Krigserstatningene fra Tyskland etter andre verdenskrig, ble etter pålegg fra de allierte, hovedsakelig gitt i form av naturalerstatning. De allierte demonterte industrielt utstyr i Tyskland, og overførte dette til sine hjemland. I tillegg ble Tysklands utenlandsformue beslaglagt. Det ble ikke i tillegg krevd kontant betaling (pengeerstatning).
Beslutningen omkrigserstatningens form ble tatt av de allierte underJaltakonferansen, og reglene ble videreutviklet iPotsdamavtalen. En avtale om fordeling av erstatningen fra de vestlige okkupasjonssonene, ble inngått iParis i 1946.
Det ble i henholdsvisden britiske,den amerikanske ogden franske okkupasjonssonen, demontert tilsammen 667 industrianlegg. Iden sovjetiske okkupasjonssonen ble det demontert ca. 3 400 anlegg, som tilsvarte 30 % av Tysklands industrikapasitet i 1944.
Tyskland betalte en særskilt erstatning tilIsrael og sammenslutningen av jødiske organisasjoner kaltClaims Conference. Denne erstatningen ble avtalt iLuxembourg-avtalen fra 1952. Avtalen medførte forpliktelse for Tyskland til blant annet å yte pengeerstatninger.
UnderJaltakonferansen i februar 1945, ble det avtalt at erstatningene ikke skulle være noe bestemt beløp, men bestå av demontering av maskiner og utstyr, leveranser fra den løpende produksjon og arbeidskraft fra tyske spesialister.[1][2]
UnderPotsdamkonferansen senere samme år, ble prinsippene for naturalerstatningen klarere formulert. For det første skulle demonteringen av industriutstyr forhindre at Tyskland kunne gå til krig igjen, men i tillegg skulle også demonteringen bidra til å gjenoppbygge de landene som var blitt ødelagt under krigen.[1]
Etter to konferanser i Paris henholdsvis desember 1945 og februar 1946, ble det 14. februar 1946 inngått en avtale om den prosentmessige fordelingen av erstatninger fra de tre vestlige okkupasjonssonene. Avtalen ble inngått mellom de tre vestlige okkupasjonsmaktene, USA, Storbritannia og Frankrike og ytterligere 15 land. Avtalen gjaldt i tillegg opprettelsen av et erstatningkontor (IARA) og tilbakelevering av myntgull.[3][4]
Hvert av okkupasjonslandene demonterte fabrikker og annet utstyr i Tyskland, som krigserstatning. Etter en plan iDet allierte kontrollrådet, skulle Tyskland tilbakeføres til nivået i 1932, ved demontering av 1 800 fabrikker. Hver av okkupasjonsmaktene tok med seg utstyr fra sine soner, men Sovjetunionen fikk et unntak, og kunne ta ytterligere 10 % av det demonterte utstyret fra de øvrige okkupasjonssonene.[6]
De fire okkupasjonsmaktene viste forskjellig innstilling til prosessen. Mens Sovjetunionen og Frankrike ønsket en rask demontering, hadde USA og Storbritannia ønske om å konsolidere Tysklands industri, slik at landet kunne forsørge seg selv.[6]
Demonteringen skjedde under stor motstand blant befolkningen i Tyskland. Det hendte at arbeiderne ble beordret til å demontere utstyret i de fabrikkene de selv hadde arbeidet i, og demonteringen måtte derfor ofte skje under militær bevoktning.[6]
I Tyskland blir det franske ordet «demontage» brukt om prosessen med demontering av industrianlegg, for gjenoppbygging andre steder.[7]
I 1947 forelå det planer for å demontere 918 anlegg i Vest-Tyskland.[8] USA forsøkte å redusere demonteringen av fabrikkanlegg, etterhvert som Tysklands industri bygget seg opp igjen.[6]
Petersbergavtalen medførte at listen i Vest-Tyskland ble redusert til 680 anlegg. Listen omfattet da 302 rustningsindustrielle anlegg, i tillegg til blant annet jernverk, kjemifabrikker, skipsverft og elektrisitetsverker.[8]
Da arbeidet i vest ble avsluttet i 1951, var 667 anlegg tatt ned. I Sovjetunionens okkupasjonssone ble 3 400 industrianlegg demontert, noe som tilsvarte 30 % av den industrielle kapasitet fra 1944. Demonteringen i øst foregikk til 1952.[6]