Etledemotiv (tysk:Leitmotiv,fransk:motif conducteur) er en «kort, tilbakevendende musikalskfrase» assosiert med en bestemt person, et sted eller en idé.[1][2] Det er nært knyttet til de musikalske begrepeneidée fixe ellermotto-tema.[3] Stavelsenleitmotif er enanglifisering av det tyskeLeitmotiv, som bokstavelig talt betyr «ledemotiv», eller «veiledende motiv». Et musikalskmotiv er definert som en «kort musikalsk idé... melodisk, harmonisk eller rytmisk, eller alle tre»,[4] en fremtredende tilbakevendende figur, musikalsk fragment eller rekkefølge av noter som har en spesiell betydning i eller er karakteristisk for en komposisjon: «den minste strukturelle enheten som har tematisk identitet.»[5]
Spesielt bør et slikt motiv være «tydelig identifisert for å beholde sin identitet hvis det modifiseres ved påfølgende opptredener», enten slik modifikasjon er i form avrytme,harmoni,orkestrering eller akkompagnement. Det kan også være «kombinert med andre ledemotiver for å antyde en ny dramatisk tilstand» eller utvikling.[6] Teknikken er spesielt assosiert med operaene tilRichard Wagner, mest av alt i operasyklusenNibelungenringen, selv om han ikke var opphavsmann og ikke brukte ordet i forbindelse med sitt arbeid.
Selv om det vanligvis er en kort melodi, kan det også være enakkordprogresjon eller til og med en enkelrytme. Ledemotiver kan bidra til å binde et verk sammen til en sammenhengende helhet, og også gjøre det mulig for komponisten å fortelle en historie uten bruk av ord, eller å legge et ekstra nivå til en allerede presentert historie.
Ved assosiasjon har ordet også blitt brukt til å bety et hvilket som helst tilbakevendende tema (enten det er gjenstand for utviklingstransformasjon) i litteraturen, eller (metaforisk) livet til en fiktiv karakter eller en ekte person. Noen ganger brukes det også i diskusjoner om andre musikalske sjangre, for eksempel orkesterstykker, film og videospillmusikk, noen ganger om hverandre med den mer generelle kategorien «tema».
Richard Wagner (1813-1883) benyttet ledemotiver i flere av sine operaer, spesielt iRing-syklusen.Fotografi fra 1861
Bruken av karakteristiske, korte, tilbakevendende motiver i orkestermusikk kan spores tilbake til begynnelsen av detsyttende århundre, somL'Orfeo avMonteverdi. I fransk opera på slutten av detattende århundre (for eksempel verkene tilGluck,Grétry ogMéhul), kan «erindrings-motiv» identifiseres, noe som kan gjenta seg på et betydelig tidspunkt i handlingen for å etablere en tilknytning til tidligere hendelser. Deres bruk er imidlertid ikke omfattende eller systematisk. Kraften til teknikken ble utnyttet tidlig på 1800-tallet av komponister av romantisk opera, somCarl Maria von Weber, der gjentatte temaer eller ideer noen ganger ble brukt i forbindelse med spesifikke karakterer (f.eks. Samiel iJegerbruden er forbundet med akkorden til enforminsket septim).[3] Den første bruken av ordet «ledemotiv» på trykk, var av kritikeren Friedrich Wilhelm Jähns i beskrivelsen av Webers verk, selv om dette ikke var før i 1871.[6]
Motiver figurerte også av og til i ren instrumental musikk fra denromantiske perioden. Den relaterte ideen om den musikalskeidée fixe ble fremmet avHector Berlioz med henvisning til hansSymphonie fantastique (1830). Dette rent instrumentale, programmatiske verket har en tilbakevendende melodi som representerer gjenstanden for kunstnerens besatte hengivenhet og skildrer hennes tilstedeværelse i forskjellige virkelige og forestilte situasjoner.
Selv om det kanskje ikke tilsvarer den strenge definisjonen av ledemotiv, har flere avVerdis operaer lignende tematiske melodier, ofte introdusert iouverturene eller forspillene, og gjentar seg for å markere tilstedeværelsen av en karakter eller for å påkalle en bestemt følelse. ILa forza del destino gjentas ouverturens åpningstema når Leonora føler skyld eller frykt. IIl trovatore gjentas temaet for den første arien av Azucena hver gang hun minnes om skrekken da moren hennes ble brent levende og den ødeleggendehevnen hun den gang prøvde å ta. IDon Carlos er det minst tre ledemotiver som gjentas regelmessig på tvers av de fem aktene: den første forbundet medfattigdom og lidelse under krig, den andre knyttet tilbønner vedkeiser Karl Vs grav, og den tredje introdusert som enduett mellom Don Carlos og markisen av Posa, preget av oppriktig vennskap og lojalitet.
