Kongeriket Preussen var en statsdannelse som ble opprettet den 18. januar 1701. Statsdannelsen var en direkte etterfølger avpersonalunionenBrandenburg-Preussen (1618–1701). Denne personalunionen ble regjert avHohenzollerne, som både var kurfyrster avBrandenburg og hertuger avPreussen. Vedkongekroningen av Fredrik III av Brandenburg tilFredrik I av Preussen i 1701, ble personalunionen opphøyd til kongedømme.
Brandenburg var etkeiserlig land, mens Preussen ikke var underlagt keiseren. Kongeriket Preussen, nå som betegnelse på hele statsdannelsen ble etter oppløsningen avDet tysk-romerske riket i 1806 den ledende tyske staten, som så samletdet tyske rike i 1871.
Prøysserne var etbaltisk folkeslag som ble assimilert av tyskerne. Det utdøddegammelprøyssiske språket tilhører denbaltiske språkgruppen og er i slekt med språkene tillatvierne oglitauerne. Navnet dette folket brukte om seg selv var «Pruzzi», «Pruzzia», «Pruzzen» eller «Prutheni»; det første belegget finnes i et dokument fra 800-tallet. Ordet er muligens avledet av enlatvisk rot som betyr «intelligens».[1]
Navnet Preussen eller Preußen stammer fra delatiniserte navneformene «Borussia» og «Porussia», som første gangen tatt i bruk avPeter av Dusburg (d. ca. 1326) i verketChronicon terrae Prussiae. Den engelske navneformenPrussia ligger nær opptil den baltiske urformenPruzzia. På norsk bokmål og riksmål skrives detPreussen; adjektivsformen er imidlertidprøyssisk, jf.prøyssisk blå.
Flagget til det nydannede kongeriket i 1701. Landes-fargene svart og hvit og den svarte ørnefiguren iFlagge des Königreiches Preußen hadde opphav iDen tyske ordens våpenmerke fra 1200-tallet.
Kurfyrste Fredrik III (1688–1713) benyttet derfor suvereniteten tilhertugdømmet Preussen til å strebe etter kongemakt. Han konkurrerte i rang medkurfyrsten av Sachsen, som også var konge av Polen, ogkurfyrsten av Hannover, som var arving til den engelske tronen. Som en motytelse til prøyssisk støtte mot Frankrike underden spanske arvefølgekrigen (1701–1714), gikk keiserLeopold I av Det tysk-romerske rike til slutt med på å gi ham kongemakt, og den 18. januar 1701 ble han kronet iKönigsberg som Fredrik I, «konge i Preussen». Prisen for kongeverdigheten var at det nye kongeriket tok parti i alliansen mot Frankrike under den spanske arvefølgekrigen.
Den innskrenkede tittelen «i Preussen», og ikke «av Preussen», var viktig, fordi kongemakten ikke omfattet hele det prøyssiske territoriet.Det kongelige Preussen, medKulmerland, FyrstebispedømmetErmland ogPommerellen, tilhørte på denne tidenPolen, og keiser Leopold I ønsket ikke en konflikt med nabolandet, hvor kongene gjorde krav på tittelen «konge av Preussen» helt frem til 1742.
I årene 1708 til 1710 døde anslagsvis en tredel av befolkningen i enbyllepest.
Det svenske nederlaget iden store nordiske krig gjorde det slutt på den svenske innflytelsen i det tyske Østersjøområdet, og åpnet for en økt prøyssisk innflytelse.
KongFredrik Vilhelm I var konge av kongedømmet Preussen i perioden 1713 til 1740. Han er kjent somSoldatkongen. Fredrik Wilhelm konsentrerte seg om å bygge opp Preussens militære makt.[2] Han sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, erstattet tvungen militærtjeneste for middelklassen med en årlig skatt, opprettet obligatoriske grunnskoler, og sørget for å rebefolkeØst-Preussen etter at befolkningen hadde blitt redusert som følge avbyllepesten i 1709 og 1710.
Han levde spartansk for sin stand og likte best å være kledd i hæruniform. I motsetning til faren og bestefaren hadde han ikke mye til overs for kultur og motsatte seg offentlig pengebruk annet enn til militære formål. I hans levetid ble den prøyssiske hæren fordoblet og ble en sterk,stående hær.[2]
Fredrik II ble konge i 1740, og historikere ser han som en ledende representant for detopplyste eneveldet.[3] Han brukte en traktat fra 1537 (som keiserFerdinand I hadde lagt nedveto mot), hvor deler avSchlesien skulle bli overført tilmarkgrevskapet Brandenburg dersomhuset Piast døde ut, noe som skjedde i 1707. Han invaderte derfor Schlesien i 1740, i den såkalteførste schlesiske krig, og dette skulle utløseden østerrikske arvefølgekrig.[2] Etter å raskt ha okkupert Schlesien, tilbød Fredrik å gi beskyttelse tilMaria Teresia av Østerrike dersom provinsene ble overført til ham. Tilbudet ble forkastet, men Østerrike hadde så mange andre motstandere å møte, at området forble under prøyssisk kontroll og dette ble formalisert vedfreden i Berlin i 1742. Som gjenytelse forlot Preussen alliansen mot Østerrike.
