganger med hensikt publisert av det revolusjonære lederskapet selv som et ledd i innledende reformer.
Etter diktaturets fall dukket det opp en mengde nye aviser og tidsskrifter, men de fleste av disse var relativt kortvarige og det er i dag kun en håndfull dagsaviser i Libya. Rundt 20 TV-stasjoner og et dusin radiostasjoner sender fra ulike områder i Libya og Midtøsten. Det har ennå ikke blitt vedtatt en ny medielov, og det er dermed ingen klare retningslinjer som regulerer pressen eller setter etiske standarder for journalister.[97]
Underborgerkrigen spilte Facebook, Twitter og YouTube en viktig rolle som nyhetsformidler til verden utenfor Libyas grenser, og Facebook er fortsatt en av de viktigste plattformene for å lese og diskutere nyheter i landet.[97]
Kystlinjen ved Benghazi, Libyas nest største by. Med lengst kystlinje mot Middelhavet av alle afrikanske land, er Libyas for det meste rene strender en sosial samlingsplass.
Libya er kulturelt likt sine naboland iMaghreb-regionen. Libyere betrakter seg selv i stor grad som en del av et større arabisk samfunn. Den libyske staten viser at de ønsker å styrke denne følelsen ved innføringen og opprettholdelsen av arabisk som eneste offisielle språk, og ved å forby undervisning i, og til og med bruk av det berbiske språket. Libyske arabere har arvet tradisjonene knyttet til nomadiskebeduiner, og assosierer dem selv med en bestemt beduinstamme.
I likhet med mange andre land i den arabiske verden har Libya få teatre og kunstgallerier.[98] I mange år var det ikke offentlige teatre i Libya, og det var bare noen få kinoer som viste utenlandske filmer. Libyas folkelige kulturtradisjoner er imidlertid levende, med grupper som spiller musikk og utfører dans ved hyppig avholdte festivaler, både innenlands og utenlands.
På libysk TV blir det vesentligste av sendeflaten avholdt til framvisning av ulike retninger innen tradisjonell libysk musikk.Tuaregisk musikk og dans er populært iGhadames og sørover. Libyske TV-programmer er for det meste på arabisk, men med 30-minutters nyhetssendinger på engelsk og fransk hver kveld. Regjeringen holder streng kontroll med alt innhold i libyske medier. Den strenge statlige fjernsynspolitikken har ført til at video og satellittfjernsyn er utbredt i landet. En analyse nylig utført avCommittee to Protect Journalists viste at Libyas medier er de strengest kontrollerte i den arabiske verden.[96],Committee to Protect Journalists. Besøkt 19. juli 2006.</ref> For å rette på dette, har libyske styresmakter planer om innføring av privat media.[99] DagsavisenAl-Fajr al-Jadid utkommer i Tripoli.
Mange libyere benytter seg av landets strender. Landets godt bevarte arkeologiske steder, som Leptis Magna, som regnes for å være en av de best bevarte stedene fra romertiden, er også blant de populære rekreasjonsstedene som blir benyttet av libyere.[100]
Landets hovedstad Tripoli innehar mange gode museer og bibliotek. Disse inkluderer det statlige biblioteket, etnografisk museum, arkeologisk museum, nasjonalarkivet, epigrafisk museum og islamsk museum. Jamahiriya-museet, bygd i samråd medUNESCO, er kanskje landets mest berømte. Det innehar en av de beste samlingene av klassisk kunst i middelhavsområdet.[101]
^http://uis.unesco.org/country/ly; utgiver: UNESCO; oppført som: Literacy rate among the population aged 15 years and older; besøksdato: 25. november 2019.
^Se f.eks kapittelet «Les Loouatah» iRené Basset,Le dialecte de Syouah, Paris, Leroux, 1890(pdf text online)(s. 1-14). s. 3: «On voit que les Lebou figurent au premier rang des barbares qui menaçaient l'Egypte du côté de l'ouest ; c'est aussi dans les régions qu'ils occupaient que les auteurs arabes placent lesLoouata dont le nom correspond auxLebou des Egyptiens, auxLoubim de la Bible, auxLevathae (Λευαθαι) de Procope et auxIlaguaten de Corripus» (Vi ser atLebu først og fremst er brukt ombarbarer som truet Egypt fra vest. Arabiske forfattere plasserteLawatai de områdene hvor disse oppholdt seg. Navnet er tilsvarende det egyptiskeLebu, det bibelskeLubim,Procopius'Levathae ogCorippus'Ilaguaten).»
^Federal Research Division of the Library of Congress, (1987),«Climate & Hydrology of Libya»,U.S. Library of Congress, besøkt 15. juli 2006
^(2006) Fuglesteg, Inger Karin og Larsen, Gry Ingrid«GERMA LIONEL 20 år etter.»[død lenke] Study of Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Besøkt 23. april 2008
^Per Arne Totland & Alvin Rosfjord: Germa Lionel. Norske sjøfolk i Gaddafis fangenskap (Oslo, 1984)
.svg)
.jpg)
.svg)
