| Kristensamfunnet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Hovedgren | Protestantisme | ||
| Grunnlagt | 1922 | ||
| Grunnlegger | Friedrich Rittelmeyer | ||
| Antall medlemmer | 100 000(ukjent) | ||
| Livssyn | Antroposofi | ||
| Geografi | Nederland,USA,Tyskland,Storbritannia,Sveits,Østerrike ogSkandinavia | ||
| Land | Tyskland | ||
| Sakramenter | Nattverd,dåp,konfirmasjon,skriftemål,ektevielse,prestevielse ogden siste olje | ||
| Nettsted | www.christengemeinschaft.org (de) | ||
Kristensamfunnet (påtyskDie Christengemeinschaft) er etøkumenisk orientertkristentkirkesamfunn som forstår seg som ethumanistisk kristenfellesskap. Det er hovedsakelig etliturgisk fellesskap snarere enn et trosbasert fellesskap, har ingendogmer, og er åpent for alle uavhengig av tro.[1] Det ble dannet iSveits i1922 av en gruppe på 45 hovedsakelig yngrelutherske,reformerte ogkatolske teologer og prestestudenter samlet rundt deliberale lutherske presteneFriedrich Rittelmeyer ogEmil Bock, og med bistand fra filosofenRudolf Steiner. Steiner så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderneJohanneskristendom».[2]
GrunnleggerenFriedrich Rittelmeyer var en toneangivendeliberal luthersk teolog og prest i Tyskland før og underførste verdenskrig; hans liberale tolkning av bibel og tro møtte motstand blant konservative krefter i kirken, og han markerte seg under første verdenskrig som fredsforkjemper. I 1910 kom han i kontakt med Rudolf Steiner, og ble etterhvert påvirket av Steiners skrifter om kristne og allmennreligiøse temaer. Etter første verdenskrig stod han i spissen for en gruppe yngre teologer og prestestudenter som i 1921 holdt en serie seminarer med Steiner i Sveits om fornyelse av det religiøse livet i enøkumenisk ogavantgardistisk ånd; grunnleggerne var del av en bredere kulturell strømning blant unge voksne i tiden like etter første verdenskrig som følte at krigen hadde lagt den gamle verden i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse.
Kristensamfunnet forstår seg som en kristen fornyelsesbevegelse, noe som uttrykkes i det fulle navnetKristensamfunnet – Bevegelse for religiøs fornyelse (tyskChristengemeinschaft – Bewegung für religiöse Erneuerung).[3] Det har idéhistorisk røtter dels iliberal teologi, som var grunnleggernes utgangspunkt, dels i den kulturelle impulsen franyhumanismen og dels i dengnostiske ogokkulte tradisjonen innen kristendommen. Kristensamfunnet forstår sin kristendom som enindividualistisk orientert kristendom som baserer seg på en (ny)humanistisk grunntanke; nyhumanismen var kjennetegnet av en avsvekket gudstro, kritikk av dogmetro, en forståelse av Gud som relativt fjern og en sterk interesse for antikkens kultur.[4] Kristensamfunnet blir ofte assosiert med det brede feltet som kalles den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi, og Steiner understreket at Kristensamfunnet var en separat bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og at Kristensamfunnet ikke er noe mer representativt for antroposofien enn andre trossamfunn; bare en liten andel av dem med tilknytning til antroposofisk virksomhet tilhører også Kristensamfunnet.
