| Kūkai | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 佐伯眞魚 27. juli774  Zentsū-ji (Sanukiprovinsen)[1] Kaigan-ji[2] | ||
| Død | 22. apr.835 (60 år) Kōyafjellet | ||
| Beskjeftigelse | Leksikograf,lingvist,lyriker, kalligraf,bhikkhu,filosof | ||
| Far | Saeki no Tagimi | ||
| Mor | Tamayorigozen | ||
| Søsken | Shinga Saeki no Suzukimaro | ||
| Nasjonalitet | Japan | ||
| Gravlagt | Okunoin (tema for: Nyūjō) | ||
Kūkai (空海, født27. juli774 iZentsūji, Kagawa,Sanukiprovinsen,Japan, død22. april835 påKōyafjellet, Japan) var enbuddhistisk munk, tjenestemann,intellektuell,poet ogkunstner iHeian-tidens Japan. Han erposthumt kjent under navnetKōbō-Daishi (弘法大師), «stormesteren som utbredte buddhismen».
I 807 grunnla han den esoteriske skolenshingon-shū (真言宗) eller «det sanne ord». Dette er Japans avlegger avvajrayāna eller tantrisk buddhisme. Tilhengere omtaler ham ofte med ærestitler somO-Daishi-sama (お大師様), «den ærede store lærer» ogHenjō-Kongō (遍照金剛), «vairocanadiamanten».[trenger referanse]
Kūkai varkalligraf. Han tillegges oppfinnelsen avkana, skriften som i kombinasjon medkinesiske tegn (kanji) brukes til å skrive detjapanske språket.[trenger referanse] Ifølge tradisjonen skrev han det japanske diktetIroha, men dette er ikke attestert.[trenger referanse]
Hans religiøse skrifter teller omkring 50 verk omtantrisk buddhisme, hvorav flere er oversatt til engelsk.
