Labour Party (norsk:Arbeiderparti) er etbritisksosialdemokratisk politisk parti. Partiet ble dannet i1900 som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for å representerearbeiderbevegelsen iUnderhuset. Fram til1922 var dekonservative og deliberale de to største partiene, men dette året overtok Labour deliberales plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter1945. Tross sin bakgrunn som etsosialistisk parti, beveget partiet seg under tidligere leder,Tony Blair, i retning av ennyliberalistisk politikk, under påvirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 år medkonservativt styre under statsministreneMargaret Thatcher ogJohn Major.
Labour vant en overlegen seiervalget i 1997. Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være atStorbritannia har envalgordning medflertallsvalg i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet nå et flertall på 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode på 18 år i opposisjon oget svært dårlig valg i 1983, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn dekonservative hadde gjort i1983, da de fikk 397 representanter iUnderhuset. Sistnevnte opplevde nå et enda dårligere valg enn Labour hadde gjort i1983, mensLiberaldemokratene gjorde et bra valg og mer enn dobla sin lille gruppe. Med 412 mandater vedvalget i 2001 hadde Labour kun tapt seks mandater, hovedsakelig tilliberaldemokratene, mens dekonservative kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire år før. Partiet gikk noe mer tilbake i2005, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall. Labour tapte regjeringensmakten ettervalget i 2010 etter å ha gått tilbake 91 mandater til 258 mandater, og en koalisjonsregjering medDe konservative ogLiberaldemokratene overtok medDavid Cameron som statsminister. Labour klarte ikke å vinne tilbake regjeringsmakten i2015, men gikk tvert imot ytterligere tilbake til 232 mandater, mens De konservative gikk fram og sikret seg rent flertall for første gang sidenvalget i 1992.Jeremy Corbyn ble valgt til ny leder i2015, medTom Watson som nestleder. Corbyn omtales som «hard left» og venstreradikal.[2] Watson stilte ikke til nyvalg og trakk seg fra nestlederstillingen i november2019.[3] I 2020 ble Corbyn erstattet avKeir Starmer, som tilhører en mer høyreorientert fløy i partiet. Senere samme år ble Corbyn ekskludert i en kort periode fra partiet etter å ha kritisert mediedekningen av en rapport som mente å ha dokumentert tilfeller avantisemittisme innad i partiet som overdrevet.
Labours hovedkvarter i 39 Victoria Street i London
På slutten av 1800-tallet blei det i økende grad uttrykt et behov for en egen valgliste for arbeiderklassen. Etter utvidelsene av stemmeretten i 1867 og 1885 blei enkelte medlemmer av fagforeningene representert i detliberale partiet. Flere små sosialistiske partier og bevegelser var allerede etablert og ønska et bånd til fagbevegelsen. Blant disse varIndependent Labour Party,Fabian Society (en intellektuell gruppe med medlemmer først og fremst fra middeklassen), samt noen andre grupperinger. Den 27. og 28. februar 1900 blei det innkalt til et møte iLondon for å samle alle organisasjoner på venstresida med det formål å samles om felles kandidater til å representere dem iUnderhuset. Valglista fikk navnet «Labour Representation Committee» (LRC). Allerede ved valget i oktober samme år stilte den nye valglista med 15 kandidater, hvorav to lyktes å bli representert,Keir Hardie ogRichard Bell. I løpet av 1902-03 vant den nye lista ytterligere to mandater ved suppleringsvalg i to enkeltkretser.
Ved valget i 1906 inngikk LRC en avtale med deliberale om ikke å stille kandidater i samme valgkretser, slik at man unngikk konkurranse mellom de to valglistene og dermed reduserte sjansen for at denkonservative kandidaten skulle vinne. Formålet var å hindre konservativ valgseier. Takket være dette samarbeidet fikk LRC 29 representanter i Underhuset. I sitt første felles møte etter valget vedtok de valgte representantene for LRC å ta navnet Labour Party.Keir Hardie blei valgt som for partiets første leder. Ved de to valgene i 1910 fikk Labour henholdsvis 40 og 42 representanter. I perioden 1910-1914, da det var mange streiker, økte støtten til Labour.
