Konsulatet var den franske regjeringen fradirektoriets fall i«18. brumaire»-kuppet i1799 og fram til begynnelsen pådet første franske keiserrike som ble innført avNapoléon Bonaparte i1804. Ved dens utvidelse refererer betegnelsen Konsulatet også til denne epoken iFrankrikes historie.
I løpet av denne epoken etablerte Napoléon seg, som førstekonsul, som leder av en mer konservativ, autoritær, autokratisk og sentralisert republikansk myndighet i Frankrike, men uten å erklære seg som statens overhode. Uansett, grunnet de langvarige institusjoner som ble etablert i løpet av disse årene har historikerenRobert B. Holtman kalt konsulatet for «en av det aller viktigste periodene i all fransk historie.»[1]
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eldre historie |
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
De franske militære nederlagene i1798 og1799 hadde rystet direktoriet, og til sist splittet det. Historikerne har tidvis datert begynnelsen på direktoriets politiske fall til18. juni1799 daEmmanuel-Joseph Sieyès med hjelp avPaul Barras klarte å kvitte seg med de andre fortsatt sittende direktørene. En uregelmessighet oppsto i valget av Jean Baptiste Treilhard, som trakk seg til fordel forLouis-Jérôme Gohier. I løpet av noen få dager dager blePhilippe-Antoine Merlin (Merlin de Douai) ogLouis-Marie de La Revellière (La Révellière-Lépeaux) presset til å trekke seg; baronJean-François-Auguste Moulin ogRoger Ducos erstattet dem.
Det var stor uro og usikkerhet preget av ytterligere noen militære nederlag, rojalistiske opprør i sør, det rojalistiskeChouannerie-opprøret i et dusin vestligedepartementer, hovedsakelig iBretagne, samt intriger fra de høyreorienterteorléanistene. For å berolige befolkningen og beskytte grensene, var det ytterligere grep som ble tatt. Det nye direktoriet, ledet av Sieyès, besluttet at nødvendig revidering av konstitusjonen ville kreve «et hode» (hans eget) og «et sverd» (en general som støttet ham). Jean Victor Moreau var ikke tilgjengelig som hans sverd, og Sieyès ønsket seg Barthélemy Catherine Joubert, men Joubert ble drept islaget ved Novi den 15. august 1799. Han vendte seg da til generalNapoléon Bonaparte.
Selv om Guillaume Marie Anne Brune ogAndré Masséna vantslaget om Bergen-Binnen iNederlandene mot britene og russerne, og vedZürich, og selv omden andre koalisjonskrigen dro ut ved fronten som de hadde gjort etterslaget ved Valmy i 1792, var tilliten til direktoriet fortsatt ikke gjenopprettet. Suksess ble reservert for Bonaparte som brått gikk i land vedFréjus med prestisje etter sine seirer i øst, og nå, etterHoches død i 1797, opptrådte han som den enslige herre av de franske hærer.
I18 brumaire-kuppet den9. november1799 grep Bonaparte den franske parlamentariske og militære makten i et todeltstatskupp, og tvang de sittende direktørene i regjeringen til å trekke seg.[2] Om natten til 10. november 1799 ble levningene avConseil des Anciens,de eldres råd, overhuset i direktoriet, tvunget til å oppheve Konstitusjonen av 1795 og å legalisere statskuppet til fordel for Bonaparte med den nye Konstitusjon av 1799,Constitution de l'an VIII.[3][4]
Det innledende statskuppet synes å være en seier for Sieyès framfor Bonaparte. Sieyès sto for en ny regjeringsform for republikken, og kuppet synes innledningsvis å sikre at hans system ble satt i virksomhet. Bonapartes dyktighet lå i motsette segPierre Claude François Daunous plan for den til Sieyès, og støttet kun de som tjente hans egne ambisjoner.[5]
Den nye regjeringen var sammensatt av tre parlamentariske forsamlinger:Statsråd som utformer lover, tribunatet som diskuterte dem uten å stemme over dem, og den lovgivende forsamling som stemte på dem uten å diskutere dem. Allmenn stemmerett ble beholdt, skjønt forvansket av listen med notabiliteter (hvor medlemmer av rådene ble valgt avsénat conservateur, det konservative senatet). Den utøvende autoritet ble sikret i tre konsuler som ble valgt for ti år.
