Sivile tap: Ca. 1 million drepte (ingen offisielle estimater)[4]
Tap på begge sider:
Ca. 1 900 000 - ca. 2 540 400 (ca. 1 370 000 sivile og 531 575 - 1 166 784 militære)
Koreakrigen var envæpnet konflikt som varte fra25. juni1950 til27. juli1953 da envåpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene4. oktober2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. De to nåværende lederne av Sør- og Nord-Korea møttes til toppmøte i 2018 for å diskutere en mulig varig fredsavtale.
Framrykninger og tilbaketrekninger til fronten ble stabilisert
Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av bådeKina ogJapan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene iFørste kinesisk-japanske krig i1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea iDen russisk-japanske krig, og Japanannekterte landet formelt i august1910.
Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag iandre verdenskrig. UnderPotsdamkonferansen i juli-august1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den38. breddegraden.10. august1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området tilgeneralløytnant John R. Hodge9. september1945.
I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.
Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa.
Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederenKim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea.
Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet avSyngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Koreaboikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk,[5][6] noe som førte til at han senere måtte gå av etterAprilrevolusjonen i 1960.
I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad.Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiskeFolkets frigjøringshær.
Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.
25. juni1950 gikk nordkoreanske styrker over den38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242stridsvogner, hvorav 150 sovjetiskeT-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000[7] soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly ogpanservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen28. juni var den sørkoreanske hovedstadenSeoul inntatt.
Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.
Flertallet iFNs sikkerhetsråd, medSovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen iPyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.
De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyenBusan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting avmarinestyrker vedIncheon utenforSeoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.
Da FN-styrkene, ledet av den amerikanskegeneralenDouglas MacArthur, krysset den38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.
MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.
I november1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, ogKinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.
De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at en del arkiver er blitt tilgjengelige iFolkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldesMao Zedongs detaljstyring fraBeijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant generalPeng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellomMao ogStalin, ettersomsovjeterne utstyrte og trenteFolkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere overYaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.[8]
MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk avatomvåpen, men presidentHarry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.
Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.
Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år,[9] først i den gamle koreanske hovedstadenKaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea.[9] Det store problemet under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse avkrigsfangene.[9] da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake,[10] noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene.[9] I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp ennøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.[9][11]
29. november 1952 reiste den nyvalgteamerikanske presidentenDwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen.[9] Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet endemilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.
Etter at våpenhvilen ble inngått, bleOperasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere. I tillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert.[12] EtterOperasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn.[13] I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.[14]
Nord-Korea erklærte27. mai2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon.[15] I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipetCheonan senket og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Sørkoreanske myndigheter mener at det var en nordkoreansk torpedo. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.[16] Den23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øyaYeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile.[16] Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.[16]
Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).
Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.
623 norske kvinner og menn tjenestegjorde i forskjellige roller tilknyttet feltsykehuset i Korea – kalt«Norwegian Mobile Army Surgical Hospital» (NORMASH). Sykehuset ble offisielt åpnet 19. juli 1951, i Uijongbu nord for Seoul. Senere ble det flyttet til Tongduchong nærmere fronten. Omtrent halvparten av de som tjenestegjorde i Korea var medisinsk personell, mens den andre halvparten bestod blant annet av vaktsoldater og andre militære i ulike typer støttefunksjoner.[17]
Sykehuset behandlet i løpet av tiden i Korea nærmere 90 000 pasienter, og det ble utført nesten 10 000 operasjoner. Arbeidspresset varierte med kampene ved fronten, i perioden rett før våpenhvilen var de spesielt intense: i juni 1953 ble det utført 173 operasjoner i løpet av 73 timer.
Feltsykehuset ble i Korea fram til 10. november 1954. Norges innsats i Korea ble senere videreført i sivile former gjennom et skandinavisk samarbeid om å drifte et sykehus i Seoul. I samarbeid med Sør-Korea og FN, ble National Medical Center åpnet i 1958. I 1971 ble det overlatt til koreanske myndigheter.