Kristensamfunnet er hovedsakelig etliturgisk fellesskap og har bare et løst felles trosgrunnlag; det er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv isakramentene (de religiøseritualene); det kombinerer sitt liberale syn på trosspørsmål med en formell,høykirkelig liturgi, og skiller seg både i det og i den gnostiske og katolske inspirasjonen fra andre liberale kristne reformbevegelser.[5] Det har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøsedogmer og praktiserertrosfrihet for medlemmene oglærefrihet for prestene.[6] Kristensamfunnet stiller ikke krav om hverken dåp, medlemskap eller en bestemt tro for å delta i gudstjenestene. Som følge av den individualistiske orienteringen praktiserer ikke Kristensamfunnetmisjon, ser på andre religioner som like gyldige som kristendommen og regner ikke døpte personer automatisk som medlemmer, kun voksne som aktivt melder seg inn på grunnlag av et selvstendig valg.[7] I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; særlig mangelen på tilslutning til kristnedogmer og synet på andre religioner har ført til at katolske og konservative lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent.[8] Kristensamfunnet beskriver sin kristendom som en mer avansert form for kristendom der denselvstendige erkjennelsen av det guddommelige står sentralt, og mener derfor det ikke er nødvendig å slutte seg til bestemte dogmer; det står likevel medlemmene og prestene fritt å tro påinnholdet i det andre kirker forstår som dogmer.[9] Selv om gnostistisme og okkultisme er strømninger man gjenfinner i hele kristendommens historie har Kristensamfunnets kristendomsforståelse blitt beskrevet som mer okkult enn det som er vanlig i andre kirker.[1]
Kristensamfunnet har ca. 35 000 medlemmer på verdensbasis, hovedsakelig iTyskland,Sveits,Østerrike,Norden,Nederland,Storbritannia ogUSA. Medlemmene er sosialt relativt selektert, med stor overrepresentasjon av akademikere, kunstnere og høyinntektsgrupper, og folk i byer. Det har presteseminarer iStuttgart,Hamburg ogSpring Valley, New York. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927 av advokat og fylkesmannChristian Smit, som sluttet som fylkesmann i Bergen og Hordaland for å studere teologi i Stuttgart og deretter ble presteviet av Rittelmeyer. Det er medlem iSamarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn, og tre kvinner var blant de første prestene i 1922. Et av de første og mest innflytelsesrike tidlige medlemmene var Maria Darmstädter, som hadde konvertert fra jødedommen til lutherdommen kort før hun sluttet seg til Kristensamfunnet, og som spilte en sentral rolle i utviklingen av liturgien.[10]
Kristensamfunnet ble grunnlagt i 1922 iGoetheanum utenforBasel iSveits av en krets bestående av 45 stort sett yngrelutherske,reformerte ogkatolske prester og prestestudenter fra Tyskland og Sveits samlet rundt deliberale lutherske presteneFriedrich Rittelmeyer ogEmil Bock, som ble Kristensamfunnets to første ledere; flertallet av grunnleggerne var lutheranere. Kristensamfunnet har sine røtter i en serie seminarer forteologer som filosofenRudolf Steiner holdt i 1921; Rittelmeyer og Bock henvendte seg da til Steiner og bad om råd om hvordan de kunne fornye det religiøse livet, og ideen om et nytt kristenfellesskap tok form. Rudolf Steiner ga råd og hjelp, men presiserte at det ikke var hans oppgave å virke i et religiøst samfunn; Kristensamfunnet forutsetter ikke noe forhold til antroposofien, kun et forhold til kristendommens kjerneinnhold.[11] Blant grunnleggerne og de første prestene som ble vigslet i 1922 var det tre kvinner, herunderGertrud Spörri. Grunnleggerne var en del av en bredere strømning i tiden like etterførste verdenskrig som følte at den gamle verden lå i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse, en oppfatning som var relativt utbredt blant mange yngre i denne perioden og som også fant andre uttrykk, f.eks. innen kunsten.
Trossamfunnet spredte seg snart til en rekke tyske byer, til Praha, Sveits, Østerrike, Nederland, Sverige, Norge og Storbritannia.
I 1933 ble det første presteseminaret etablert iStuttgart og i1936 ble de første kirkene innviet iDresden ogHaag. I1941 ble Kristensamfundet forbudt av nasjonalsosialistene, og prester ble sendt i nazistenes fengsler og konsentrasjonsleirer. Dette skjedde som ledd i et forbud mot en rekke antroposofiske aktiviteter, ettersom antroposofene ifølge nazistene stod i ledtog med både jøder og frimurere og hadde et internasjonalt sinnelag. Først etter den andre verdenskrig kunne virksomheten i Tyskland gjenopptas. Kristensamfunnet klarte imidlertid å opprettholde aktiviteten i bl.a. Sveits og Storbritannia under krigen.
Trossamfunnet er aktivt i 32 land og har omkring 35 000 medlemmer, de fleste iTyskland,USA og de skandinaviske land. Både menn og kvinner kan bli prester. I tillegg til det opprinnelige presteseminaret iStuttgart er det siden blitt etablert presteseminarer iHamburg ogChicago. Trossamfunnets øverste leder kallesErzoberlenker («Erkeoverstyrer»); siden2005 harVicke von Behr værtErzoberlenker.