De utenrikspolitiske konstellasjonene gjorde at Fredrik II i økende grad føle seg truet. Etter at den tysk-romerske keiseren hadde mistet Bayern, og dermed sin territoriale maktbasis i riket, hadde Preussen grunn til å frykte at Maria Theresia ville benytte sin økte innflytelse til å kreve tilbake Schlesien fra Preussen. Fredrik II forsøkte derfor i det følgende å skaffe Preussen allierte, og fant endelig vedtraktaten i Nymphenburg forbundsfelleneBayern,Frankrike ogSpania, og senere sluttet ogsåSachsen,Sverige, det bourbonskekongeriket Napoli (Napoli),Kurpfalz ogKöln seg til alliansen. I motsetning til sine planer klarte han imidlertid ikke å vinneRussland for sin sak, noe som i de kommende årene nesten skulle vise seg å bli fatalt for Preussen.
Etter at Fredrik gjennom disse omfattende alliansene hadde sikret seg støtte, angrep han i august 1744 det østerrikskeBöhmen og startetden andre schlesiske krig. Denne endte medDen andre fredstraktaten i Aachen som bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Dette ble videre bekreftet gjennomfreden i Dresden av 25. desember 1745 mellom partene Østerrike,Sachsen og Preussen. I denne anerkjente Preussen Maria Teresias ektemannFrans I som tysk-romersk keiser, mot å beholde Schlesien.
Syvårskrigen bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Preussen hadde overlevd en krig med flere av sine naboer, som hver især var større. Dette betød at Preussens innflytelse økte voldsomt på bekostning avDet tysk-romerske rike.[4] Dette regnes av etterfølgende tyske historikere som noe av opptakten til dannelsen av det forenteTyskland. Den norske historikerenRolf Hobson mener en mer treffende beskrivelse er at et ekspansivt Preussen ødela den balansen som Det tysk-romerske rike var avhengig av.[2]
Prøysserne hadde gjentatte ganger vært nær et fullstendig nederlag, og hadde alle fiendene invadert på samme tid er det tvilsomt om Fredrik kunne stått imot.[2] Europas framtid ville da blitt drastisk forandret. Militært sett var høydepunktet i Fredriks krigføring ikke slagene, men de mange marsjene som han utførte på en utmerket måte. Hans mobilitet ble sterkt beundret avNapoléon Bonaparte, som forsøkte å benytte samme strategi i sine felttog.
Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat. Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmaterialer, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk, i tillegg til yrkesstolthet. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til at Fredrik fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland.[5]
Etter at den barnløse Fredrik den store døde i 1786 ble hans nevøFredrik Vilhelm ny konge, og han videreførte delingene av Polen sammen med Russland og Østerrike. Men ved hoffet etablerte det seg for første gang i prøyssisk historie en hoffstat med elskerinner og favoritter. Samtidig voksteBerlin i betydning på bekostning avPotsdam ogSchloss Sanssouci. Berlin ble utbygget, blant annet åpnetBrandenburger Tor i 1791, tegnet avCarl Gotthard Langhans. En rekke andre klassiske byggverk fulgte.
Denne seksjonen er enspire. Du kanbidra med å utvide den.
Preussen etter Wienerkongressen i 1815
Fredrik Vilhelm III var sønn av Fredrik Vilhelm II. Ved oppløsningen avDet tysk-romerske riket i 1806, mistet han tittelen somkurfyrste av Brandenburg, men lyktes i å inkorporere sine områder med Brandenburg til kongeriket Preussen. Til tross for tapene iNapoleonskrigene ble Preussens territorier sterkt utvidet vedWienerkongressen og gjorde Preussen til den dominerende makten i det nordlige Tyskland.
Restaurering og reaksjon, Vormärz og marsrevolusjonen (1815–1848)
KongeriketDanmark var på denne tiden i personalunion med hertugdømmene Schleswig og Holstein, som sidenRibebrevet av 5. mars 1460 skulle være«op ewig ungedeelt» (evig udelt). Holstein tilhørte det tyske forbund, mens Schleswig var et dansk len. Forsøkene til regjeringen i København på å slå sammen Schleswig og Holsteins innenfor en ny dansk nasjonalstat, førte i 1864 til at det tyske forbund under ledelse av Preussen og Østerrike startet denandre slesvigske krig. Etter krigen måtte den danske kronen den 2. oktober 1864 undertegnefreden i Wien, som overførte Schleswig, Sachsen-Lauenburg og Holstein til det tyske forbund. IGasteinkonvensjonen av 1865 falt Schleswig under prøyssisk, Holstein under østerriksk kontroll, mens Østerrike kjøpte retten til Sachsen-Lauenburg av den prøyssiske kronen.
