| Lancelot Andrewes | |||
|---|---|---|---|
%2c_English_School_circa_1660.jpg) | |||
| Født | 16. juli1555[1] London | ||
| Død | 25. sep.1626[1][2][3] (71 år) Southwark | ||
| Beskjeftigelse | Prest,oversetter,teolog, bibeloversetter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pembroke College | ||
| Søsken | Roger Andrewes | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Southwark-katedralen | ||
Lancelot Andrewes (født16. juli1555, død25. september1626) var enengelsk geistlig og lærd som hadde en høy posisjon iden engelske kirke under regimene til dronningElisabeth I og kongJakob I. I løpet av den sistes regime var Andrewesbiskop av Chichester og hadde ansvaret for oversettelsen av den autoriserte versjon avBibelen, ellerKing James Version, som denne oversettelsen refereres til. Hos den engelske kirke er hans minnefest den 25. september med en «Lesser Festival».
Andrewes ble født i1555 i Barking,London av familie med gamle røtter iSuffolk. Hans far var herre avTrinity House. Lancelot gikk på Coopers frie skole, Ratcliff, i sognetStepney og deretter påMerchant Taylors' School underRichard Mulcaster. I1571 begynte han påPembroke Hall, Cambridge og tok eksamen med BA, fortsatte til en MA i1578. Hans akademiske rykte spredde så hurtig at ved grunnleggelsen i1571 avJesus College iOxford ble han navngitt i charteret som en av de grunnleggende lærerne «uten hans medviten».[4] Hans forbindelse til fakultet synes å ha vært rent spekulativ dog.[5] I1576 ble han valgt som medlem av Pembroke College, Oxford; i1580 gikk han inn i den geistlige stand og i1581 ble han opptatt MA ved Oxford. Som katekist (utspørrer) ved fakultet foreleste han omde ti bud (Decalogue, utgitt i1630), noe som vekket stor interesse.
Etter en periode som kapellan forHenry Hastings, 3. jarl av Huntingdon, leder for rådet i nord, ble han sogneprest i St Giles', Cripplegate, i1588, og avleverte der skarpe prekener om fristelser i villmarken og omFader vår. I en stor preken i påskeuken den10. april1588 forsvarte han trassigden engelske kirkesprotestantisme motden romersk-katolske kirke og anførte kirkereformatorenJean Calvin som en ny skribent med rundhåndet lovord og hengivenhet.
Via innflytelsen tilFrancis Walsingham, dronningens leder for de nyopprettede etterretningstjenester, ble Andrewes utpekt til domherre av St Pancras iSt. Pauls katedral, London, i1589, og ble deretter rektor av hans eget fakultet i Pembroke foruten også kapellan for erkebiskopJohn Whitgift. Fra1589 til1609 var han domherre avSouthwell. Den4. mars1590, som kapellan for dronning Elisabeth I, preket han for henne i en frittalende preken, og i oktober ga han sin introduksjonsleksjon i St. Pauls katedral hvor han kommenterte de fire første kapitlene avFørste Mosebok. Disse ble senere satt sammen til verketThe Orphan Lectures (De foreldreløse leksjoner,1657).
Andrewes likte å bevege seg blant folk, fant tid til å bli medlem av et samfunn eller klubb for oldtidsforskning hvorWalter Raleigh,Philip Sidney, Burleigh, Arundel, Herbert'ene, Saville, Stow, og Camden også var medlemmer. Dronning Elisabeth forfremmet han ikke videre av den grunn av hans opposisjon til overdragelsen av kirkelige avgifter. I1598 avslo han bispedømmeneEly ogSalisbury på grunn av de vilkår som var knyttet til posisjonene. Den23. november1600 ga han en kontroversiell preken om rettferdiggjøring, og året etter ble han utpekt til domprost avWestminster og ga mye oppmerksomhet til skolen der.
Ved tronbestigelsen tilJakob I av England, hvor hans noe pedantiske måte å holde prekener på tiltalte kongen, steg Andrewes i gunst. Han assisterte ved kroningen og i1604 tok andel i konferansen vedHampton Court Palace.
Andrewes’ navn er det første på listen over de geistlige utpekt til å sette sammen en autorisert utgave avBibelen. Han ledet «Det første Westminster-selskapet» som tok ansvaret for de første bøkene avDet gamle testamente (fraFørste Mosebok tilkongebøkene). Han fungerte i tillegg som en slags hovedredaktør for de øvrige prosjektene.