Underførste verdenskrig var Labour splitta mellom de som støtta og de som var mot konflikten.Ramsay MacDonald, som var mot krigen, gikk av som partileder ogArthur Henderson overtok. Henderson blei snart tatt inn iHerbert Asquiths krigsregjering, men gikk ut igjen i 1917 etter økende misnøye innad i partiet. Vedvalget i desember 1918 fikk Labour 57 representanter. Dekonservative vant valget, mens deliberale blei splitta mellom de som støtta partiets leder,David Lloyd George og de som støttaHerbert Asquith, partiets tidligere leder. På dette tidspunktet var allmenn stemmerett for menn over 21 år, samt for kvinner over 30 år, gjennomført. Dels på grunn av dette, dels på grunn av de liberales fortsatte splittelse, blei Labour, ved valget i 1922, endelig det ledende opposisjonspartiet, med 142 representanter. Etter valget i desember 1923, tapte dekonservative flertallet av mandatene. Sjøl om de fortsatt var det største partiet, ga de liberale sin støtte til en mindretallsregjering med Labour.Ramsay MacDonald blei partiets første statsminister, men regjeringa blei felt av de liberale allerede etter ni måneder, og det blei nyvalg oktober 1924. De konservative vant da tilbake sitt flertall, og både Labour og de liberale gikk tilbake i oppslutning. Fire dager før valget blei det såkalte Zinovjev-brevet, som antyda at Labour planla en kommunistisk revolusjon, offentliggjort. Det er i dag stor grad av enighet om at brevet er en forfalskning, iscenesatt av de britiske hemmelige tjenester i Riga.
Ved valget i mai 1929 blei Labour for første gang landets største parti, med 287 mot de konservatives 260 og de liberales 59 representanter.Ramsay MacDonald danna Labours andre regjering,også denne gang med støtte fra de liberale, noe som begrensa regjeringas handlekraft. Regjeringa mangla en distinkt makroøkonomiskpolitikk, og i likhet med andre industrialiserte land blei britisk økonomi paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Arbeidsledigheten som hadde vært på litt over en million når Labour overtok regjeringsmakta, nådde 2.7 millioner innen slutten av 1930. I denne situasjonen oppsto ytterligere problemer i 1931, i kjølvannet av atØsterrike største bank gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringa og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringas 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringas avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en «sosialistisk» statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet blei en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav, inkludert MacDonald sjøl, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, blei utvist fra partiet. Resten av partiet gikk i oppsisjon medGeorge Lansbury som ny partileder og fra 1935Clement Attlee. 30-tallet blei et skuffelsenes tiår for Labour. I 1940 gikk Labour inn iWinston Churchills samlingsregjering under denandre verdenskrig, der de deltok til de trakk seg ut like etter freden i Europa i mai 1945 og foran valget til nyttUnderhus den 5. juli samme år.
Den 5. juli 1945, mindre enn to måneder etter at denandre verdenskrig var avslutta, tapteWinston Churchill, til manges store overraskelse, valget. Labour vant en overlegen seier. Med 393 mandater hadde de 146 mer enn det som trengtes for å få flertall. Den nye Labour-regjeringa, under ledelse avClement Attlee, brukte valgseieren til å gjennomføre omfattende nasjonaliseringer og utbygging av velferdsstaten. IUnderhuset hadde Labour tilstrekkelig støtte til å gjennomføre flere velferdsreformer, på tross av opposisjon fra dekonservative. Under helseministerAneurin Bevan blei National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for «fattiglovene», med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert på anbefalinger i den såkalteBeveridge-rapporten fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen.
Etter valgnederlaget oktober 1951 var Labour tilbake i opposisjon, og utover 50-tallet utspant det seg en omfattende ideologisk debatt. Valgprogrammet fra 1945 var mer eller mindre gjennomført og spørsmålet var hva som burde være målet for en eventuelt ny Labour-regjering. Venstrefløyen, rundtAneurin Bevan, ønska videre nasjonaliseringer, mens høyresida, revisjonistene, i stedet tok til orde for en aktiv statlig politikk etter økonomenJohn Maynard Keynes ideer.Hugh Gaitskell, som overtok som partiets leder etter Attlee i 1955 var en ledende revisjonist, mensTony Crosland var revisjonistenes store ideolog. På landsmøtet i 1959 foreslo Gaitskell å endre paragraf 4 i partikonstitusjonen, som fastslo målet om offentlig eierskap. Dette møtte imidlertid heftig motbør. Først underTony Blair skulle det lykkes å endre denne paragrafen.
