Liberia er et land som ligger i den vestlige delen avAfrika, det grenser tilGuinea,Elfenbenskysten ogSierra Leone. Landet har 5,2 millioner innbyggere (per 2022), fordelt på 111 370 kvadratkilometer, som er noe større ennBulgaria. Offisielt språk erengelsk. HovedstadenMonrovia har fått navn etter den amerikanske presidentenJames Monroe, mens landets eget navn betyr «frihetens land» pålatin. Liberias historie har vært preget av ettpartistyre, borgerkrig og diktatur, men i2005 ble Liberias ogAfrikas første kvinnelige folkevalgte leder valgt. Liberia er i dag en flerpartirepublikk også de facto.
Klimaet i Liberia ertropisk. Vintrene er tørre med varme dager og kjølige netter. Fra desember til mars kan den tørre og sandmettedeharmattan-vinden blåse fraSahara. Somrene er regnfulle og fuktige.
Blant Liberias miljøproblemer er avvirkning av den tropiskeregnskogen, med derav følgende jorderosjon og redusertbiodiversitet. Oljeutslipp og utslipp av ubearbeidet kloakk har også medført vannforurensning. Liberianske myndigheter har skrevet under flere internasjonale miljøavtaler, men ikkeratifisert disse. All elektrisitet produseres frafossilt brennstoff.
Befolkningen på ca. 5,2 millioner består av 16 lokale etniske grupperinger, samt ulike utenlandske minoriteter.Kpelle-befolkningen i sentrale og vestlige deler av landet er den største etniske gruppen. Amerikansk-liberianere, som nedstammer fra de frigjorte slavene som ankom tidlig i1821, utgjør ca. 5 % av befolkningen. Det er også et betydelig innslag avlibanesere,indere og andrevestafrikanske etniske grupperinger, som til sammen utgjør en viktig del av Liberias næringsliv. En mindre gruppe hvite bor i landet, anslått til ca. 18 000 i 1999, men det er antakelig færre i dag.
Politiske uroligheter i landet har ført til et betydelig fall i levestandarden.
Landet ble grunnlagt av tidligere amerikanskeslaver, som slo seg ned der fra omkring 1820. Grunnlaget for denneinnvandringen var ideen om en tilbakeføring av frigitte slaver til Afrika. Det ble støttet av amerikanske politikere som foretrakk dette fremfor en likestilling av de tidligere slavene. Amerikanerne hadde kjøpt kyststripen, og i1847 ble Liberia enrepublikk. Liberia ogUSA har fremdeles et svært tett samhold og samarbeid. Dette er også grunnlaget for landets navn, som betyr «Fritt land» på latin. Liberia ble selvstendig allerede i1847, med tidligere guvernørJoseph Jenkins Roberts som første president. Som eneste afrikanske land utenomEtiopia forble Liberia selvstendig underimperialismen på 1800- og tidlig 1900-tall.
Den amerikansk-støttede innvandringen kan sees på som en særform forkolonialisme, særlig siden innvandrene ikke prøvde å integrere seg. Det ble sosiale problemer mellom «Americans» og lokalbefolkningen, «Natives». «Americans», som stort sett holdt til ved kysten, brakte med seg amerikansk kultur til Liberia, og anså urbefolkningen som primitive. Dette resulterte blant annet i en rekke forsøk fra ameriko-liberiere på å få dominans over urbefolkningen. Denne disputten har preget liberisk historie.
Ved begynnelse avden amerikanske borgerkrigen bodde omtrent 12 000 afroamerikanere i Liberia. I prinsipp var Liberia Afrikas første moderne demokrati. I praksis derimot var den dominert av en liten elite etter de amerikanske innvandrerne helt til 1980. En lengre rekke opprør fra «Natives» ble slått ned.
Fra1877 til1980 var Liberia en ettpartistat med «amerikanernes» partiTrue Whig Party som eneste politisk parti. True Whig Party hadde relativt republikanske grunnprinsipper, men de var også for tvangsarbeid, og de solgte menneskelig arbeidskraft til øyaFernando Po (nåværendeEkvatorial-Guinea) fram til 1930, daStorbritannia ogUSA gjennomførte en boikott av landet. Imidlertid var Liberia ofte sett på som en stabiliserende faktor i Afrika, og True Whig Party slapp derfor unna med en del. USA, som alltid hadde et nært forhold til Liberia, bygget en havn og en hovedflyplass i Liberia under andre verdenskrig.
