NavnetLibanon har rot i detfønikiske ordetlbn som betyr «hvit». Det er sannsynligvis en referanse til dede snødekte fjellene som har gitt navn til landet.[7]
På samme måte som landskapene i Libanon er forskjellige, er ogsåklimaet svært forskjellig. Ved kysten er detmiddelhavsklima med tørre og varme somrer og fuktige og regnrikevintrer. I fjellene er det et utpreget fjellklima, der det meste av nedbøren om vinteren faller somsnø. Ved grensen mot Syria er det et tørtsteppeklima, mens overgangen tilørkenklima danner seg i det sørlige Syria ogJordan. I Beirut ligger dagtemperaturen gjennomsnittlig på 18 °C i januar og 30 °C i juli og august. I desember er det gjennomsnittlig elleve regndager i Beirut, mens august er aldeles tørr.
Det finnes flere libanesere i utlandet enn det finnes libanesere i Libanon. Anslagene går opp til 15 millioner. Den største gruppen av eksil-libanesere finnes iBrasil (opp til 7 millioner), mens det også finnes store grupper iUSA,Canada,Australia,Mexico,Colombia,Venezuela ogArgentina, samt iFrankrike ogKypros. Langt de fleste eksil-libanesere tilhører den kristne befolkningsgruppen.
I Libanon snakker nesten alle arabisk, de opprinnelige innbyggerne den libanesisk-syriske dialekten, mens palestinerne bruker sin palestinske dialekt. Mindre grupper bruker også armensk, kurdisk og andre språk som hjemmespråk.
Fransk har tradisjonelt vært brukt som hjelpespråk og har offisiell status, og spesielt har franskkunnskapene vært gode i den kristne delen av befolkningen. Fransk kan brukes som offisielt språk når det er angitt ved lov.[2] Alle vei- og gateskilt har tekst på arabisk og fransk. I dag øker engelskkunnskapene blant både kristne og muslimer.
Det har ikke vært foretatt noen folketelling i Libanon siden 1932. På dette tidspunktet utgjorde de ulike kristne gruppene til sammen et knapt flertall. I dag er det sannsynligvis en betydelig overvekt av muslimer. Årsaksforholdet er komplisert, men de kristne har i etterkrigstida både hatt lavere fødselshyppighet og en høyere utvandringsrate.
Andre anslag, eksempelvis Wikipedias engelskspråklige artikkel, opererer med 55 % muslimer og 45 % kristne. De maronittiske kristne er konsentrert i fjellområdet innenfor Beirut, kalt Libanon-fjellet. Sjia-muslimene er konsentrert i Sør-Libanon og i Bekaa-dalen.
Okkupanter kom og gikk i Libanon gjennom første halvdel av 1900-tallet: tyrkere, franskmenn og briter. Først i 1943 ble Libanon selvstendig.Fem hovedprovinser har vært dominert av ulike etniske grupper med utstrakt selvstyre helt opp til vår tid: drusere, maronitter, sjiaer, sunnier og de ulike militsgruppene sprunget ut av disse igjen.
I 1975 brøt borgerkrigen ut. De maronittiske militsene utgjorde Den libanesiske front, og palestinske grupperinger dannet Den nasjonale bevegelse sammen med det drusiske sosialistpartiet og andre libanesiske venstregrupperinger.Da den kristne falangist-militsen beleiret palestinske flyktningleirer i 1976, gikk PLO aktivt inn i krigen. I januar samme år sendte Syria en syrisk-palestinsk styrke inn i Libanon, og i april 1976 var det de kristne maronittene som bad om hjelp fra Syria.
Kampene i Libanon blusset opp igjen i 1977 da druser-lederen Kamal Jumblatt ble myrdet, og druserne hevnet drapet med massakre i kristne landsbyer.Urolighetene fortsatte til tross for at FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978.Fire år senere marsjerte israelske styrker tvers igjennom FN-styrkene og stanset ikke før de nådde Beirut. Målet var å bombe PLO ut av Libanon.
Maronittene sluttet seg til de israelske soldatene, mens sunni-militsen Mourabitoun og sjia-militsen Amal kjempet mot dem sammen med PLO. Etter to måneder trakk PLO seg ut og flyttet hovedkvarteret til Tunis.
Kampene i Sør-Libanon tok slutt da Israel trakk seg helt ut i 2000. Men Syria trosset FN og beholdt sine 35 000 soldater i landet og sin utstrakte innflytelse over den politiske utviklingen. I praksis ble det ikke truffet noen viktige beslutninger i Libanon uten at Syria hadde godkjent dem.
Syria har okkupert deler av Libanon i 25 år og har hatt en sterk innflytelse på politikken der.
Ifølge Taif-avtalen fra 1989 skulle de syriske troppene trekke seg tilbake til Beka'a-dalen i Øst-Libanon etter at en del grunnlovsreformer var gjennomført i Libanon. De ble gjennomført i 1993, men syrerne ble stående. I det siste har syrerne riktig nok trukket seg tilbake fra kontrollposter i Beirut og langs hovedveien Beirut-Damaskus.
14. februar 2005 ble den tidligere libanesiske statsministerenRafik al-Hariri drept i en bombeeksplosjon i Beirut sammen med 14 andre. Det ble av mange antatt at Syria sto bak attentatet. Regjeringen gikk av to uker etter attentatet. StatsministerOmar Karami og hans kabinett ga etter for de massive gateprotestene. Libanons presidentEmile Lahoud tok selv på seg oppgaven med å få dannet en ny regjering. Demonstrantene forlangte president Lahouds avgang. Han var kjent som Syria-vennlig, og massene og opposisjonen ville ikke ha en slik regjering.[trenger referanse]
Statsform:Republikk siden1926. Forfatningen av 1926 ble til slutt endret i 1999.Parlament med 128 medlemmer (halvparten kristne og muslimer) og valg hvert fjerde år. Statsoverhodet må være maronittisk kristen, mens regjeringssjefen må være sunnimuslim, og parlamentslederen må være sjiamuslim. Valg av nytt statsoverhode skjer hvert sjette år gjennom parlamentet (ingen umiddelbare gjenvalg). Stemmerettsalder er 21 år.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
.svg)
.svg)