To soldater omkom under tjenesten i NORMASH. Den tidligere kompani Linge-soldaten Arne Christiansen døde i 1952[18] og Brita Reisæter døde i 1954.
Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center som ble åpnet i 1958.
Påstander om en hemmelig norsk tropp stridende soldater i Korea i 1952
I 2014 ble det påstått at en tropp stridende norske soldater i all hemmelighet ble sendt til Koreakrigen.[19] Påstandene stammer fra en Arne Andersen som tjenestegjorde som stormpioner ipionertroppen i Støttekompaniet i 1.bataljon iTysklandsbrigaden i 1952 (Brigade 521). Andersen og hans tropp skal ifølge påstandene ha blitt sendt til Korea i perioden juni til oktober samme år. Påstandene ble senere omtalt av Knut Kjosås i en artikkel iKlassekampen i 2018,[20] og i enmasteroppgave utgitt i 2017,[21] samt i Høiland og BjaalandsStay Behind, bind 2, fra 2024.[22] Andersens påstander står således i kontrast til den dokumenterte norske politikken om å unngå at det skulle sendes stridende soldater til krigen, blant annet forklart vedHærens ressursmangel, og behovet for å bygge opp det hjemlige forsvaret etterandre verdenskrig.[23]
Andersens påstander blir tilbakevist i en redegjørelse fraForsvaret.[24] Noen av funnene viser for eksempel at et påstått originalt dokument angående amerikanskemedaljer ikke er et ekte dokument. Dokumentet inneholder en rekke faktiske feil som ikke ville forekommet dersom de var utstedt fra det amerikanske forsvarsdepartementet (se bildet til høyre for medaljeteksten gjengitt i Kjosås' masteroppgave).[25]
Undersøkelser sannsynliggjør at teksten som er gjengitt her er en modifisert avskrift av teksten fra et ekteBronze Star Medal sertifikat, for eksempel en medalje tildelt staff sergeant Alfred Moses i 1969 - også signert av general Gettys.[26]
"Executive order" dateringen skulle på tidspunktet vært "5 February 1944", eller fra 1962 "24 August 1962".
"Given under my hand" datoen, kan ikke være før datoen som oppgis i "executive order" delen lenger opp. Medaljen kan ikke overrekkes før medaljen er besluttet opprettet eller tildelt.
Signaturen til generalmajor Gettys er umulig, Gettys var major i Napoli i 1952, han ble utnevnt til generalmajor tidligst rundt 1968.
Samtlige feil skaper tre ulike selvmotsigelser. Det fremstår høyst sikkert at skrivet er en forfalskning gjennomført av en person som ikke har kunnskap om utformingen av et faktisk Bronze Star sertifikat. Det virker for eksempel sannsynlig at dateringen "24 August 1962" har blitt endret til "24 December 1952".
Reiseruten Andersen oppgir å ha benyttet, med avgang 6. juli 1952 fraFrankfurt am Main og inneholder også flere anomalier og ulogiske påstander. Punktlisten under er transkribert fra et angivelig originalt håndskrevet ark, med avreise og ankomststed, dato og flytypen i parentes.[27]
De mest fremtredende er at Andersen hevder at hans tropp ble flydd tilTulagi påSalomonøyene i et amerikanskB-52 bombefly. B-52 ble følgelig ikke benyttet tiltroppetransport, og var heller ikke operativt og introdusert i tjeneste før i februar 1955. Samt at de skal ha blitt deployert til Korea fra nevnte øygruppe som med sine 5500 kilometer fra krigsteateret ikke ble benyttet som en transporthub under krigen,[28]Sasebo i Japan var den viktigste havnen som ble benyttet av USA og FN under krigen.[29]
Undersøkelsene Forsvaret har foretatt viser også at Andersen har beskrevet sin tjeneste og plasserer seg selv fysisk i Tysklandsbrigaden fra mai til oktober 1952. Hans presise beskrivelser passer meget godt med det faktiske utdannings- og øvelsesprogrammet som hanstropp gjennomgikk i brigaden.[24]
1. bataljon øvde på Putlos treningsfelt i perioden 18.-31. mai.