True Whig Partis dominans fikk en brå slutt i1980, da presidentWilliam R. Tolbert jr. ble henrettet i sitt herskapshus av opprørere fra den tradisjonelle «Natives»-gruppen, ledet avSamuel Kanyon Doe. Doe ble diktatorisk leder for Liberia og innførte et regime preget av undertrykkelse og sensur. Han kalte samtlige store partier «sosialistiske» og dermed grunnlovsstridige. De små partiene var den offisielle motstanden for utenomverdenen. I1985 arrangerte Doe det første valget siden kuppet, for å legitimere sitt regime. Ifølge internasjonale observatører tapte han klart til Jackson Doe (ikke i slekt), men etter flere opptellinger avsatte Samuel Doe tellerne og ansatte sine egne, som kom fram til at Samuel Doe vant med 50,9%. Som resultat av et mislykket kupp av Thomas Quiwonkpa ble Jackson Doe,Ellen Johnson Sirleaf og flere andre opposisjonspolitikere som ikke var involvert i kuppet, arrestert av Doe.
I 1989 begynte imidlertid en borgerkrig drevet av Does dårlige politikk som frembrakte motsetninger mellom de ulike stammene nord i landet.Charles Taylor gikk inn i Liberia med en relativt beskjeden hær og tok kontroll over den nordlige delen av landet. Han hadde i utgangspunktet suksess, men etter hvert fragmenterte gruppen hans, og særlig Prince Johnson ble hans største fiende. Johnsons gruppe tok livet av Samuel Doe, og Johnson fikk midlertidig kontroll over hovedstaden. Etter hvert ble borgerkrigen så stor at den involverte syv forskjellige fraksjoner, og krigen var minst like mye en etnisk krig som en krig om ressurser og politisk makt.
Etter flere mislykkede forsøk på å komme til en våpenhvile fikk grusomhetene en midlertidig stopp i1996. Under valget i1997 vant Charles Taylor, sannsynligvis fordi befolkningen regnet med at han var den eneste som kunne få slutt på krigen. Taylors eneste reelle motstander, Johnson-Sierleaf, fikk bare 10% av stemmene.
Charles Taylor lyktes ikke å skape fred, og han fikk etterhvert skylden for handelen medbloddiamanter mot våpen medSierra Leone. I 1999 oppsto opprørsgruppenLiberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) i det nordlige Liberia, støttet av Guinea og liberiske dissidenter som oppholdt seg i landet.
Sammen medMovement for Democracy in Liberia, som oppsto senere i sørlige Liberia, tok de i 2003 kontroll over to tredjedeler av landet og beleiret landets hovedstad. Etter mye politisk tautrekking tok Taylor imot et tilbud fraNigerias statsoverhode om å dra til Nigeria i asyl mot å aldri mer involvere seg i liberisk politikk. Opprørsgruppene signerte en fredsavtale, og det ble satt inn internasjonale fredsbevarende styrker i landet.
Mellom 2003 og 2005 ble Liberia styrt av en overgangsregjering. Den 11. oktober 2005 var det valg av ny president. I første valgomgang fikk ingen av kandidatene tilstrekkelig flertall til å vinne, så det ble arrangert en andre valgomgang mellom to mest populære kandidatene, Ellen Johnson Sirleaf ogGeorge Weah. Sirleaf vant valget og ble tatt i ed 16. januar 2006, som første folkevalgte kvinnelige president i Afrika.
Borgerkrig og dårlig innenrikspolitikk har ødelagt mye av Liberias økonomi, spesielt infrastrukturen i og omkring Monrovia. Mange næringslivspersoner har flyktet fra landet, og tatt med seg kapital og teknisk ekspertise. Noen har vendt tilbake, men mange savnes fortsatt. Tidligere har Liberia produsert og eksportert tømmer, gummi, jernmalm og diamanter, samt vært et land med en stor handelsflåte, da man har kunnet registrere sine skip til en lav pris, såkaltbekvemmelighetsflagg. I 2001 ila FN handelssanksjoner mot Liberias diamanteksport, samtidig ble det iverksatt envåpenembargo.
Økonomiske nøkkeltall
Verdi
% av BNP
År, kilde
BNP
0,6 mrd US$
2006,Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)
5,30 %
2005,UNDP
Utviklingshjelp
0,39 mrd US$
2005,UNDP
Emigrantoverføringer
0,16 mrd US$
26,0%
2006,IFAD / Inter-Amer Development Bank (NY Times 1.des 2007)
Transparency International kåret Liberia til verdens mest korrupte stat i sin 2010-rapport. Av brukere av offentlige tjenester hadde 89 prosent opplevd å måtte betale bestikkelser i det siste året.[3]
.svg)