I 1964 kom Labour tilbake til makta etter 13 års konservativt styre.Harold Wilson blei landets nye statsminister. Umiddelbart etter at regjeringa hadde starta sitt arbeid, gikk det opp for dem at landets økonomiske problemer var verre enn de hadde antatt. Tjenestemenn i finansdepartementet gjorde dem oppmerksom på at handelsunderskuddet for 1964 trolig ville ligge på 800 millioner pund. Dette var problematisk for et parti som hadde gått til valg på en ekspansiv økonomisk politikk med løfte om satsing på helse-, bolig- og utdannelsessektoren. Direktøren iBank of England gjorde det klart at umiddelbare kutt i regjeringas utgiftsplaner var nødvendig, og da særlig i forhold til sosialbudsjettet. Enda verre var det nok for et parti med sosialistiske tradisjoner at man blei tvunget av økonomiske realiteter til å gå med påDet internasjonale pengefondets (IMFs) krav om innstramninger for å få lån av denne banken. Regjeringa måtte velge mellom devaluering eller en eller annen form for importkontroll for å få bukt med de økonomiske problemene. Valget falt på det siste, tross landets forpliktelser ovenforGATT ogEFTA. Tross disse tiltakene fortsatte presset mot pundet, blant annet på grunn av omfattende valutaspekulasjon. Mai 1965 måtte regjeringa ta opp et nytt lån fra IMF, med krav om ytterligere innstramninger. Dette førte til misnøye i fagforeningene, men de valgte likevel å være lojale ovenfor regjeringa forut for nyvalget i juni 1966 for ikke å skaffe den problemer. Etter valget, som Labour kom styrka ut av, fortsatte imidlertid de økonomiske innstamningene, noe som førte til et dårlig forhold mellom regjeringa og fagforeningene, og til en radikalisering av sistnevnte. Fagforeningenes motvilje mot frivillige lønnsbegrensninger, førte i august 1966 til en lov som innførte tvungen pris- og lønnskontroll. Denne politikken blei ansett som nødvendig for å hindre devaluering, men var svært upopulær i fagforeningene. Problemene fortsatte imidlertid, og til slutt, nærmere bestemt i november 1967, måtte regjeringa gi tapt, og devaluere.
Edward Heath og dekonservative vant en knapp seier i valget i juni 1970, men Labour returnerte til makta i februar med en mindretallsregjering, også nå under Wilson. I et nyvalg oktober samme år klarte Labour å få knapt flertall iUnderhuset. I 1976 trakk Wilson seg som partileder og statsminister, ogJames Callaghan overtok. På tross av at partiet på 70-tallet offisielt sto for en radikal, sosialistisk politikk, var partiets ledelse nå dominert av moderate sosialdemokater som var tilhengere av en keynesiansk økonomisk politikk. Tidlig på 70-tallet blei imidlertid store deler av den vestlige verden ramma av økonomiske nedgangstider, og Storbritannia var ikke noe unntak. En kombinasjon av økt arbeidsledighet oginflasjon vanskeliggjorde ethvert forsøk på en ekspansiv økonomisk politikk. Ikke bare venstresidas alternative økonomiske strategi, men også den keynesianske, blei i praksis forkasta. Et lån fraDet internasjonale pengefondet (IMF) gjorde det enda klarere at regjeringa var i ferd med å forlate sjøl den mest utvanna form for sosialisme. Lånepakka innebar at regjeringa måtte foreta omfattende kutt i offentlig sektor, og den blei utsatt for kritikk langt inn i revisjonistenes rekker. På mange måter innebar IMF-lånet dødsstøtet for revisjonistenes keynesianske økonomiske strategi, og det bidro til å marginalisere og diskreditere sosialdemokratene og til å styrke venstresida.
Etter valgnederlaget i 1979, der de konservative under deres nye leder,Margaret Thatcher vant valget, opplevde Labour en periode med sterk rivalisering innad i partiet. Partiet gikk politisk kraftig til venstre, på tross av at velgerne og det politiske sentrum hadde gått kraftig til høyre etter at landet hadde fått sin mest høyreorienterte regjering etter 1945.Michael Foot, som tilhørte venstresida blei valgt til ny leder etter Callaghan, og det var bare med liten margin at høyresidas kandidat,Denis Healey klarte å vinne over kandidaten fra ytre venstre,Tony Benn. I tillegg til de reint substantielle målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse, og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreininga forlot deler av partietssosialdemokratiske fløy partiet, og danna det kortlivetesosialdemokratiske partiet, som seinere gikk sammen meddet liberale partiet, og dannaLiberaldemokratene.
