Kringkasting (fra engelskbroadcasting) er utsendelse avlyd- ogbildesignaler, spesieltradio ogfjernsyn. En rekketeknologier brukes for å kringkaste slike signaler. Kringkasting utgjør en stor del avmassemediene.
Kringkasting er norskoversettelse av det engelske ordetbroadcasting.Aftenpostens Radio-Nyt utlyste i desember 1922 en konkurranse om et norsk ord forbroadcasting. Det kom inn flere hundre forslag, «en helsyndflod av umulige ord». 112 forslag ble offentliggjort, og viser at forstavelsen «kring-» og «rund-» forekom flest ganger.Verbet var som regel «-kaste» eller «-sprede». Slik fikk man «braadkastning», «vidkastning», «rundkasting», «lydkasting», men også «kringtuting», «kringmelding», «kringljoming», og framytologien «stentor» og «gjallarhorn». Det ble også foreslått «radioria», «radiospredning», «radiofon», «publiofon», «allemannslyd», «varderop» og «ljoming».Aftenposten valgte selv «rundtelefonering», foreslått av direktør Karl Holmvang[1] iTelefunken, men dette slo aldri igjennom.Broadcasting ble derfor det mest vanlige i fortsatt et par år, sammen med «trådløs telefoni» og «den trådløse». I 1924 begynte telegrafdirektørNiels Stockfleth Schultz Nickelsen å bruke begrepet «kringkasting» internt iTelegrafverket.[2]
Begrepet ble offisiell betegnelse fra1925.
Verdens første offentlige kringkasting fant sted 13. januar 1910 daoperaeneCavalleria rusticana ogPagliacci ble sendt fraMetropolitan Opera i New York.[3]Enrico Caruso opptrådte i rollen som Canio. Sendingen ble sendt via en sender på 500 watt.[4]
