Lekmann,legmann,legperson,legfolk eller bareleg stammer fra detgreske ordetlaikos som betyr «tilhører folket». En lekmann er ireligiøs sammenheng en person, gjerne en forkynner ellerpredikant, som tilhørermenigheten, men som ikke erpresteviet. Ordet brukes også i andre sammenhenger, for eksempel omlekdommere i juridisk sammenheng, og mer uformelt om enhver som ikke tilhører en spesiell profesjon, men bare «fusker i faget». Motsetningen til «leg» er ofte «lærd».
Lekmannsskjønn erskjønn som er utøvd på bakgrunn av holdninger som er representative for ansvarlige personer med relevante praktiske erfaringer. Å bruke lekmannsskjønn vil si at man vurderer en sak ut fra sin kompetanse og erfaring. Lekmannsskjønn brukes i flere sammenhenger for å supplere fagkyndig, forvaltningsmessig og juridisk kunnskap.[1]
Utdypende artikkel:Lekmannsbevegelsen
INorge begyntelekmannsbevegelsen medHans Nielsen Hauges konflikt medkongensembetsmenn på slutten av1700-tallet. Hauge og tilhengerne hans ble forfulgt fordi de brøtstatskirkeprestenesmonopol på å forkynneGuds ord. DaKonventikkelplakaten fra1741 ble opphevet i1842, ble imidlertid slik forkynnelse også tillatt for lekmenn. I1888 fikk lekfolk dessuten lov å tale iDen norske kirken, først bare ved spesielle anledninger, men fra 1913 også under vanligegudstjenester. Etter1974 har lekpersoner i tillegg kunnet stå fordåp,nattverd ogjordfestelse under tilsyn av prest. I 2012 skrevAftenposten at flere tusen lekpredikanter har virket siden 1842, men at nå er det bare noen få igjen av den gamle typenkristenpredikanter.[2]