Siegfrieds horn-ledemotiv fraprologen til akt 1 av Wagners operaGötterdämmerung, den fjerde i hansRing-syklus. Temaet er bredere og rikere orkestrert enn i tidligere forekomster, og antyder fremveksten av Siegfrieds heroiske karakter.En mer uhyggelig versjon av hornmotivet, artikulert som en halvforminsket septimarpeggio, musikk med «mørk kraft og storslagenhet»,[7] «Hagens vakt» mot slutten av akt 1 avGötterdämmerung. Hagen, som til slutt myrder Siegfried, tenker på måter å bruke den uvitende helten på for å fremme sine egne mål.
Richard Wagner er den tidligste komponisten mest spesifikt assosiert med begrepet ledemotiv. Hans syklus bestående av fire operaer,Der Ring des Nibelungen (musikken som ble skrevet mellom 1853 og 1869), bruker hundrevis av ledemotiver, ofte relatert til spesifikke karakterer, ting eller situasjoner. Mens noen av disse ledemotivene bare forekommer i en av operaene, gjentas mange gjennom hele syklusen.[8][9] Wagner hadde tatt opp spørsmålet om hvordan musikk best kunne forene forskjellige elementer i handlingen i etmusikkdrama i essayetOper und Drama (1851); ledemotivteknikken tilsvarer dette idealet.[10]
Wagner brukte aldri selv uttrykketledemotiv om sin musikk. Han omtalte dette somGrundthema (grunntema), eller bare «motiv». Hans foretrukne navn for teknikken varHauptmotiv (hovedmotiv), som han først brukte i 1877.[2] Den eneste gangen han brukte ordetledemotiv, refererte han til «såkalte Ledemotiver».
Ordet ble utbredd med de altfor bokstavelige tolkningene av Wagners musikk av Hans von Wolzogen, som i 1876 ga ut enLeitfaden («ledetråd», dvs.håndbok eller bruksanvisning) tilRingen. I den hevdet han å ha funnet og navngitt alle de gjentatte motivene i syklusen (motivet «slaveri», «spyd» eller «kontrakt» - osv.). Dette var overdrevent i forhold til Wagners faktiske praksis.[11] Noen av motivene han navnga, begynte til Wagners irritasjon å dukke opp i de publiserte musikalske partiturene til operaene; hans koneCosima Wagner hevdet han hadde sagt: «Folk vil tro at alt dette tullet blir gjort på min forespørsel!»[12] Wagner selv satte aldri navn på sine ledemotiver, og foretrakk å understreke deres skiftende karakter ut fra tilknytning og rolle etter musikalsk form og følelsesmessig effekt. Praksisen med å navngi ledemotiver fortsatte likevel, og ses i verkene til fremtredende Wagner-kritikere somErnest Newman,Deryck Cooke ogRobert Donington.[13]
Disse listene over ledemotiver ble latterliggjort av Wagner-kritikere og komponister (somEduard Hanslick,Claude Debussy ogIgor Stravinskij). De identifiserte motivet med Wagners egen tilnærming til komposisjon, og gjorde narr av at ledemotiver skaper inntrykk av en musikalsk «adressebok» eller liste over «garderobe-numre».[14]
Siden Wagner har mange andre komponister gjort bruk av ledemotiv, slik somRichard Strauss i mange av sine operaer og flere av sinesymfoniske dikt. Til tross for hans iblant forferdelige kommentarer om Wagner, brukteClaude Debussy selv ledemotiver i operaenPelléas et Mélisande (1902).Arnold Schoenberg brukte et komplekst sett med ledemotiver i sitt korverkGurre-Lieder (fullført 1911).Alban Bergs operaWozzeck (1914–22) benytter også ledemotiver.[15]
KritikerenTheodor W. Adorno mener i sin bokFragmente über Wagner (1939) at hele begrepet «ledemotiv» er feil. Motivet kan ikke være både uttrykksbæreren og en musikalsk «gest», fordi det reduserer emosjonelt innhold til en mekanisk prosess. Han bemerker at «selv på Wagners egen tid gjorde publikum en grov kobling mellom ledemotivene og personene de karakteriserte», siden folks medfødte mentale prosesser ikke nødvendigvis samsvarte med Wagners subtile intensjoner eller optimistiske forventninger. Han fortsetter:«Degenerasjonen av ledemotivet er implisitt i dette...det fører direkte til filmmusikk, der ledemotivets eneste funksjon er å innvarsle helter eller situasjoner så publikum lettere kan orientere seg.»[16]
Hovedideologien bak ledemotiv er å skape en følelse av tilknytning til spesielle toner, som da menes å skulle fremkalle særlige følelser hos publikum når tonene gjentas, som en tillærtpavlovsk refleks. Ledemotiver i Adornos «degenererte» forstand forekommer ofte ifilmmusikk, og har gjort det siden de første tiårene medlydfilm. Blant de første som innførte ledemotiv i tidlige lydfilmer, varFritz Lang i sin revolusjonerende filmM. Lang satte standard for lydfilm gjennom sin bruk av ledemotiver, og skapte en annerledes type atmosfære i sine filmer.