IGasteinkonvensjonen av 14. august 1865 mellom Preussen og Østerrike, hadde disse blitt enige om fordelingen av råderetten over de tre Elbenhertugdømmene som tidligere hadde vært innenfor det danske interesseområdet:hertugdømmet Slesvig,hertugdømmet Holstein oghertugdømmet Sachsen-Lauenburg. Østerrikes forsøk våren 1866 på å ta dette spørsmålet opp iforbundsdagen forDet tyske forbund ble av Bismarck betegnet som en fiendtlig handling. Den 7. juni 1866 rykket prøyssiske tropper fra Schleswig inn i Holstein, og krig med Østerrike var nå uunngåelig.
Etter den prøyssiske innmarsjen i Holstein som sto under østerriksk forvaltning, fattet forbundsdagen i Frankfurt et vedtak om å ekskludere Preussen fra Det tyske forbund. Preussen erklærte på sin side Det tyske forbund som oppløst, og reagerte med å besettekongedømmet Sachsen,kongedømmet Hannover, såvel somKurhessen.
I Tyskland hadde Preussen bare små nordtyske stater som Mecklenburg, og enkelte småstater i Thüringen som allierte. Ogsåkongedømmet Italia tok Preussens side. Viktige land som Hannover, Sachsen, Bayern, Württemberg og Baden stod på Østerrikes side. De sistnevnte statene fryktet et prøyssisk hegemoni og en fransk intervensjon i Sør-Tyskland i favør av Preussen. Dessuten forventet de en seier for Donaumonarkiet.Fristaden Frankfurt tok Østerrikes side, men forholdt seg offisielt nøytral.
I det avgjørendeslaget ved Königgrätz i Böhmen den 3. juli 1866, kjempet tre prøyssiske arméer under ledelse av generalHelmuth von Moltke mot den østerrikske hæren. Slaget endte med seier for Preussen. Islaget ved Custoza den 24. juni og isjøslaget ved Lissa den 20. juli 1866, var Donaumonarkiets hær og flåte overlegen mot Italia, men disse seirene var politisk betydningsløse, ettersom avståelsen avVenezia allerede var fastsatt gjennom avtaler.
Den franske keiserenNapoleon III forsøkte å forlange det bayerske Pfalz og delene av Hessen vest for Rhinen som kompensasjon for de prøyssiske erobringer. Bismarck avverget dette, uten at regjeringen i Paris brøt forhandlingene. For å unngå flere invasjonsforsøk bragte Bismarck krigen til en rask slutt, og forlangte ingen landområder fra Østerrike eller de sørtyske statene.
Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) var en union av stater som eksisterte fra oppløsningen av Det tyske forbund i 1867 til den tyske riksgrunnleggelsen 1871.
Fem dager før fredsavtalen, sluttet Preussen og de mindre statene nord for elvenMain seg sammen idet nordtyske forbund. Forbundet var i utgangspunktet bare en militær allianse. Den 1. juli 1867 trådte forbundets forfatning i kraft, som i hovedsak var utformet av Bismarck. Den definerte Preussen som den dominerende part, men åpnet samtidig opp for en føderal stat. Denne forfatningen foregrep på flere vesentlige områder det tyske keiserrike. Kongen av Preussen ble president, og den prøyssiske ministerpresidenten ble forbundskansler.
Orlogsflagget til det nordtyske forbund (Kriegsflagge des Norddeutschen Bundes) 1867-1871
Freden i Praha utelukket ingen «nasjonal forbindelse» mellom det nordtyske forbund og de fire sørtyske statene, og kravene om disse statenes «internasjonale uavhengige eksistens» var ikke lenger til stede. Overfor Frankrike anerkjente Bismarck «Mainlinjen» – elven Main, som den sørlige grensen for Preussens innflytelse; i all hemmelighet ble denne linjen likevel overskredet sensommeren 1866.
Da ble det opprettet et «forbund for forsvar og angrep» (Schutz- und Trutzbündnisse) mellom Preussen og de fire sørlige tyske statene som følte seg truet av de franske grensekravene. Partene lovet å respektere hverandres territorier og å beskytte hverandre militært i tilfelle krig. De sørtyske hæravdelingene ble også omorganiserte etter den prøyssiske modellen.
Bismarcks popularitet etter den militære seieren over Østerrike, skapte et politisk stemningsskifte. Før grunnleggelsen av det nordtyske forbund hadde han bedt om tilbakevirkende immunitet for sine forfatningsstridige budsjettoverskridelser under opprustningen av den prøyssiske hæren i 1862 ogden prøyssiske forfatningskonflikten samme år. Den 3. september 1866 fikk han presset gjennom enindemnitetslov som ga hamindemnitet for disse forholdene, med virkning fra 14. september samme år. Loven førte til politisk splittelse. DetliberalistiskeDeutsche Fortschrittspartei, som hadde vært i sterk opposisjon til Bismarck, ble delt ved at utbrytere som billiget lovforslaget grunnla detnasjonal-liberalistiskeNationalliberale Partei den 17. november 1866. Blant de liberale politikerne som billiget lovforslaget, varRudolf von Bennigsen. Også i den konservative leiren var holdningene endret.Ernst Ludwig von Gerlach, som hadde vært motstander av Bismarcks politikk overfor Østerrike, stemte også for loven.