Ettersom Kristensamfunnets grunnleggere allerede var prester i etablerte kirkesamfunn som den lutherske kirke står Kristensamfunnet i en kontinuerlig religiøs tradisjon; grunnleggerne forstod seg som fornyere av denne tradisjonen i forlengelsen av tidligere engasjement som liberale teologer og prester og ikke som grunnleggere av et nytt trossamfunn i egentlig forstand. Kristensamfunnet, som den antroposofiske bevegelsen forøvrig, har alltid ansett seg selv og blitt regnet av mange som enavant-garde, ettersom de har tiltrukket seg enkelte deler av samfunnets øvre sjikt, som f.eks. en del akademikere og kunstnere. Kristensamfunnet har både svært liberale trekk, men også mer konservative trekk, særlig i liturgien. Kristensamfunnet skiller seg fra andre kristne trossamfunn gjennom at det forstår seg mer som etliturgisk fellesskap enn et trosfelleskap, dvs. at vekten legges på de religiøse ritualene snarere enn bestemte religiøse trosoppfatninger; derfor har Kristensamfunnet i motsetning til andre kirker ingendogmer og praktiserer tros- og lærefrihet for prestene og medlemmene; den norske presten Kristine Høiland har uttrykt detteindividualistiske utgangspunktet som at «ingen behøver tro det jeg tror for å finne seg tilrette i Kristensamfunnet».[12] I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; denne særegenheten har ført til at katolske og lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent.[8] Samtidig legger Kristensamfunnet vekt på en formell, høytidelig liturgi medromersk-katolske oggnostiske elementer, og et antroposofisk inspirert estetisk formspråk, og skiller seg dermed fra typiske liberale reformretninger innen kristendommen. I likhet med den katolske kirke og de etablerte protestantiske kirkene holder Kristensamfunnet fast ved skillet mellom et formelt presteskap og lekfolk. Kristensamfunnet åpnet helt fra etableringen i 1922 for kvinnelige prester, noe som da var svært uvanlig og ansett som radikalt. I synet på homofilt samliv er Kristensamfunnet noe mindre liberalt: Kristensamfunnet forstår i likhet med den katolske kirkevielsen som etsakrament som bare kan inngås mellom mann og kvinne, men tilbyr i stedet en velsignelse i kirken av homofile partnerskap, tilsvarende ordningen som gjaldt iDen norske kirke inntil 2017, et ståsted som i global kristen kontekst er mer liberalt enn de fleste kristne trossamfunn, men ikke blant de mest liberale.[13]
Kristensamfunnet anser seg som et antroposofisk inspirert kristenfellesskap. Dette må likevel ikke forstås som at Kristensamfunnet er antroposofenes trossamfunn, da det finnes antroposofer med tilhørighet til en rekke andre trossamfunn, slik som andre kristne kirker, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme, eller som er ateister eller humanetikere. Det er bare en liten andel av de som er tilknyttet andre antroposofiske bevegelser som f.eks. steinerskolebevegelsen som også er tilknyttet Kristensamfunnet. For Steiner var det sentralt at en filosofisk og vitenskapelig fundert erkjennelse etterhvert skulle erstatte tro, slik at et eget kirkesamfunn ikke skulle være nødvendig, og han forstod sin involvering i etableringen av Kristensamfunnet som en håndsrekning til en bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og andre kristne teologer. Kristensamfunnet ble helt fra etableringen kritisert av en del antroposofer; kritikken gikk særlig ut på at Kristensamfunnet ble oppfattet som et trossamfunn som presenterte seg som et trossamfunn for antroposofer. Rudolf Steiner så seg nødt til å gripe inn med en klargjøring der han understreket at Kristensamfunnet og den antroposofiske bevegelsen er to forskjellige bevegelser, og at selv om flere antroposofer er med i Kristensamfunnet er det ikke noe trossamfunn for antroposofien eller noe mer representativt for antroposofien enn andre religiøse samfunn.[14]
Kristensamfunnet har ingen offisiell lære, utover en tilslutning til kristendommens grunnidé og fastsattesakramenter (religiøse ritualer). Sentralt for Kristensamfunnet er prestenes lærefrihet så lenge det de forkynner er i samsvar med sakramentene. Trossamfunnet understreker selv at dets intensjon dermed er det samme som urkirken. De vil representere en kristendom som oppmuntrer det moderne mennesket til selvstendig erkjennelse av det guddommelige.[9]
Kristensamfunnets grunnleggere forstod seg som fornyere av den kristne tradisjonen de var en del av, som prester og prestestudenter særlig innen den lutherske kirke, og stod i en eksplisittliberal tradisjon innen kristendommen på begynnelsen av 1900-tallet. Kristensamfunnet bygger dermed på tradisjoner fra kirkesamfunn som de lutherske, reformerte og katolske kirker, men skiller seg fra dem på sentrale punkter. Tolkningen av kristendommen er også i betydelig grad inspirert avgnostiske tradisjoner og i likhet med antroposofien er Kristensamfunnet inspirert av impulsen fraden tyske nyhumanismen. Mange teologer og prester innen Kristensamfunnet har vært særlig opptatt avJohannesevangeliet, som beskriver en fremtidig kristendom, preget av mer åndelighet. Sentralt står anskuelsen av Kristus som Guds sønn, som tok bolig i mennesket Jesus fra Nasaret ved dåpen i Jordan. Etter oppstandelsen kan Kristus være virksom i menneskets indre, og gi mennesket mulighet til å bli fritt og skapende ut fra sin guddommelige natur.