Bonaparte nedla veto mot Sieyès' opprinnelig ide om ha en enkeltGrand Elector som øverstestatssjef. Sieyès hadde til hensikt å sikre den viktige posisjonen for seg selv, og ved å nekte ham posisjonen, sørget Bonaparte å styrke autoriteten til konsulene, en posisjon som selv kom til å ta. Bonaparte var heller ikke tilfreds med å kun være en del av et likestilttriumvirat. Etter hvert som årene gikk kom han til å samle sin egen makt som førstkonsul, og etterlate de to andre konsulene,Jean Jacques Régis de Cambacérès og Charles-François Lebrun, duc de Plaisance, foruten også rådene, svake og underdanige. Ved å samle makten ble Bonaparte i stand til å omforme den aristokratiske konstitusjonen til Sieyès til et åpent diktatur.[6][7]
Den7. februar1800 bekreftet en folkeavstemning den nye konstitusjonen. Den la all reell makt i hendene til førstekonsulen, etterlot kun en nominell rolle for de to andre konsulene. I henhold til det oppgitte valgresultatet var det 99,9 prosent som godkjente forslaget.[8][9]
Mens denne nær enstemmige valgresultatet helt klart er åpent for spørsmål, var Napoléon Bonaparte generelt meget populær blant velgerne, og etter en periode med strid og uro, var mange i Frankrike beroliget av hans blendende om enn ikke vellykte fredstilbud til den seierrikeandre koalisjonskrig, hans raske avvæpning av opprøret iVendée, og hans taler om stabilitet i regjeringen, orden, rettferdighet og moderasjon. Han ga alle en følelse av at Frankrike på nytt var styrt av en virkelig statsmann, og at en kompetent og dyktig regjering endelig hadde ansvaret.
Bonaparte hadde nå kvittet seg med Sieyès og de republikanere som ikke var villig til å overlate republikken til en leder, i særskilt Moreau og Masséna, hans militære rivaler. Seieren islaget ved Marengo den14. juni1800 sikret ham ytterligere og økte hans popularitet. Den rojalistiskeRue Saint-Nicaisekonspirasjonen den 24. desember 1800, som var et forsøk på attentat mot Bonapartes liv, gjorde det mulig å rense ut blant de demokratiske republikanerne som til tross for deres uskyld ble deportert til straffekoloniene iFransk Guyana. Han opphevet rådene og gjorde senatet allmektig i konstitusjonelle saker.
Fredsavtalen i Lunéville, signert i februar 1801 mellom den franske republikken ogdet tysk-romerske rike, inkludert Østerrike, som hadde blitt avvæpnetJean Moreaus seier iHohenlinden. Avtalen gjenopprettet freden i Europa, ga bortimot hele Italia til Frankrike, og gjorde det mulig for Bonaparte å eliminere alle opposisjonslederne i rådene i diskusjonen om lovverket som samlet alle de franske lovene, og som endte opp medcode civil des français, også kjent somCode Napoléon.Konkordatet av 1801, en avtale mellom Bonaparte og Den hellige stol (paven), regulerte den franske kirkens forhold tilVatikanet. Det avsluttet den franske kampen motden katolske kirke, og ga tilfredsstillelse til landets religiøse følelser. Ved Bonapartes egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at de forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat. Det gjorde det mulig for Bonaparte å skaffe seg bøndenes overbevisningen og tiltro, og viktigst av alt, fjernet det rojalistenes fremste våpen.