Det politiske stemningsskiftet gjenspeilet seg også blant velgerne. Ved nyvalget tilden prøyssiske Landdagen i 1867, vant de konservative 123 mandater.Nationalliberale Partei vant 97 mandater, mensDeutsche Fortschrittspartei mistet sitt flertall og satt igjen med 45 mandater.
Gjennom harde forhandlinger med de sørlige statene, og etter press fra prøyssiske næringsdrivende, gjenopptok Bismarck i 1867 idéen om ettollparlament forde tyske tollforeningene. Tollparlamentet ble etablert i mars 1868 og var ment som en institusjon som var dominert av Preussen. Den opphevet makten til tollforeningene, som hadde sin base i sør, og som hadde hatt vetorett innenfor de enkelte statene.Valgene til tollparlamentet fant sted i februar og mars 1868, men bare i sør ettersom nord allerede var representert i den nordtyske Riksdagen. Valget ble en skuffelse for tilhengerne av «den lilletyske løsning»: De sørlige statene sendte 85 folkevalgte til tollparlamentet, men bare 26 ønsket en «lilletysk løsning». Patrioter i Bayern og Württemberg reagerte endog med å foreslå hjelp fra den franske keiseren Napoleon III. Men da han krevde territoriell kompensasjon, møtte forslaget mistro blant offentligheten i de sørtyske statene.
Med vagt formulerte løfter bleLuxembourg til slutt overlatt tilFrankrike, og Bismarck hadde på denne måten fåttNapoleon III til å tolerere hans politikk overfor Østerrike. Frankrike ble nå møtt av et forsterket Preussen, som ikke lenger ville vite av de tidligere territoriale kravene. Forholdene mellom de to landene forverret seg stadig.
Spania fremmet arveprinsenLeopold fra den katolske grenen avHohenzollern-Sigmaringen som kandidat til å arve den spanske tronen. Den var blitt ledig etter atIsabella II av Spania ble styrtet underden spanske revolusjon i 1868. I februar 1870 ble den prøyssiske kongen, som overhode for dynastiet Hohenzollern, informert om dette av spanske generalenJuan Prim. Bismarck forsøkte å oppfordre Leopold til å akseptere nominasjonen og kong Wilhelm I til å godkjenne den. Han talte i denne forbindelse om politiske og økonomiske fordeler for Preussen, og en bedring av den utenrikspolitiske situasjonen til det nordtyske forbund.
Freden i Frankfurt undertegnet med gyllen fjærpenn
Da nominasjonen ble kjent i Paris, slo den franske regjeringen umiddelbart inn på en hard linje. Frankrike gikk ikke bare inn for å hindre valget av Leopold, men også å påføre Preussen en politisk ydmykelse med krav om at den prøyssiske kongen for all fremtid forkastet kandidaturet.
Vilhelm I, som befant seg iBad Ems under et kuropphold, avviste dette kravet, og meddelte i et telegram til den franske ambassadøren at han«ikke hadde noe mer å si». Telegrammet ble kjent somEms depeschen, og Bismarck tilspisset striden om kronkandidaturet ved å revidere kongens formuleringer, slik at de kunne tolkes som en krigserklæring.
Den 19. juli 1870 erklærte Frankrike krig mot Preussen. Napoleon III unngikk enhver antydning til innrømmelser, fordi han fryktet for sin allerede svært prekære innenrikspolitiske posisjon. Ingen av partene planla noen langvarig væpnet konflikt; det dreide seg snarere om et øyeblikksbehov hos begge parter for å bevare prestisjen som stormakt. Frankrikes krav om ytterligere garantier isolerte landet politisk fra den europeiske offentligheten og deres regjeringer hadde ingen sympati for dette. Dette ble begynnelsen på en nasjonal krig, der det nordtyske forbund tok for gitt at de fire sørlige stateneBaden,Hessen-Darmstadt,Württemberg ogBayern var deres allierte. Den militære strateg var enda en ganggeneralfeltmarskalkHelmuth von Moltke. Den prøyssiske hæren ble utplassert raskere enn den franske hæren, noe som forklarer den prøyssiske suksessen i de første kampene langs grensen.
Underslaget ved Sedan den 2. september 1870 ble Napoleon III tatt til fange, og fraktet tilSchloß Wilhelmshöhe i nærheten avKassel. I Paris ble deretterden tredje franske republikk proklamert den 17. februar 1871. Bismarck bestrebet seg nå på å få en tidlig slutt på krigen, ettersom han ellers kunne regne med en intervensjon fra engelsk og russisk side, men troppene som var sendt av den nye franske regjeringen ytet hard motstand.