SomDen katolske kirke har Kristensamfunnet syvsakramenter: Menneskevielsens handling (nadverdsgudstjenesten), dåp (barn døpes med salt, vann og aske), konfirmasjon, skriftemål, ektevielse, prestevielse og Den siste olje (til døende). Videre finnes det en barnegudstjeneste (Søndagshandlingen for barn), og gravferdsritualene for voksne og barn som ledsager den avdøde på den videre veien etter døden.
Kristensamfunnet forholder seg ikke tildogmer, dvs. autoritative eller absolutte sannheter om ulike trosspørsmål. At Kristensamfunnet ikke anerkjenner dogmer betyr imidlertid ikke at Kristensamfunnetavviser innholdet i ulike dogmer som andre kirkesamfunn opererer med, bare at Kristensamfunnet som liturgisk fellesskap med en sterk økumenisk orientering ikke ser det som sin rolle å fastsette hva som er absolutte sannheter eller ta stilling til andre kirkesamfunns erklæringer om absolutte sannheter. F.eks. har Den katolske kirke et dogme om at jomfru Maria ble født uten arvesynd, et dogme som avvises av protestanter; dette er et spørsmål Kristensamfunnet som sådan ikke har noen egen lære om, og Kristensamfunnet er like åpent for kristne med begge oppfatningene.[9]
Kristensamfunnets manglende tilslutning til religiøsedogmer, praktisering av tros- og lærefrihet, avvisning avmisjon og syn på andre religioner som like gyldige som kristendommen, har ført til at representanter for andre kirkesamfunn som legger stor vekt på dogmatikk, slik som den katolske kirke, har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet er kristent; de viser til at Kristensamfunnet er tilnærmet alene om å ta avstand fra dogmer i sin helhet blant kirkesamfunn. Enkelte teologer[hvem?] fra andre kristne retninger mener at Kristensamfunnet i sitt syn på religionen mer ligner enkarmisk religion som hinduismen og ikke enabrahamittisk religion som kristendom, jødedom og islam. Noen kristne teologer anser Kristensamfunnet å være et hinduistisk inspirert trossamfunn som er tilpasset europeisk tradisjon og religion.[15] Kristensamfunnet har ingen egen kristologi; Steiner diskuterte i noen av sine foredrag Kristus og Jesus som to forskjellige størrelser, et relativt gammelt motiv som også dukker opp i italiensk renessansekunst, men dette er ikke en del av noen formell lære innen Kristensamfunnet. For flere innen Kristensamfunnet erreinkarnasjon en del av deres tro; i europeisk idéhistorie er debatten om reinkarnasjon eldre enn kirken selv, men var siden oldtiden et minoritetssynspunkt knyttet til gnostiske kristne strømninger, før idéen fikk en populær renessanse på 1800-tallet.
Kristensamfunnet hadde fra begynnelsen etøkumenisk utgangspunkt med grunnleggere som tilhørte de lutherske, reformerte og katolske retningene, selv om flertallet av grunnleggerne var lutheranere. Rudolf Steiner selv var opprinnelig katolsk og så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderneJohanneskristendom».[2] Kristensamfunnet bygger både på protestantiske og katolske tradisjoner. Kristensamfunnet ser seg selv som en del av en større kristen kirke som omfatter alle kristne kirker, og mener de andre kirkenes kristendom, og andre religioner enn kristendommen, er like gyldige som deres egen religion. Derfor anerkjenner Kristensamfunnet også dåpen og de andre sakramentene til andre kristne kirker. De store dogmatiske kirkene, slik som Den katolske kirke og de store protestantiske kirkene, anerkjenner derimot ikke Kristensamfunnets dåp, ettersom den er noe forskjellig fra deres egen.[16]
Kristensamfunnet iNorge ble etablert i1927, og hadde 2455tilskuddstellende medlemmer i 2019[17].Christian Smit var trossamfunnets første prest og den første i de nordiske land. Trossamfunnet har menigheter i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Hamar. I Oslo har Kristensamfunnet en kirke iOscars gate påFrogner, viet i1990.
Kristensamfunnet er en selvstendig bevegelse som er åpen for alle. For prestene i Kristensamfunnet er antroposofien en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med evangeliene og som bakgrunn for sjelesorg.