I1605 ble han utpekt tilbiskop av Chichester og gjort tilLord High Almoner, en kirkelig embetstittel knyttet til det kongelige hushold iStorbritannia. I kjølvannet av oppdagelsen avKruttsammensvergelsen ble Andrewes bedt om å forbedrede en preken for kongen i1606.[6] Her rettferdiggjorde Lancelot Andrewes behovet for å minnes feiringene og som siden fortsatte i de neste 400 år.[7] I1609 utga hanTortura Torti, et lærd verk som vokste ut av konfliktene fra Kruttsammensvergelsen og ble skrevet som et svar tilkatolskeRoberto BellarminosMatthaeus Tortus som angrep kongens krav om avlegge lydighetsed. Etter å ha flyttet til Ely i1609 argumenterte han igjen mot Bellarmino i verketResponsio ad Apologiam.
I1617 fulgte han Jakob I tilSkottland med hensikten å overtale skottene atepiskopal kirkeforfatning var å foretrekke framforpresbyterianisme. I1618 deltok han ved kirkemøtet iDort og ble kort tid etter gjort til domprostChapel Royal («Det kongelige kapell») og overført til Winchester, bispedømme han administrerte med stort hell. Etter hans død i1626 iSouthwark ble han sørget av kirkens og statens ledere og gravlagt ved høyalteret i St Mary Overie (idagSouthwark-katedralen, den gangbispedømmet Winchester).
Andrewes var en venn avHugo Grotius og en av de fremste samtidige lærde, men blir hovedsakelig husket for hans stil å holde prekener. Som geistlig var han en typiskanglikaner, like mye fjern fra denkatolske som depuritanske posisjoner. Et treffende sammendrag av hansteologiske posisjon finnes i hansFørste svar til kardinal Perron som hadde utfordret kongens bruk av tittelen «katolsk». Hans posisjon er i henhold tilnattverden naturlig nok mer moden enn hva de første reformatorene inntok.
Andrewes holdt regelmessig prekener for kongen og hans hoff på årsdagen forGoweries-konspirasjonen ogKruttsammensvergelsen. Disse prekenene ble benyttet for utbre doktrinene omKongedømmet av Guds nåde. I disse prekenene, og til tider hans væremåte overfor kongen kan Andrewes framtre for den moderne leser som krypende underkastelse og direkte spyttslikkeri, noe som dog ikke var annet enn forventet i hans tid.
Hans tjenester for kirken kan bli oppsummert som følgende: for det første hadde han en skarpsindig følelse for troens proporsjoner og opprettholdt en klar sondring mellom hva som var fundamentalt, trengende elastiske kommandoer, og deretter, trengende elastiske råd og forslag, og for det andre adskilte han seg fra tidligere protestantiske standpunkter i henhold tilDe trettini artikler. Artiklene utgjør en viktig del av grunnlaget forden anglikanske kirkes troslære. Andrewes framhevet en positiv og konstruktiv standpunkt for den anglikanske posisjon.
Hans mest kjent verk erManual of Private Devotions (Håndbok i private gudsfrykt/hengivelse) som var meget utbredt. Andrewes' andre verker består av åtte bind iLibrary of Anglo-Catholic Theology (1841–1854). Nittiseks av hans prekener ble utgitt i1631 på ordre av kongKarl I av England.
Andrewes ble betraktet som likestilt tilJames Ussher som den mest lærde geistlig i sin tid, og han hadde et godt rykte som en veltalende og lidenskapelig taler, men stivheten og den pedantiske kunstferdigheten i hans stil har gjort den bortimot utilgjengelig for moderne smak. Unasett, det er steder med stor skjønnhet og dybde. Hans doktrine varden høykirkelige bevegelse, og i sitt private liv var han ydmyke, from og barmhjertig. Han fortsatte å påvirke religiøse tenkere fram til i dag, og ble omtalt som en som påvirket blant annetT.S. Eliot.
I sin roman fra1997,Tidsskjelv (norsk utgave1998), slårKurt Vonnegut fast at Andrewes var «den største forfatter i det engelske språk», begrunnet i de første versene av 23. salme.
Andrewes’ biografi,His Life, ble skrevet avLancelot Law Whyte (1896–1972) (Edinburgh, 1896), som også har redigert og utgitt flere av Andrewes’ skrifter. I 1958 kom en nyskrevet biografi Paul Welsby som betraktes som den fremste.