Labour gikk i 1983 til valg med forslag om mer sosialisering, fornya makt til fagbevegelsen, og ensidig atomnedrustning. Dette slo ikke an hos velgerne, noe som sammen med konkurranse fra sosialdemokratene bidrar til å forklareat Labour i 1983 gjorde et katastrofevalg. Nederlaget i 1983 viste at Labour var fullstendig i utakt med hovedtyngden av velgerskaren. Et eksempel på hvor lite kontakt Labour hadde med folket, var at de konservative gikk så langt at de ikke bare argumenterte mot manifestet, men også faktisk delte ut Labours «sjølmordsbrev» til velgerne for å vise hvor radikale deres motstandere var. Skulle partiet komme seg tilbake til regjeringstaburettene, syntes det nødvendig å bevege seg i retning av det politiske sentrum. Dette var ikke minst nødvendig for å forhindre at alliansen av de liberale og sosialdemokratene skulle skyve Labour ned til å bli landets tredje største parti. Labour måtte altså bli mer valgbart. Dette var et av hovedmålene forNeil Kinnock, som blei valgt som ny leder høsten 1983. Kinnock tilhørte i utgangspunktet den moderate venstresida, men var den som fikk ansvaret for «moderniseringa», i praksis å ta partiet mot høyre i det politiske landskapet. Hans nestleder,Roy Hattersley var en av de gjenværende fra partiets høyrefløy. Labour gikk bare svakt fram vedvalget i 1987. I perioden mellom 1987 og 1992 gjennomgikk partiet store endringer i sin politikk. Blant annet avviste man muligheten for store skatteskjerpelser og nasjonaliseringer. Partiet skifta også over til en positiv holdning tilDet europeiske fellesskap, på et tidspunkt da de konservative under Thatcher i økende grad blei euro-skeptikere. I forsvarspolitikken fjerna man seg fra kravet om ensidig atomnedrustning.
Vedvalget i 1992 hadde partiet reformert seg såpass at det blei ansett for å være et troverdig regjeringsalternativ. De fleste meningsmålinger viste at partiet leda over de konservative, men sjelden så mye at de ville ha fått flertall i Underhuset. De konservative vant imidlertid på innspurten, og Labour fikk omtrent samme oppslutning som i 1979. Etter Labours fjerde valgnederlag på rad, trakk Kinnock og Hattersley seg fra ledelsen.John Smith blei valgt som ny leder. Ved landsmøtet i 1993 lyktes Smith i å endre reglene for valg av kandidater til parlamentsvalg, slik at fagforeningene skulle få mindre innflytelse over partiet. Kandidatene skulle nå velges av partiets medlemmer etter prinsippet «ett medlem, én stemme». Man håpet at dette ville redusere makta til aktivistene på venstresida, da det jevne medlem blei ansett for å være mer moderat.
Etter Smiths plutselige død i 1994 tokTony Blair over. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre, og fikk partiet med på å akseptere store deler av de reformer Thatcher hadde gjennomført. Mens «Old Labour» blei brukt som betegnelse på eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, eller de med forbindelse til fagforeningene, kom «New Labour» til å bli assosiert med det Labour som utvikla seg etter 1994. Paragraf 4,[4]som fastslo målet om offentlig eierskap, blei omskrevet, over 30 år etter atHugh Gaitskell først hadde foreslått en slik endring.Peter Mandelson var sentral i denne prosessen, og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair,Gordon Brown ogAlastair Campbell er han ansett[av hvem?] som en av hovedarkitektene bak New Labour. Et uttrykk som «ingen rettigheter uten forpliktelser» var ment å karakterisere New Labours verdisyn.[trenger referanse] Begrepet «den tredje vei», et begrep blant annet knytta til sosiologenAnthony Giddens,[trenger referanse] blir ofte brukt som betegnelse for New Labours ideologi, men det har også blitt kritisert[av hvem?] for å mangle en klar mening.
