Han het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma.[13] Etter å ha gått på Achimota School iAccra, og deretter på detromersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på enkatolsk skole iAxim. Senere reiste han tilUSA, og studerte vedLincoln University iPennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved detteuniversitetet.
Nkrumah vendte hjem tilGullkysten i 1947, og gikk inn i United Gold Coast Convention (UGCC), som ble ledet avJoseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, Convention People's Party (CPP), med mottoetSelvstyre nå. Han forlot UGCC i 1949, og i desember samme år satte han i gang masseaksjoner – boikott, streik og sivil ulydighet – mot de britiske styresmaktene.[15] Han ble arrestert av britene i januar 1950.
Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant ett av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren.[15]
Den 6. mars 1957 bleGhana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt tilstatsminister. Landet var først et monarki som delte statsoverhode med Storbritannia, men ble i 1960republikk med Nkrumah som president. Hans administrasjon iverksatte mange ambisiøse utviklingsprosjekter som mislyktes. Det medførte høy utenlandsgjeld og økonomisk nedgangstid. Som et resultat av dette oppsto mye uro i befolkningen.[15] Nkrumah overlevde et attentat i august 1962. I 1964 valgte han å erklære Ghana somettpartistat, med seg selv sompresident for livstid.[15] Under et besøk iBeijing i 1966 ble regjeringen styrtet etter etmilitærkupp.[15]
Nkrumah kunne ikke vende tilbake tilGhana, og levde derfor ieksil iGuinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han tilRomania for å få medisinsk behandling, og døde der.
Han skrev flere bøker, blant annetHvorfor Afrika må forenes (1963),Den afrikanske personlighet (1963),Håndbok for revolusjonær krigføring (1968) ogKlassekamp i Afrika (1970).
Fuller, Harcourt (2014).Building the Ghanaian Nation-State. Palgrave Macmillan.ISBN978-1-137-44856-9.
Mazrui, Ali (2004).Nkrumah's Legacy and Africa's Triple Heritage Between Globalization and Counter Terrorism. Ghana Universities Press.ISBN978-9964-3-0296-2.
Owusu-Ansah, David (2014).Biographical Dictionary of Ghana (4th utg.). Rowman & Littlefield.ISBN978-0-8108-7242-4.
Arhin, Kwame (1993).The Life and Work of Kwame Nkrumah. Trenton, NJ: Africa World Press, Inc.ISBN 9780865433953 (08543395X)
Baynham, Simon (1988).The Military and Politics in Nkrumah's Ghana. Westview Special Studies on Africa. Boulder, CO: Westview Press, Inc. (Frederick A. Praeger),ISBN 0-8133-70639
Davidson, Basil (2007) [1973].Black Star: A View of the Life and Times of Kwame Nkrumah. Oxford, UK: James Currey.ISBN978-1-84701-010-0.
Mwakikagile, Godfrey (2006). «Nyerere and Nkrumah: Towards African Unity».Nyerere and Africa: End of an Era (Third utg.). Pretoria, South Africa: New Africa Press. s. 347–355.ISBN0-9802534-1-1.
Mwakikagile, Godfrey (2015),Western Involvement in Nkrumah's Downfall. Dar es Salaam, Tanzania: New Africa Press.ISBN 9789987160044
Pinkney, Robert (1972). Ghana Under Military Rule 1966–1969. London: Methuen & Co Ltd. ΙSBN 0-41675080X
Poe, D. Zizwe (2003).Kwame Nkrumah's Contribution to Pan-African Agency. New York: Routledge.ISBN0-203-50537-9.
