Etlån er enavtale mellom to parter, hvor den ene parten,långiver ellerkreditor, låner ut en gjenstand eller et pengebeløp, og den andre parten,låntager ellerdebitor (også kaltskyldner), påtar seg en forpliktelse til å levere eller betale tilbake lånet etter nærmere avtale. Pengelån ytes (bortsett fra private lån mellom f.eks venner og familie) typisk mot et vederlag, som regel i form avrente. For at en låneavtale skal være rettslig gyldig må partene signere etgjeldsbrev.
Långiver sies å ha enfordring på låntager.
En nyttig måte å forklare lån på er å betrakte det somleie av penger. For eksempel leier en bonde en traktor i en periode. Han betaler leieutgifter for traktoren, og etter en tid må han levere traktoren tilbake. Tilsvarende «leier» (låner) en låntager en mengde penger for en periode. Han betaler «leieutgifter» for pengene – altså renter. Når perioden er over, må han levere pengene tilbake ved å nedbetale lånet (avdrag).
Enbank er altså som et hvilket som helst utleieselskap, men tjenesten som leies ut er penger. At renter er leie, understrekes ytterligere av at engelskmennenes ord for «leie» errent.
Å spare er det motsatte av å låne, men kan også betraktes som et lån som går den andre veien. I tradisjonell forståelse tjener banken penger ved å låne penger til en lav rente og så låne ut disse pengene til en høyere rente. Differansen i renter er bankens inntekter. Derfor er det å sette penger inn i banken egentlig ålåne ut penger til banken. Sparerenten er bankens låneutgiftertil deg, som den dekker inn ved å låne ut pengene til noen andre.
Som regel får man pengene sine tilbake umiddelbart når man gjør et uttak, ettersom banken har god betalingsevne og ikke alle tar ut pengene sine samtidig. Likevel er det gjerne noen begrensninger på maksimalt uttak per måned, og sparekontoer med høyere rente har kanskje en årlig begrensning. Disse begrensningene kan forstås som størrelsen på bankens avdrag til deg, altså bankens «nedbetalingsplan».
Enpengefordring, f.eks. enobligasjon, er typisk gitt ved:
- Sin pålydende, også kalthovedstolen.
- En regel for tilbakebetaling av hovedstolen, kaltavdragsprofilen elleramortisasjonsforløpet.
- En regel forrentebetaling.
- En regel forrentefastsettelsen.
Et lån sies å være ipari dersom beløpet som ble utvekslet ved lånets stiftelse er lik pålydende. Dersom låntager ved stiftelsen mottar et mindre (alternativt større) beløp enn pålydende, sies lånet å være stiftet vedunderkurs (alternativtoverkurs).
Perioden mellom tidspunktet for lånets stiftelse og tidspunktet for den siste betalingen (utløpstidspunktet), kalles for lånetsløpetid. Tidspunkter for betalinger på lånet kallesterminer, og som regel er det 1, 2, 4 eller 12 likt fordelte terminer på ett år (alternativt anvendes begrepettermin for perioden mellom to terminstidspunkter).
Betalinger på et lån deles normalt opp irenter ogavdrag, hvor summen av avdragene over lånets løpetid normalt er lik hovedstolen.Restgjelden på et gitt tidspunkt er hovedstolen fratrukket alle tidligere betalte avdrag. Et lån som kun har ett avdrag, altså på utløpstidspunktet, kalles for etstående lån. Et lån som har like avdrag hver termin, kalles for etserielån.
Rentebetalingen på et terminstidspunkt beregnes vanligvis på bakgrunn av en tidligere fastsattrentesats, på obligasjoner kalt forkupongrenten, delt på antall terminer per år og ganget med restgjelden før avdraget i samme termin. Lån med konstant rentesats under lånets løpetid kalles forfastrentelån. Alternativt kan man velge flytende rente, som er tilfelle vedflytende lån.
Et lån hvor summen av avdrag og rentebetaling er det samme på hvert terminstidspunkt, kalles for etannuitetslån.
Et lån uten et bestemt utløpstidspunkt, hvorpå det derfor bare betales rente, kalles for etuamortisabelt lån eller enperpetuitet.
Ved pengelån kreves det ofte at låntager stiller som sikkerhet for lånet. En slik sikkerhet kan være
- Pantsetting, enten i form av
- Håndpant, hvor debitor fysisk avgir det pantsatte, som f.eks. ved å gi kreditor verdipapirer som sikkerhet.
- Underpant, hvor kreditor mottar ettinglyst pantebrev iaktiva tilhørende debitor (fast eiendom, løsøre, bil eller lignende).Salgspant er en form for underpant. Ved lån til kjøp av bil kan långiver ta pant i kjøretøyet ofte med forutsetning at kjøretøyet ikke skal være for gammelt den dagen lånet er nedbetalt.[trenger referanse]
- Kausjon, hvor en eller flere kausjonister påtar seg å innfri lånet, så lenge debitor er ute av stand til å gjøre det.