Labours økonomiske politikk søkte å balansere Thatcher-epokens kapitalisme med tiltak som ville minske eller reversere en slik politikks virkning på samfunnet. Et av de nye tiltakene varStorbritannias første lov om minstelønn, som til dels var en kompensasjon til fagforeningene for å akseptere endringa av paragraf 4 i partikonstitusjonen.[trenger referanse] Moderniseringa av partiet, og misnøyen med de konservative, økte (New) Labours oppslutning i «middle England». Partiet var opptatt av ikke å skremme bort velgere som tidligere hadde stemt på de konservative,[trenger referanse] og lovte å holde seg til utgiftsplanene til den konservative regjeringa, og ikke å øke inntektsskatten. Vedvalget i 1997 lyktes Labour i å gjenerobre regjeringsmakta, i det partiet tok 418 avUnderhusets 659 representanter. Partiet hadde nå et flertall på 179 mandater.[trenger referanse]
En av de første handlingene til den nye Labour-regjeringa var å giBank of England full frihet til å fastsette rentene. Labour holdt løftet om å holde seg til den konservative regjeringas utgiftsplaner, noe som skapte misnøye på venstresida, som hadde håpet på en mer radikal politikk, og 47 av partiets parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringa da den gjennomførte den tidligere administrasjonens planer om å kutte i overføringene til aleineforeldre.[trenger referanse]
Labour-regjeringa innførte av Storbritannias første lov om nasjonal minstelønn. Det har også vært forskjellige programmer retta mot spesielle grupper av befolkninga, som for eksempel husløse.[trenger referanse]
Vedvalget i 2001 gikk Labour svakt tilbake i forhold til 1997, mens de konservative vant ett mandat. I denne perioden var det økninger i offentlige utgifter, blant annet innen helse- og utdanningssektoren.[trenger referanse]
Blair-regjeringas beslutning om å delta iinvasjonen av Irak i2003 møtte kritikk både i offentligheten og innad i Labour. Den17. mars, tre dager før sjølve invasjonen, sa tidligere utenriksministerRobin Cook fra seg vervet som partiets parlamentariske leder, og han blei den12. mai fulgt av utviklingsministerClare Short, som hele tida hadde kritisert beslutninga.[trenger referanse]
I2005 vant Labour sin tredje seier på rad, dog med redusert oppslutning, noe som blant annet skyldtes misnøye medIrak-krigen.[trenger referanse] Tony Blairs tredje termin som statsminister blei i enda større grad enn de andre prega av kampen motterrorisme. Kort tid etter valget,den 7. juli 2005, blei tre undergrunnsbaner og en buss ramma av bomber i London. To uker seinere blei det gjort ytterligere, mislykka, bombeforsøk. Dette førte til mottiltak, tiltak som kritikere[hvem?] har ment at underminerer sivile rettigheter ogrettsstatlige prinsipper. Som følge av dette var det en økende tendens til opprør innen Labours parlamentsgruppe.[trenger referanse] Regjeringa gikk på et nederlag iUnderhuset angående hvor lenge personer mistenkt for terrorisme kunne sitte innesperra uten rettssak.
Foran valget i 2005 blei det klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering dersom partiet vant valget, men at han ikke ville lede partiet etter en eventuell fjerde valgseier. Det blei i utgangspunktet lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Etter sterkt press innad i partiet, annonserte imidlertid Blair den7. september2006 at han ville gå av som statsminister innen ett år.[5]Brown var hele tida klar favoritt til å overta etter Blair, og flere av de som blei ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværendemiljøvernministerDavid Miliband, som snarere uttrykte sin støtte til Brown.[6]Den10. mai2007 kunngjorde Blair at han ville gå av som leder for Labour den24. juni samme år, og somStorbritannias statsminister tre dager seinere, altså den27. juni. Blair uttrykte at han regna med at Brown ville overta, og han var sjøl blant den overveldende andelen av Labours representanter iUnderhuset som støtta Browns kandidatur.[7]Opprinnelig skal Blair ha tenkt å la Brown overta som statsminister allerede før valget i 2005, fordi han trodde hans kandidatur kunne skade partiet (på grunn av Irak-krigen). Siden Blair tvilte på om Brown kom til å overksette en del reformer som Blair mente var essensielle for Storbritannia, valgte han heller å fortsette som statsminister inntil disse reformene var gjennomført, enn å la Brown overta for at det hele så skulle legges på is.[8]
Brown blei helt fra begynnelsen ansett som en favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidasJohn McDonnell klarte ikke å sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt blei avstemning, da kravet var at man måtte ha minst 12,5 % av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegna en sjøl. På et ekstraordinært møte den24. juni blei Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater.[9][10][11][12][13]
.JPG)
.jpg)