Andersen skriver: "Midt på natten, uten forvarsel, fikk vi få dager senere utryknings og opplastningsordre for transport til de forente nasjoners internasjonale øvingsleir ved Putlos"
Pionertroppen i 1. bataljon var i periodene 9.-14. juni og 29. juni - 5. juli iHameln sammen medingeniørkompaniet for å trene på sprengingstjeneste og overgang av vassdrag påWeser.
Andersen skriver: "Etter kortkurset havnet vi så i Hameln, til blant annet fartøysøvelser på Weser sammen med britiske og amerikanske spesialavdelinger [...] Selv ble jeg skadet under en overgangsøvelse på Weser, og måtte tilbringe noen dager i et lasarett..."
Hele Brigade 521 øvde påBrilon-feltet i perioden 1.-15. august.
Hele Brigade 521 øvde på Sennelager i perioden 16.-31. august.
Andersen skriver: "Før vi dro til Sännlager, ble vi plutselig skikket til to, tre steder nede i Harzfjellene".
Brigade 521s hovedmanøver og avsluttende øvelse Skandia III ble gjennomført i perioden 18.-23. september. Her ble pionertroppen i 1. bataljon avgitt 15/19 Hussars, en britisk avdeling som holdt til i samme område som brigaden.
Andersen skriver: "[han deltok i] en større feltmanøver i Vest-Tyskland før avdelingen ble skipet hjem og dimittert" og videre "Så kom hva jeg vel får kalle mitt store øyeblikk i uniform. Jeg ble fremkalt til major Michael Salomonsen som uten særlig forhåndsvarsler framstilte meg for en britisk Hussar-offiser...".
Andersen beskriver eksempelvis meget detaljert også hvordan han var vitne til at hans medsoldat Kåre Anders Nilsen ble drept og en annen medsoldat såret i mageregionen den 24. september 1952.[30] Navnene på de involverte som er oppgitt er feil, men de originale ulykkesrapportene etter hendelsen levner ingen tvil om at Andersen beskriver dødsfallet til Kåre A. Nilsen og en annen medsoldat. Detaljene stemmer meget godt overens med tanke på tidspunkt på døgnet, hendelsesforløpet, årsaken til ulykken og skadene på de involverte.[24]
"Vi, norske amatører utsett til å være Monty-hussarenes kommandosoldater. [...] I nedkjølingen etter oppvisningen [for forsvarsminister Langhelle] mistet vi plutselig brutalt to mann til. Trolig takket være en defekt håndgranat. Bjørn Nilsen fra Nittedal ble drept på stedet, mens Jan Stokkstad fra Brummundal ble sterkt kvestet i mageregionen"
Andersen omtaler også flere andre detaljer om blant annet kortere kurs og øvelsene han deltok i under tiden i Tyskland.
Detaljene som presenteres av Forsvaret,[24] tilsier at historien om at Norge sendte en tropp hemmelige stridende soldater til Koreakrigen i 1952 ikke kan stemme. Andersen beskriver på egen hånd en rekke detaljer fra hans avdelings tjeneste i Tysklandsbrigaden, og to påståtte originaldokumenter fremstår som oppdiktede mange år i etterkant av 1952. De nordmenn som kjempet i krigen, og hvis tjeneste kan dokumenteres, var for det meste vervede soldater idet amerikanske forsvaret.[31]
^Xiaoming Zhang:Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea, College Station TX: Texas A&M University Press, 2002,ISBN 1-58544-201-1
^abcdefStokesbury, James L:A Short History of the Korean War, New York: 1990, Harper Perennial.ISBN 0688095135.
^Boose, Donald W., Jr. (våren 2000).«Fighting While Talking: The Korean War Truce Talks».OAH Magazine of History. Organization of American Historians. Arkivert fraoriginalen 12. juli 2007. Besøkt 13. oktober 2010. ««...the UNC advised that only 70,000 out of over 170,000 North Korean and Chinese prisoners desired repatriation.»»CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
.svg)