Den 26. januar 1871 ble krigen avsluttet gjennomden foreløpige freden i Versailles, som ble etterfulgt av den definitivefreden i Frankfurt den 20. mai. Frankrike forpliktet seg til å betale en krigsskadeserstatning på 5 milliardergullfranc over en periode på 3 år, og måtte avstå områdetAlsace og deler avLorraine sammen med festningen Metz. Det franske ønske om å gjenvinne disse tapte territorier, var en medvirkende årsak til utbruddet avførste verdenskrig i 1914.
KongVilhelm av Preussen proklameres som tysk keiser i speilgalleriet i Versailles 18. januar 1871
Mens krigen ennå pågikk, trådte den modifiserte konstitusjonen tildet nordtyske forbund i kraft den 1. januar 1871 også for stateneBaden,Hessen-Darmstadt ogWürttemberg, og den 1. februar forBayern. Langvarige forhandlinger hadde pågått for å få disse statene inn i forbundet. Kansleren bestrebet seg etter å vinne de sørtyske regjeringene gjennom innrømmelser, også da han standhaftig fulgte fundamentet til det nordtyske forbund.
I november 1870 var det inngått avtaler med de fire statene. Forbundet benyttet benevnelsenforbundspresidium om sin styreform.Otto von Bismarck tok imidlertid til orde for tittelenKeiser, og appellerte på denne måten til de tyske, nasjonalistiske følelsene etter den raske seieren i krigen mot Frankrike. Med penger fra det såkalteWelfenfondet, greide Bismarck å kjøpeLudvig II av Bayerns vilje til å godkjenne Wilhelm I som tysk keiser. Etter at Ludwig II i et brev til Wilhelm I endelig aksepterte keisertittelen, besluttet den nordtyske riksdagen den 10. desember 1870 å endre forbundets navn til Riket (Reich), og erstatte benevnelsenforbundspresidium med keisertittelen. Det tyske rike ble grunnlagt som en enhetlig nasjonalstat, etter modell av forslagene tilFrankfurtparlamentet i 1848.
Resultatet ble den kjente seremonien den 18. januar 1871 i speilsalen i Versailles, der Bismarck proklamerte at Vilhelm I «etter anmodning fra de forbundne tyske fyrster og byer» hadde «akseptert den tyske keiserverdigheten». En viktig symbolikk i dette, var at dette skjedde på 100-årsdagen til kroningen av Fredrik I som konge av Preussen.
Fra 1871 påvirket Preussen såpass stor innflytelse pådet tyske keiserrike, at dette antok en prøyssisk karakter.[6] Kongen av Preussen var ogsåTysklands keiser, og den prøyssiske ministerpresidenten var som regel ogsårikskansler. Ministerpresidenten og kansleren behøvde likevel ikke være fra Preussen, noe vi ser av utnevnelsen avChlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst i 1894.
Etter grunnleggelsen av det tyske rike og etableringen av nye institusjoner, kunne man også fra den gammelprøyssiske siden fremlegge spørsmål som maktbalanse og hvorvidt Preussens interesser ble tilstrekkelig ivaretatt. Det ble også drøftet hvorvidt Wilhelm I på sine gamle dager ville overlate makten til en annen linje av huset Hohenzollern. Utad kunne det virke som om Preussen var i gode hender innenfor riket, og at riket kunne tjene som en base for både bevaring av nasjonale interesser og for modernisering. Den særegne prøyssiske favorisering av og lojalitet overfor sitt eget lederskap, manglet likevel paralleller i riket. Konsekvensene ble at riket ble en stagnerende faktor som ikke greide å gi nye impulser.
Utenrikspolitisk førte riket til en forverring av Preussens situasjon i forhold til året 1863. Forholdet til Frankrike ble forverret etter atElsaß-Lothringen ble tysk område gjennomfreden i Frankfurt i 1871. I 1866 og 1871 hadde Bismarck oppnådd territoriale utvidelser gjennom klassisk kabinettpolitikk. Noe slikt ble vanskeligere etter at revolusjonære ønsket folkeavstemninger om tilknytningen til Preussen iSchleswig-Holstein og det tidligerekongedømmet Hannover. I tillegg var personer av polsk nasjonalitet, som tidligere var under Preussens kontroll, nå blitt borgere i riket.
Gjennom et samarbeid med det nasjonalliberale partiet fikk Bismarck i stand en reform av forvaltningens provinser og kretser. Under innenriksministerFriedrich zu Eulenburg ble det foretatt kretsreformer i de seks østlige provinsene den 13. desember 1872. Godsherrenes politistyrker (Polizeigewahlt) og det gamlelensvesenet (Lehnschulzen) ble avskaffet, samtidig som oppgaver ble overført fra regjeringspresidenten til kretsene. På tross av sin statlige karakter var Landratsamtet fortsatt å regne som et slags reservat for jordeierne i landkretsene. Det juridiske studium ble likevel en avgjørende betingelse for politiske avgjørelser, og karrieren til høyere tjenestemenn ble nå nesten regelmessig innledet med erfaringer fra avsidesliggende kretser. Dette ga et grunnleggende kontaktnett som ofte ga livsvarige fordeler i deres yrkeskarriere. Ikretsdagene ble godseiernes representasjon redusert med 20-30% av setene. I tillegg ble det mellom kretsene og kommunene opprettetAmtsbezirke, som omfattet en gruppe kommuner på mellom 6000 og 8000 personer. Den nye kretsordningen ble godkjent avPreußisches Herrenhaus (førstekammeret) etter at Wilhelm I med en«Pairs-Schub» (25 nye seter) skapte et flertall for reformen. Provinsialordningen av 25. juni 1875 omdannet provinsene til forvaltningsenheter med regionalt selvstyre.
