«Liberal» omdirigeres hit. For den betydning det brukes i USA, seamerikansk liberalisme.
Liberalisme (latin:liber; «fri») er enpolitiskideologi med opprinnelse iopplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheveindividetsrettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig.
I dag er det flere politiske retninger som blir kalt for liberalisme, deriblantklassisk liberalisme,sosialliberalisme ogneoliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Opprinnelig ble liberalismen regnet for å være på den politiskevenstresiden, mens de iEuropa i dag oftest regnes for å være i sentrum eller at de heller mothøyresiden. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. IUSA regnes eksempelvis liberalisme (ellerprogressivisme) for å være på venstresiden.[1]
De store tenkerne i opplysningstiden, deriblantJohn Locke ogCharles Montesquieu, forsøkte å begrense den politiske makten ved å nedfelle et settrettigheter som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen – ikke engang kongen – kunne krysse uten å bli entyrann.[2] Dette var en del av grunnlaget forhumanismen, som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen.
Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer stabilt og effektivt samfunn og på den måten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til å bli omtalt somkapitalismen, og få sine største forsvarere iAdam Smith ogDavid Ricardo. Tradisjonell kapitalisme (av latin:capitalis, avledet avcaput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et tradisjonelt kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. I blandingsøkonomier kan også det offentlige utøve eierfunksjon («statskapitalisme»).[trenger referanse]
Et annet viktig prinsipp i liberalismen, er at enkeltmennesket bør ha frihet til selv å ta store avgjørelser som påvirker dets eget liv, uten innblanding fra politikere.[3] Ideen om at individet har verdi i seg selv, og ikke er et middel for andres mål, står sterkt. Denne tanken er langt på vei en videreføring av humanismen fraopplysningstiden.
En videreføring av dette prinsippet, erMontesquieus idé ommaktens tredeling. Selv om de fleste liberalister erkjenner eksistensen av en stat som nødvendig for å kunne beskytte og opprettholde individuelle rettigheter, har liberalister tradisjonelt vært skeptiske til statsstyring og offentlige inngrep.[omstridt –diskuter] En for sterk statsmakt hevdes[av hvem?] å være den største potensielle trusselen mot individets frihet.[trenger referanse]
I løpet av1700-tallet ble liberalismen den styrende ideologien (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle mellomklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene å holde på den opprinnelige liberalismen fra 1700-tallet, som fokuserte på at statens eneste oppgave var å sikre et frittnæringsliv og sikre det samme næringslivet mot svingninger ivalutaen og krig/vold. Disse tankene er i dag langt på vei erstattet med mersosialliberale ideer, men man kan fremdeles finne liknende tankegods, for eksempel i det lille norske partietLiberalistene som stilte landsdekkende ved stortingsvalget i 2017[4]. Dette tankesettet kalles i dag oftelibertarianisme, selv om enkelte grupperinger forsøker å unngå denne betegnelsen.[a] Andre betegnelser som brukes, erklassisk liberalisme ellerlaissez-faire-liberalisme.
Under industrialiseringen kom nye tenkere[hvem?] til som så staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser på å motarbeidefattigdom og sykdom og liknende. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var rettighetskrenkende. Dette tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet, og den nye retningen ble kaltsosialliberalismen. Medlemmer iVenstre iNorge vil som oftest omtale seg som sosialliberale, eller bare liberale, i likhet med blant annetRadikale Venstre iDanmark ogLiberaldemokratene iStorbritannia.
Som med de fleste andre ideologier i dag, fungerer liberalismen først og fremst som et ideal, og ikke som et sett med absolutte retningslinjer.[5] Det finnes få eller ingen eksempler på at politikere eller politiske partier står for konsekvent liberalisme.[trenger referanse] I tillegg er liberalismen definert på forskjellige måter blant de som kaller seg liberalister og de som regner seg som motstandere av ideologien.
Venstre kaller seg etsosialliberalt parti. Dette er en retning innen liberalismen som legger vekt på en aktiv stat som en forutsetning for personlig frihet, og som finnes i de fleste europeiske land.[trenger referanse]
Fremskrittspartiet (FrP) kaller seg et liberalistisk parti, noe partiet uttrykker i sitt prinsipprogram.[8] Partiet opplevde en konflikt på 90-tallet og etterlandsmøtet i 1994 påBolkesjø der den liberalistiske fløyen og fire stortingsrepresentanter forlot partiet.[9]
Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er FrPs ungdomsparti, og kaller seg, som moderpartiet, liberalistisk. Politikken skiller seg imidlertid på flere områder, og FpU har en sterkereklassisk-liberalistisk profil enn sitt moderparti.[10]
Det Liberale Folkepartiet kalte seg et rendyrket liberalistisk parti. Det har blitt kritisert av enkelte[hvem?] liberalister for å ha et ikke-liberalistisk syn på utenriks- og justispolitikk. Partiet støttet blant annetDe forente staters intervensjon iIrak i2003 med den begrunnelse atSaddam Husseins regime var undertrykkende ogdiktatorisk, og at det støttet terrorangrep mot Vesten.[11] Enkelte[hvem?] liberalister – spesielt innenforlibertarianerbevegelsen – er skeptiske til dette; de mener at et noenlunde fritt land ikke har noen rett til å avsette et aggressivt og diktatorisk regime i et annet land. DLF har også blitt kritisert for sin støtte tilIsrael iMidtøstenkonflikten.[trenger referanse]
Liberalistene regner seg som et klassisk liberalistisk parti etablert 2014.[12] Liberalistene slutter opp omklassisk liberalisme somideologisk ståsted og har en klarindividualistisk grunnholdning. Liberalistene advokerer enbegrenset statsmakt hvilket betyr at oppgaveomfanget er avgrenset til å kun omfavne en profesjonell forsvarsmakt, et politi- og rettsvesen.[13] Dette idégrunnlaget vokste frem iopplysningstiden og var rådende blant vestlige land underden industrielle revolusjon. Liberalistene går inn for en gradvis omleggelse fra velferdsstaten til et privat alternativ, og at staten heller skal holde fokuset rundt borgernes sikkerhet. De konstaterer at privat velferd kan organiseres bedre enn offentlig.Liberalistisk Ungdom er ungdomspartiet til Liberalistene.[14]
^Et eksempel på en slik gruppering, er tilhengere avAyn Randsfilosofi,Objektivisme, som trass i sin radikale form for liberalisme avviser å kalle seg libertarianere, og også kritiserer libertarianismen sterkt. Se for eksempel Peter Schwartz' «Libertarianism: The Perversion of Liberty».
^Dag Einar Thorsen (15. februar 2009).«venstre». Besøkt 11. juli 2023. «Tidligere, særlig på 1800-tallet, var det også vanlig å inkludere liberale politikere og partier som en del av den politiske venstresiden»
Moyo, Dambisa (2009).Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There Is Another Way for Africa (på engelsk).London,UK: Farrar, Straus and Giroux.ISBN978-0374532123.
