Enkongelig resolusjon (forkortetkgl.res.) er i henhold tilnorskforfatningsrett en beslutning fattet avKongen i statsråd. Det vil si en beslutning fattet i det formelle møtet der kongen møterregjeringen påSlottet, normalt hver fredag kl. 11.00. Når både Kongen og kronprinsen har forfall, blir statsrådsmøtet holdt understatsministerens ledelse – normalt i statsrådssalen påStatsministerens kontor.[1]
BådeGrunnloven og ordinær lovgivning legger myndighet tilKongen. Med unntak for Kongens personligeprerogativer, som for eksempel retten til å tildele ordener[2] og retten til å gi titler til kongefamilien,[3] betyr dette at beslutningen skal skje i form av en kongelig resolusjon. Dette er imidlertid kun en formell beskrivelse, i praksis er det regjeringen som har den øverste myndigheten; Kongen plikter å godkjenne det som regjeringen forelegger Kongen.[trenger referanse]
Tidligere ble beslutninger som ble fattet når kronprinsen ledet statsråd, jf. Grunnloven § 41, kaltkronprinsregentens resolusjon. Når hverken Kongen eller kronprinsen leder statsrådet, blir de resolusjoner som fattes, kalt regjeringens res./resolusjon (nynorsk: Regjeringa sin resolusjon).[trenger referanse]
Hovedregelen er at Kongen lederstatsforvaltningen.[4]Det følger av dette ledelsesprinsippet at Kongen avgjør hvilket nivå og hvilken etat som skal løse en gitt type saker. En slik avgjørelse kallesdelegasjon, og fattes ved kongelig resolusjon. Unntak fra dette prinsippet er først og fremst gitt iGrunnloven selv, men også enkelte ordinære lover fastslår at beslutningen må tas av Kongen i statsråd.
Den mest generelle bestemmelsen om dette fastslår at utnevnelse avembetsmenn og andre saker «av viktighet» skal avgjøres i statsråd.[5] Hva som er en sak av viktighet må vurderes konkret, og det tas i praksis betydelig hensyn til størrelsen på statens aktivitet i samfunnet.[6][7] Et annet eksempel er at kongen har rett til åbenåde forbrytere.[8] Her er det statsrettslig antatt at det kun er benådning som må skje i statsråd, ogJustis- og beredskapsdepartementet har fått fullmakt til å avslå søknader.[9]
Av eksempler fra den ordinære lovgivning kan nevnes at det kun er kongen som kan avgjøre spørsmålet om det skal tas ut tiltale for domstolene med påstand om straff av embetsmenn og visse tjenestemenn.[10] Riksadvokaten, som påtalemyndighetens øverste leder, står direkte under Kongen når det gjelder spørsmål om instrukser.[11]
Når protokollene med kongelige resolusjoner er ute av administrativ bruk, blir de avlevert for oppbevaring iRiksarkivet. Protokollene frem til 1969 finnes på Riksarkivet.