KarikaturenModus vivendi avWilhelm Scholz over avslutningen på kulturkampen. PaveLeo XIII og Bismarck oppfordrer gjensidig hverandre til fotkyss. Billedtekst:Paven: «Nå må du ikke være sjenert!» Kansler Bismarck: «I like måte!» Fra:Kladderadatsch, Nr. 14/15 (18. mars 1878)
Fra 1871 til 1887 førteOtto von Bismarck sin såkalteKulturkampf for å skyve tilbake innflytelsen til den politiskekatolisismen. Foranledningen var beslutningen på detførste Vatikankonsil den 18. juli 1870 ompavelig ufeilbarlighet. Den katolske kirke beordret enkelte av sine offisielle representanter – teologiprofessorer, militære geistlige og lærere i skolen, til å trekke seg ut av de offentlige embetene. Preussen var en stat medkonfesjonell paritet som tolererte ulike trosretninger innenforkristendommen, og Bismarck nektet å følge kravet fra Roma.
Tilføyelsen av §130a iStrafgesetzbuch i 1871 truet prester som i embets medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. I 1872 blebiskopen av Ermland i Øst-Preussen, kardinalPhilipp Krementz, rammet av denne paragrafen da hanekskommuniserte fem geistlige i sitt bispedømme som ikke godkjente infallibilitetsdogmet. Den 4. juli 1872 blejesuittordenen forbudt, og deres medlemmer måtte forlate landet. Den 31. mai 1875 ble forbudet utvidet til å omfatte alle ordener eller ordenslignende sammenslutninger, bortsett fra de som pleiet syke. Forbudet rammet en rekke katolske ordener, og mange av ordenene flyttet inn i grensenære byer og landsbyer over grensen til provinsenLimburg iNederland. Den 11. mai 1873 ble staten pålagt å nøye overvåke utdannelsen av prestene, og å kreve underrettelse om alle ansettelser av prester. Det ble innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler. En rikslov av 4. mai 1874 (Expatriierungsgesetz) for forebygging av ulovlig kirkelig praksis, innebar muligheter for landsforvisning av katolske geistlige. Motstanden fra den katolske kirke innenfor og utenfor Preussen, førte til at mer enn 600 menigheter stod tomme.
Dette var et brudd på Preussens tradisjonelle politikk med religiøs toleranse. Ved hoffet var kulturkampen ganske upopulær. KeiserinneAuguste Viktoria misbilliget flere ganger aggressiviteten hos Bismarck og hans ministre, på tross av hennes liberale religiøse sympatier. Med sine forhastede tiltak begynte Bismarck for mange å ligne på en intolerant og verdensfremmed byråkrat. Hans konfesjonspolitikk ble kjølig avvist av de prøyssiske konservative, og utvidelsen av kulturpolitikkens undertrykkende karakter frem til 1875 bidro til å skade Preussens omdømme.
Motstanden fra den katolske delen av befolkningen, såvel som presteskapet, tvang Bismarck til å avslutte konfrontasjonen uten resultat.[7] Gjennom en lovgivning av 31. mai 1882 (zweite Milderungsgesetz) ble tidligere avsatte biskoper gjeninnsatte i sine stillinger, og gjennom de toFriedensgesetze av 1886 og 1887 var konflikten avsluttet. PaveLeo XIII erklærte den 23. mai 1887 slutten på en«kamp som hadde skadet kirken, og som ikke var til nytte for staten».
I de landsdelene som hadde en overveiende polsk befolkning, pågikk kulturkampen hånd i hånd med forsøkene på en germaniseringspolitikk.Den prøyssiske bosetningskommisjon prøvde med begrenset hell å erverve seg polske landområder til tyske nybyggere. Etter Bismarcks avgang, ble germaniseringspolitikken forsøkt videreført avden tyske østmarkforening som ble grunnlagt i 1894 iPosen.
Rikslovsblad medLov mot de allmenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet
Den utløsende årsaken til kulturkampens opphør, var ikke av religiøs art. Årsaken var politisk. Den 19. oktober 1878 hadde Bismarck overtalt Riksdagen til å vedta «sosialistloven». Dens fulle tittelen var «Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet» (Gesetz gegen die gemeingefährlichen Bestrebungen der Sozialdemokratie). Loven var i kraft frem til 30. september 1890, og Bismarck kunne ikke forvente seg støtte fraNationalliberale Partei til å forlenge dens gyldighet. Dette første til en politisk konflikt, også med keiserVilhelm II. Bismarck hadde støtte fra de konservative ogNationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned detvetoet som Bismarck krevet da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.