IRingenes herre-filmtrilogien, komponert avHoward Shore, har den dramatiske orkesterpartituren rundt hundre ledemotiver som gjentas flere ganger. De er for det meste forbundet med hovedpersonene, skurker, steder, gjenstander og stemninger. IHobbiten-filmserien bruker Shore mer enn 65 nye ledemotiver.
Erich Korngolds partitur fra 1938 forThe Adventures of Robin Hood knytter spesielle temaer og harmonier til individuelle karakterer: Robin, Will, Much og Gisbourne er alle ledsaget av særegent musikalsk materiale.
Det umiddelbart gjenkjenneligeJames Bond-ledemotivet, opprinnelig skapt avMonty Norman ogJohn Barry for 1962-filmenDr. No, går igjen i nesten alle påfølgendeBond-filmer.
IHaisommer-filmserien er det viktigste «hai»-temaet komponert avJohn Williams i1975. Det er et spennende motiv som er et enkelt vekslende mønster av to noter, E og F.[17]
ITitanic (1997) brukte komponistenJames Horner en rekke tilbakevendende ledemotiver som er knyttet til filmens romantikk, tragedie og katastrofen.[21]
FilmenGladiator (2000), komponert av Hans Zimmer ogLisa Gerrard, bruker ledemotiver assosiert med kampsekvenser, stemninger og karakterer.
Musikken til filmenMumien (1999), komponert avJerry Goldsmith, og oppfølgerenMumien vender tilbake av Alan Silvestri, inneholder ledemotiver assosiert med romantikk, stemninger og karakterer.
Shrek-filmserien har et tilbakevendende sentimentalt tema, komponert avHarry Gregson-Williams ogJohn Powell, som vanligvis er assosiert med kjærligheten mellom tittelkarakteren og Fiona.
Pirates of the Caribbean-filmserien er komponert avHans Zimmer,Klaus Badelt ogGeoff Zanelli, og består av flere motiver og temaer knyttet til hovedpersonene, skurker og stemninger. Et fremtredende motiv erHe's a Pirate, som er knyttet til pirater generelt og de heroiske action-sekvensene de deltar i.[22] I tillegg til de generelle ledemotivene, har spesifikke figurer somJack Sparrow, Davy Jones, Angelica og Salazar hver sine unike motiver.
KomponistenJeremy Soule benyttet en variant av hovedmotivet fra intro-temaet tilThe Elder Scrolls III: Morrowind-spillet i både spillmusikken, og alle hans påfølgende lydspor forThe Elder Scrolls-spillene, og skapte dermed et karakteristiskElder Scrolls-motiv.
Peter Burbidge and Richard Sutton,The Wagner Companion, London, 1979.ISBN0-571-11450-4
Robert Donington,Wagner's "Ring" and Its Symbols, London, 1979
William Drabkin, "Motif", iThe New Grove Dictionary of Music and Musicians, London 1995, vol. 12
Donald Jay Grout and Hermine Weigel Williams (2003).A Short History of Opera (4th ed.). New York: Columbia University Press.ISBN0-231-11958-5
H. Rosenthal and J. Warrack (eds.),Concise Oxford Dictionary of Opera, Oxford: Oxford University Press, 1979
Michael Kennedy,The Concise Oxford Dictionary of Music, Oxford: Oxford University Press, 1987.ISBN978-0-19-311320-6.
Barry Millington (ed.),The Wagner Compendium, London, Thames & Hudson, 2001
Alexander Rehding, review of Christian Thorau, "Semantisierte Sinnlichkeit: Studien zu Rezeption und Zeichenstruktur der Leitmotivtechnik Richard Wagners" inOpera Quarterly vol. 23 (Oxford, 2007) s. 348–351
Christian Thorau, "Guides for Wagnerites: Leitmotifs and Wagnerian Listening", in T. Grey, (ed.),Richard Wagner and his World, (s. 133–150) Princeton: Princeton University Press, 2009ISBN978-0-691-14366-8
Arnold Whittall, "Leitmotif",The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited byStanley Sadie and John Tyrrell, London: Macmillan Publishers, 2001.
Doug Adams, "The Music of the Lord of the Rings Films", Carpentier, 2010,ISBN978-0-7390-7157-1