- Bankgaranti, hvor en bank (mot betaling) garanterer tilbakebetalingen.
- Forsikring, som kan tegnes mot manglende betaling i tilfelle av manglende betaling fra en debitor pga. dødsfall eller invaliditet.
Et lån hvor avtalt betaling ikke blir gjennomført, kaller man for etmisligholdt lån, og låntager er i en slik situasjon irestanse. Dersom restansen har vart lengre enn en gitt periode, kan långiver si opp lånet og kreve umiddelbar innfrielse. Når det er stilt sikkerhet for lånet, vil kreditor kunne forsøke å realisere denne. Samtidig vil låntager normalt måtte betale en høyere rente, kaltmorarente, og et gebyr. Risikoen for misligholdelse og for tap for långiver som følge av dette, kalleskredittrisiko.
Låntagere i større låneavtaler, herunder internasjonale obligasjonslån, vil ofte ha blitt vurdert av etkredittvurderingsbyrå, som utarbeider en bedømmelse avkredittverdigheten og tildeler enkode som uttrykker denne.
Lån kan også klassifiseres basert på om debitor er en privatperson (forbruker) eller en juridisk enhet.[1][2][3]
Vanlige forbrukslån inkluderer boliglån, billån, kredittlinjer med pant i eiendom, kredittkort, avbetalingslån og lønningslån. Låntakerens kredittvurdering er en viktig faktor ved innvilgelse av lån og fastsettelse av rente (APR) på disse lånene.[4][5] Månedlige betalinger på forbrukslån kan reduseres ved å velge en lengre tilbakebetalingstid, men dette øker den totale mengden betalt i renter.[6]
Forretningslån ligner de nevnte, men inkluderer også kommersielle boliglån, bedriftsobligasjoner og statsgaranterte lån.[7][8] DSCR-lån er en type ikke-kvalifisert pantelån (Non-QM) som gir låntakere muligheten til å få lån basert på kontantstrømmen generert av en investeringsbolig, i stedet for tradisjonell inntektsdokumentasjon.[9]
Rovutlån er en form for misbruk ved tildeling av lån. Det innebærer vanligvis å gi et lån med den hensikt å sette låntakeren i en stilling som gir utlåneren en fordel.[10][11] Eksempler inkluderer tildeling av boliglån og lønningslån når utlåneren ikke er autorisert eller regulert, og kan anses som en ågerkarl.
Ågerri er en annen form for misbruk der utlåner krever overdreven rente. Gjennom ulike tidsperioder og kulturer har hva som anses akseptabel rente variert, fra absolutt ingen rente som i bibelsk forskrift,[12] til ubegrensede rentenivåer. Kredittkortselskaper har i noen land blitt beskyldt av forbrukerrettighetsorganisasjoner for å benytte seg av ågerlignende renter og å innkreve penger gjennom vilkårlige «ekstragebyrer».
I Norge blir utlånsvirksomhet regulert av en rekke lover, blant annetfinansavtaleloven.[13] Finanstilsynet fører tilsyn med banker og kredittinstitusjoner som opererer i det norske markedet. Tilsynet har også ytret ønske om bedre kontroll med markedet for folkefinansiering, med forslag til ytterligere reguleringer av denne typen lånevirksomhet[14].
Lov om inngåelse av finansielle kontakter (1999/46) regulerer alle kommersielle låne- og kredittavtaler gitt av banker og finansinstitusjoner. Lovverket har implementert EUs direktiv om kredittavtaler for forbrukere (2008/48 / EC) og flere andre EU-direktiver.
I februar 2019 annonserte Regjeringen nye midlertidige forskrifter som banker og långivere må overholde innen 15. mai 2019. Lovverk og nye retningslinjer vil være på plass til slutten av 2020.[15]
Grensene iutlånsforskriften, - vil ikke tillate at bankene gir lån til personer som ikke kan anses å håndtere en 5 prosentpoeng vekst i renten på deres samlede gjeld. Bankene kan ikke gi forbrukslån til personer som har en gjeld som overstiger fem ganger sin årlige inntekt. Fem års nedbetalingsplaner med månedlige innbetalinger vil bli pålagt all gjeld.
Den eneste måten man kan ta et usikret lån lengre enn 5 år, er vedrefinansiering.[16]
En avgift eller panterett er opprettet i henhold til kontraktslovgivningen, men de obligatoriske bestemmelsene som hovedsakelig er fastsatt i lov om pantsettelser og avtaler (1980/2), må overholdes.
I juni 2015 vedtok Finansdepartementet en forskrift om krav til nye boliglån. Fundamentet i forskriften var basert på eksisterende retningslinjer for real kreditt lån fra Finansdepartementet. Finansdepartementet utvidet og endret forskriften 14. desember 2016 og deretter i juni 2018. Den nye forskriften trer i kraft fra 1. juli 2018 og gjelder til 31. desember 2019.