For å motvirke sosialdemokratenes fremgang, innledet regjeringen en aktiv sosialpolitikk. Gjennomdet keiserlige budskap (Kaiserliche Sozialbotschaft) den 17. november 1881 ble det laget et program for arbeidende som skulle gi dem en viss trygghet ved sykdom, ulykker og alderdom. Dette ble fulgt opp gjennom innføring av sykeforsikring (1883), ulykkesforsikring (1884) og alders- og invalideforsikring (1889). Etterhvert kom også lover om søndagsfri og lønnsbeskyttelse (1891), beskyttelse av barn i arbeidslivet (1903/1904) og beslektede sosiale reformer.
I de midterste og østlige prøyssiske provinsene var det blant den tyske befolkningen en frykt for polsk infiltrasjon. Det ble ikke bedre av at Polen i sine kart gjorde krav på områder med tysk bosetning. I provinsen Posen ble det i 1873 grunnlagt en polsk bondeforening, og i 1886 ble den polske samvirkeforetaksbanken grunnlagt.
Polske representanter og representanter fraDeutsche Zentrumspartei i Riksdagen og i detprøyssiske underhuset talte de polske katolikkenes sak, og da spesielt de spesifikke interessene i Ermland og Øst-Preussen. Kulturkampen hadde skapt mer fremmedgjøring, og de fleste polske bønder støttet den polske nasjonalistbevegelsen. Den prøyssiske bosetningskommisjonen fra 1886 førte ikke med seg noen grunnleggende endring av dette.
De prøyssiske konservative, som inntil 1860 ikke ville høre om noen «polsk nasjonalitets-svindel», hadde det polske spørsmål primært en landbrukspolitisk side. De polske sesongarbeiderne økte lønnsomheten til de store godsene i de østlige og sentrale strøk. På den annen side førte de militære reformene til at et økende antall polske katolikker følte seg som tospråklige «prøyssere» frem til 1914. Utbyggingen av det moderne trafikknettet i Posen ogVest-Preussen fra 1871 til 1918 førte også til infrastrukturelle endringer i befolkningssammensetningen i form av flere bygg- og anleggsarbeidere.
Fordelingen av land i de østlige og sentrale provinsene hadde siden 1850 skjedd i favør av de borgerlige og adelige storgodseierne. I tillegg til en generell økning av gårdenes størrelser, ble de konsentrerte på noen få familier, gjennom arv og oppkjøp, noen med industriell kapital. Dette var en generell tendens i Mellom-Europa, men i Preussen utløste den sosiale nød under industrialiseringen sterke politiske følelser. Økonomisk nød gjorde at mange enten søkte seg inn i de industrielt tettere befolkede områdene i vest eller utvandret.
Etter Wilhelm I fulgte den allerede svært sykeFredrik III som konge. Han døde etter en regjeringstid på bare 99 dager. I juni 1888 («Trekeiseråret») bestegWilhelm II tronen. I 1890 avsatte han Bismarck og bestemte deretter selv i stor grad landets politikk. Frem til hans avgang etternovemberrevolusjonen i 1918, forble prøyssisk politikk og rikspolitikken svært sammenknyttet. Den prøyssiske kongekronen befinner seg idag i slottetHohenzollern iHechingen.
Som følge av nederlaget iførste verdenskrig og den tyskenovemberrevolusjonen, abdiserte Wilhelm II i 1918 som tysk keiser og konge av Preussen. Dermed opphørte Preussensrealunion med det tyske rike, som hadde eksistert siden Bismarcks dager. Landet ble proklamert som en selvstendigfristat innenforWeimarrepublikken, og i 1920 fikk det en demokratisk forfatning.
I 1740 ble de provinsielle myndigheter overført tilkrigs- og domenekamrene. Også deres form og innhold endret seg over de neste tiårene, etterhvert som flere områder ble innlemmet i Preussen, deriblanthertugdømmet Schlesien i 1742.
Etter den nyvunnede frihetskrigen mot Napoleon og de territoriale utvidelsene etterWienerkongressen i 1815, gjennomgikk Preussen enforvaltningsreform. Reformen innebar en moderne organisering iprovinser,regierungsbezirke ogLandkreise. Med «Forordning for en forbedret innretting av de provinsielle myndigheter» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815, ble staten Preussen inndelt i 10 provinser. Med unntak av Øst-Preussen, Vest-Preussen ogprovinsen Posen ble de alle innlemmet iDet tyske forbund. I 1822 fant det sted en sammenslåing av de to provinsene omkringRhinen, og antallet provinser ble redusert til ni.
