Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumetGet Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert avGeorge Martin. Innspillingene fant dermed sted førAbbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen avAbbey Road.LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger avGet Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 gaAllen Kleinmastertapene tilPhil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant andre avPaul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert ogremixet versjon av albumet,Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatles-album, sammenlignet med bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatles-album under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper»[1].
Albumet som skulle bliLet It Be startet som innspillingen av albumetGet Back, et prosjekt som hadde til hensikt å bringe The Beatles tilbake til sine røtter. Etter en tiltagende bruk av multispors- og lag-på-lag-innspillinger og lydeffekter på gruppas foregående album, ønsket The Beatles å spille inn platalive i studio, slik de hadde gjort med sine første innspillinger tidlig på 1960-tallet. I tråd med dette ble plateomslaget planlagt som en oppdatert versjon av omslaget til gruppas første album,Please Please Me, med et fotografi av Beatles-medlemmene som kikket ned i trappegangen iEMIs hovedkontorbygning ved Manchester Square iLondon. Dette fotografiet (tatt avLinda McCartney) ble senere brukt på omslaget til samlealbumet1967–1970 (også kjent som «det blå albumet»).[2]
Parallelt med innspillingene ble det laget en dokumentarfilm, og øvinger og opptak fant derfor sted i Twickenham filmstudio. Mens øvingene foregikk, umiddelbart etter nyttår 1969, ble det diskutert å spille inn hele albumet i et konsertlokale med publikum til stede. Etter hvert som denne idéen ble gitt opp, dukket det opp andre forslag, som å gjøre innspillingene i et gammelt, romerskamfiteater eller ombord på etcruiseskip (eller som en noe oppgitt Lennon til slutt sarkastisk foreslo – «på et galehus»). Til slutt fant konsertframføringen av materialet sted på taket avApple-bygningen iSavile Row nr. 3, foran et lite publikum av venner og medarbeidere (samt forbausede kontoransatte og forbipasserende i det omkringliggende forretningsstrøket). Forestillingen ble avsluttet tidligere enn planlagt – av politiet, som grep inn etter at noen hadde klaget på støyen. Flere av sangene som ble spilt inn på taket ble med på albumet, og opptak av hele konserten har sirkulert på uautoriserte «pirat»utgivelser i alle år siden.
Den amerikanske pianisten og organistenBilly Preston deltok både på «konserten på taket» og deler av studioinnspillingene. Han var en gammel kjenning av The Beatles helt tilbake fra Hamburg-tiden, da han spilte i bandet tilLittle Richard, en av Beatles' store helter.[3] Preston ble invitert av George Harrison til å delta iGet Back-innspillingene, og han ble med dette den første gjestemusiker som ble kreditert med navnet sitt på omslaget til en Beatlesplate .
Hundrevis av sanger ble prøvespilt underGet Back-innspillingene fra Twickenham, blant andre coverversjoner av sanger som «Stand By Me», «Ain't She Sweet», «Maggie Mae», «Words Of Love» og «Blue Suede Shoes». Men også originalsanger som senere skulle bli spilt inn tilAbbey Road, inkludert «Mean Mr. Mustard», «Maxwell's Silver Hammer», «Oh! Darling», «Octopus's Garden», «She Came in Through the Bathroom Window» og «Golden Slumbers», ble prøvet ut og spilt inn i tidlige versjoner i denne perioden. En rekke tidlige utgaver av sanger som senere skulle dukke opp på de ulike Beatles-medlemmenes soloalbum ble også spilt for første gang. Blant disse var Lennons «Jealous Guy» (som på dette tidspunktet het «Child Of Nature» og var skrevet og øvet inn tilThe Beatles), Harrisons «All Things Must Pass», og McCartneys «Teddy Boy» og «Junk» (som også opprinnelig ble skrevet tilThe Beatles).
Innspillingene ble filmet, og filmrullene utgjorde råmaterialet for dokumentarfilmenLet It Be. Lydinnspillingene fra disse øvingene har, i likhet med opptakene av «konserten på taket», sirkulert som ulovlige «piratutgivelser» i det uoffisielle musikkmarkedet i en mengde ulike innpakninger.
LydteknikerenGlyn Johns satte sammen en råutgave avGet Back i mars1969, som inneholdt mange av de samme sangene som til slutt kom med påLet It Be. Johns spilte prøvepressingen for The Beatles, men de var uenige i Johns' valg av låter og hvilke versjoner av låtene som skulle benyttes. Johns og produsentGeorge Martin satte i mai samme år sammen en ny versjon avGet Back-albumet. Dette var det første seriøse forsøket på å klargjøre et album for utgivelse. Låtrekkefølgen var:
Get Back-albumet var planlagt utgitt i juli 1969, men utgivelsen ble skjøvet til september for å sammenfalle med et planlagt TV-program og kinopremiéren på den planlagte dokumentarfilmenGet Back. I september ble utgivelsen utsatt ytterligere til desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde gjort ferdig albumetAbbey Road, og heller ønsket å utgi dette. Da desember kom, hadde albumet blitt skrinlagt, men Glyn Johns lagde en tredje mix tidlig i1970. Nok en gang vendte The Beatles tomlene ned.