Fredstraktaten i Amiens ble underskrevet av den25. mars1802 avJoseph Bonaparte ogCharles Cornwallis og sørget for en «endelig fredsavtale» mellomFrankrike ogStorbritannia. Frankrikes allierte, Spania ogDen bataviske republikk betalte alle kostnadene. Bonapartes egenRubicon ble krysset denne dagen og hans marsj mot keiserriket hadde begynt.[10] Den 2. august 1802 ble en andre folkeavstemning holdt, denne gangen for å bekrefte at Napoléon Bonaparte som «førstkonsul på livstid».[11] Enda en gang ga valget et enestående resultat, 99,8 prosent ga sin godkjennelse.[12][13]
Etter hvert som Napoléon Bonaparte økte sin makt lånte han mange teknikker fraAncien Régime («det gamle styresett»), det vil si monarkiets eneveldet som representert av solkongenLudvig XIV, i sin nye enmannsregjering. Som det gamle monarkiet gjeninnførte han fullmektiger, var oversentralisert og benyttet strengtutilitarisk administrative og byråkratiske metoder, og førte en politikk av underdanige, pedantiskeskolastikk overfor landets universiteter. Han samlet økonomiske midler nødvendig for nasjonale institusjoner, lokale myndigheter, et juridisk system, organer for finans, banksystem, lover, og tradisjoner av pliktoppfyllende, veldisiplinerte arbeidskraft.
Frankrike nøt en høy grad av fred og orden under Bonaparte som bidro til å øke velstanden. Dagligvarer til Paris, som tidligere hadde manglet og ført til sult, hadde blitt billige og i overflod. Mens handelen blomstret gikk lønningene opp. Luksusen tilnouveaux riches, de nyrike, ble vist fram i salongene til «den gode»Joséphine de Beauharnais, «den vakre»Thérésa Tallien, og «den guddommelige»Juliette Récamier. I styrkningen av statens maskineri skapte Bonaparte en særegen hedersbevisning,Légion d'honneur,æreslegionen, og gjeninnførteindirekte skattelegging. Det siste ble sett på som forræderi overfor revolusjonen.[14][15][16]
Bonaparte var i stor grad i stand til å slå ned misnøye innenfor regjeringen ved å forvise de mest høylydte kritikerne, slike somBenjamin Constant og madamGermaine de Staël. Ekspedisjonen tilSanto Domingo iKaribia reduserte den republikanske hæren. Jevnlig krigføring bidro til demoralisere og spre de militære lederne som var blitt sjalu på deres tidligere offiserskamerat Bonaparte. Den største utfordringen til Napoléon Bonapartes autoritet kom fra generalJean Moreau som ble komprimert i en rojalistisk sammensvergelse. Også han ble sendt i landsforvisning tilAmerika. I motsetningen til opposisjonen av senatorer og republikanske generaler, flertallet i den franske befolkningen forble ukritisk til Bonapartes eneveldige autoritet. Alle hentydninger om muligheten av hans død ble ikke akseptert.
De mange konspirasjoner mot Bonapartes liv begynte å føre til bekymringer om republikken ville kollapse kort tid etter hans død, fulgt av at enten ble monarkiet gjeninnført, et militært diktatur, eller jakobinerne med deresgiljotin.Joseph Fouché, minister for politiet, foreslo at Napoléon Bonaparte opprettet en arvelig tittel for å sikre hans arv og minske sannsynligheten for at regimet vil endres med hans død. Bonaparte var i begynnelsen motstrebende til å akseptere en slik tittel, men ble overtalt under forutsetningen at makten som ble gitt ham kom fra folket, og ikke ved guddommelig rett. Den 18. mai 1804 vedtok senatet en lov som introdusertedet franske keiserrike og med Napoléon Bonaparte som keiser. Kroningsseremonien skjedde den2. desember1804 hvor Bonaparte kronet seg selv som keiser over franskmennene og etablerte keiserriket.[17][18]