Provinsene var det høyeste forvaltningsnivået. I spissen av hver provins stod enoverpresident (Oberpräsident, egentligOberregierungspräsident) som ble utnevnt av den prøyssiske regjeringen (statsministeriet). Under overpresidenten var det et provinsialråd bestående av overpresidenten, et medlem utnevnt av innenriksministeren og fem medlemmer som ble valgt fra provinsialkomitéene.
Fra 1875 fikk provinsene et utstrakt selvstyre, og ble regionale selvstyreenheter som sendte representative delegater fra rurale og urbane kretser (Landkreise ogStadtkreise) tilProvinsiallanddagen. Dette var en folkevalgt forsamling der representantene ble valgt for 6 år. Provinsiallanddagen valgte enLandesdirektor ellerLandeshauptmann for 6-12 år til å lede denne selvstyrte enheten, og en provinsiell regjering (Provinzialausschuss). Provinsiallanddagen, densLandesdirektor og dens provinsielle regjering hadde ansvaret for kultur- og helsepolitikk.
Provinsiallanddagen valgte også embetsmenn som ble en del av den kongelige prøyssiske administrasjonen, og som innenfor provinsen hadde ansvaret for det andre forvaltningsnivået som bestod avRegierungsbezirke. Disse var inndelt i rurale kretser (Landkreise) og urbane kretser (Stadtkreise) som utgjorde det tredje forvaltningsnivået. Kommunene, kalt «forsamlinger» (Gemeinde), var det fjerde og laveste nivået i administrasjonen.
Det laveste forvaltningsnivået i Kongeriket Preussen bestod av kommunene (Gemeinde) ogGutzbezirke. Den kommunale strukturen var således preget av dualismen mellom landsbyer hvor frie bønder eide sine egne jordområder (kommuner) på den ene siden, og grender, landsbyer eller bydeler hvor adelen hadde sine egne hovedkvarter iriddergods med selvstendigeGutzbezirke på den andre.
Riddergodsenes herskapelige grunneiendommer var basert på forfatningen til det gamle føydale lensvesenet i de tyske statene. Gutzbezirke eksisterte hovedsakelig i Mecklenburg og de andre nordlige delene av det prøyssiske området som ble betegnetOstelbien. ISchleswig-Holstein gikk de under benevnelsenadelsgods.
I oversikten nedenfor er kommuner ogGutzbezirke for enkelhets skyld slått sammen. Kongeriket Preussen hadde i 53 502 kommuner den 1. desember 1900. Antallet var redusert til 52 613 den 1. desember 1910.
Både arealet og folketallet økte sterkt innenfor Kongedømmet Preussen, i den perioden det eksisterte:[8][9]
År
Folketall i millioner
Areal i km²
1713
1,6
114 000
1740
2,4
119 000
1786
5,4
195 000
1795
8,7
300 000
1806
9,7
1807
4,94
158 000
År
Folketall
Areal i km²
1816
10 349 031
280 000
1825
12 256 725
1828
12 726 000
1834
13 510 000
1840
14 928 501
1852
16 935 420
1861
18 491 220
1864
19 255 000
1867
23 971 337
År
Folketall
Areal i km²
1871
24 691 085
348 780
1880
27 279 000
1890
29 957 000
1900
34 463 377
1905
37 278 820
1910
40 165 219
Økningen i folketallet på 1700-tallet hadde delvis sammenheng med utvidelser av Preussens territorium og en svært planmessig økning av bosetningen i folkeskrinne områder (Peuplierung). Gjennom bestemmelsene ifreden i Tilsit i 1807 skrumpet Preussen betydelig sammen, men fikk likevel tilbake sin tidligere omtrentlige størrelse vedWienerkongressen i 1815. Den påfølgende befolkningsøkningen var en følge av territoriale utvidelser på grunn avde tyske samlingskrigene, i tillegg til den naturlig høye befolkningsveksten på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.
^Siegfried A. Kaehler:Das preußisch-deutsche Problem seit der Reichsgründung. I: Dirk Blasius (Red.):Preußen in der deutschen Geschichte, Neue Wissenschaftliche Bibliothek, Königstein/Ts. Verlagsgruppe Athenäum, Hain, Scriptor, Hanstein, 1980,ISBN 3445120625, side 57 ff.
^Georg Franz-Willing:Der große Konflikt: Kulturkampf in Preußen. I: Otto Büsch, Wolfgang Neugebauer (red.):Moderne Preußische Geschichte, bind 3, side 1395 ff
^Kurt Hinze:Die Bevölkerung Preußens im 17. und 18. Jahrhundert (…), i: Otto Büsch, Wolfgang Neugebauer (red):Moderne Preußische Geschichte, Bd. I, side 182 ff.
^Wolfgang Köllmann:Demographische "Konsequenzen" der Industrialisierung in Preußen, i: Otto Büsch, Wolfgang Neugebauer (red):Moderne Preußische Geschichte, Bd. I, side 447 ff.
.svg)
.svg)
.png)
.svg)
.jpg)
.jpg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