Allen Klein og John Lennon var initiativtakere da masteropptakene ble overlatt til den berømte – og eksentriske – amerikanske plateprodusentenPhil Spector, som i løpet av en drøy uke i mars og april 1970 satte sammen det albumet som til slutt ble gitt ut under navnetLet It Be. Initiativet skulle også vise seg å bli den endelige slutten for The Beatles da Spector 1. april bestemte seg for å tilføre attenfioliner, firebratsjer, firecelloer, tretrompeter, tretromboner, togitarer, enharpe og fjorten kvinneligekorsangere til noen av innspillingene, deriblant McCartneys «The Long and Winding Road». Dette var naturligvis stikk i strid med den opprinnelige «tilbake-til-røttene»-visjonen, og McCartney, som var den sterkeste drivkraften bak denne visjonen, ble etter sigende rasende da han hørte resultatet. Ni dager senere sendte han ut pressemeldingen om at The Beatles var oppløst, etter å ha innsett at de tre andre Beatles-medlemmene ikke delte hans frustrasjon over det Spector hadde gjort.
I realiteten var kunngjøringen av gruppas oppløsning noe av en formalitet, siden det da var gått omtrent ett år siden de fire medlemmene hadde arbeidet sammen, og siden både Lennon og Harrison hver for seg allerede hadde gjort det klart overfor de andre at The Beatles var et avsluttet kapittel for deres del. På denne bakgrunn kan man se det som ironisk, kanskje særlig for McCartney, at den Spector-produserte utgaven av «The Long and Winding Road» skulle bli The Beatles tyvende og siste single på førsteplass på de amerikanske hitlistene ifølge bransjebladetBillboard, og den skulle selge i flere enn halvannen million eksemplarer i USA alene.[4]
McCartney satte skriftlig fram krav om at Spectors instrumentering skulle modereres, og i særdeleshet at harpespillet skulle fjernes, men hans innvendinger ble ignorert av de tre andre, som ga grønt lys for utgivelse av Spectors produksjon. I mai 1970 ble både albumet og dokumentarfilmenLet It Be tilgjengelig for publikum, fire uker etter at oppløsningen av The Beatles var offisielt kunngjort.
I 2003 fikk McCartney endelig vist verden hvordanLet It Be skulle ha hørtes ut dersom han hadde fått bestemme, da Apple ga ut albumet i ny versjon,Let It Be... Naked, der Spectors produksjon var fjernet og tilleggsinstrumenter og kor ikke var med. Dessuten var «Dig It» og «Maggie May» byttet ut med «Don't Let Me Down». På tross av den til dels sterke kritikken som opp gjennom årene ble rettet mot Spectors arbeid påLet It Be, forsvarte Lennon Spectors valg i et stort intervju han ga til magasinetPlayboy like før sin død. Formulert på sitt typiske vis sa han at Spector «tok den mest bedritne haugen med dritt oggjorde noe utav det.» (He took the shittiest pile of shit andmade something of it.)
Filmen fanget inn noe av det spente forholdet mellom Beatles-medlemmene under innspillingene, og inneholdt også scener fra konserten på taket. Denne konserten ble avsluttet med sangen «Get Back», og umiddelbart etter at den tonet ut, sa Lennon i mikrofonen: «Jeg vil gjerne si 'tusen takk' på vegne av gruppen og meg selv, og jeg håper vi besto prøven» (I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition.) Denne fleipen ble klippet inn like etter siste tone i den studioversjonen av «Get Back» som avsluttet albumet, og ble dermed også ordene som satte det endelige punktum for The Beatles' karriere både som konsert- og plateartister. Førsteopplaget avLet It Be ble i Storbritannia og resten av Europa utgitt som en påkostet «boks», inneholdende LP-platen og en bok. Boken hetGet Back og inneholdt hundrevis av stillbilder fra innspillingene til plata, fotografert av Ethan Russell. Sammen med bildene var en god del dialog fra filmen gjengitt på trykk, og både bilder og tekst var trykket på et høyglanset, eksklusivt papir.
FilmenLet It Be vantOscar i 1970 i kategorien «Original Song Score». Innspillingene av sangene og musikken fra filmen ble aldri publisert på plate i den formen de foreligger på filmens lydspor, så albumetLet It Be er det nærmeste man kommer plateutvgivelse av dette Oscar-belønnede filmlydsporet.
Flere av sangene fraLet It Be finnes også i andre offisielle utgaver enn de som er med på albumet. De originale George Martin-produserte utgavene av «Get Back» og «Let It Be» ble utgitt som singler i henholdsvis 1969 og 1970 (og har senere blitt brukt på en rekke samlealbum), mens den originale produksjonen av «The Long And Winding Road» ble gjort tilgjengelig for publikum påThe Beatles Anthology 3 i 1996. «Across the Universe» var allerede gitt ut i 1968 i en alternativ utgave på et samlealbum med tittelenNo One's Gonna Change Our World med diverse artister utgitt til inntekt forWorld Wildlife Fund.
Billy Preston – elektrisk piano på «Dig a Pony», «I've Got a Feeling», «One After 909» og «Get Back» og Hammondorgel på «Dig It», «Let It Be» og «The Long and Winding Road»
