Konfutse ellerConfucius er navneformer som i dag blir brukt på norsk[1] for en kinesisk lærer og filosof, angivelig født 551 f.Kr. nærQufu, provinsenShandong,Kina, død 479 f.Kr. nær fødebyen. De idéene som er knyttet til hans navn,konfucianismen, har hatt avgjørende innflytelse på samfunnet iKina,Korea,Japan ogVietnam.
Filosofien som er basert på hans liv kalleskonfucianismen. Konfucius' prinsipper hadde et fundament i elementer som allerede lå latent i kinesisk tradisjon ogfolketro. Han gikk inn for sterk slektslojalitet, forfedredyrkelse, respekt for foresatte og ektemenn og foreldre, og familien som et idealbilde for lydigheten i samfunnet for øvrigheten.
Konfucius' opprinnelige kinesiske navn var 孔丘 (pinyin:Kǒng Qiū,Wade-GilesK'ung Ch'iu). Han er imidlertid mest kjent på kinesisk som 孔子 (pinyin:Kǒngzǐ) eller 孔夫子 (pinyin:Kǒng Fūzǐ,Wade-Giles:K'ung Fu-tzu, ellerKon Fu-tze) der Zi og Fuzi er titler med betydningen ”mester”. FormeneKonfucius, som av praktiske grunner er brukt som hovedform her, ogKonfutse er dannet fraKǒng Fūzǐ. Den forrige er laget fraConfucius, et navn sannsynligvis gitt av jesuittmisjonærenMatteo Ricci ca. år 1600, den senere er blitt brukt siden 1800-tallet. Norske sinologer og religionsvitere er delt over bruken av disse to formene. FormenKongzi er hovedform i den norske bibliotekdatabasenBibsys.
Det finnes få pålitelige biografier om Konfucius, og mange opplysninger stammer fra legender.[2] BokaSamtaler som ble utgitt ca. 100 år etter hans død blir av mange ansett som den eneste troverdige kilden til Konfucius' liv og lærdom.[3]
Andre kilder til Konfucius' liv stammer tekster fra etterfølgerenMencius, tekstenZuozhuan, og Konfucius' biografi iShiji, som ble skrevet av den kjente historieskriverenSima Qian. Sima Qians biografi skal være mindre troverdig, og inneholde en rekke åpenbare myter.
Konfucius vokste opp i den kinesiske oldtidsstatenLu, som i dag er en del avShandong-provinsen. Som barn skal han ha vært usedvanlig pliktoppfyllende, og brukte mye tid på plikter som å stelle familiens forfedrealter og utføre offerhandlingene på riktig vis.[4] Etter at moren hans døde gjennomførte han en tradisjonell treårig sørgeperiode.
Konfucius hadde som ambisjon å bli høy embedsmann. Han oppnådde aldri stor suksess med dette, men ble etter hvert utnevnt til minister for lover i hjemstaten Lu. Ifølge biografien om Konfucius iShiji fikk Konfucius også stilling som fungerende statsminister i Lu.[3] Etter at Ji Huanzi, overhodet for en av Lus mektigste familier, forlot pliktene sine i tre dager for å tilbringe tid med dansere fra nabostaten Qi, forlot Konfucius Lu i protest rundt år 497 f.Kr.[3] Å utføre sine plikter er ifølge Konfucius en av de viktigste dydene. Han begynte å reise rundt i Kina med følgesvennene sine på søken etter arbeid som rådgiver for mektige familier. I perioden fram til han returnerte til Lu rundt år 484 f.Kr., var han visdomslærer for sine unge følgesvenner.[2][3] Til tross for at han fikk lite gjennomslag i sin levetid har tenkningen hans i ettertid vært viktig for Kinas samfunn, og underHan-dynastiet blekonfucianismen opphøyd til statslære. Denne posisjonen beholdt konfucianismen helt fram til 1900-tallet.[2] Konfucius døde i 479 f.Kr., ca. 73 år gammel.
I tekstsamlingenSamtaler nevnes det om lag 30 følgesvenner, og de to mest nevnte, Zilu og Zigong, er nevnt ca. 40 ganger hver. Nyere tradisjoner hevder at Konfucius hadde 72 viktige følgesvenner og over 3 000 skal ha samlet seg for å høre ham tale. De sistnevnte påstandene skal visstnok være lite troverdige.[3] Konfucius' nære forhold til følgesvennene sine blir skildret iSamtaler.
Det finnes i dag flerekonfuciustempler, hvor det største befinner seg i hjemstedet hans Qufu. Underkulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet ble mange statuer og andre kulturminner knyttet til konfucianismen ødelagt.
Konfucius ønske var å gjenopprette lov og orden i de kinesiske statene som var preget av borgerkriger.[2] Han ønsket å endre lederes holdninger til slik de hadde vært tidligere underZhou-dynastiet, og styre landområdene ved hjelp av moral, istedenfor voldsmakt.[3] I tillegg mente han at lederne burde peke ut etterfølgere som de mente var skikket til å styre landet, og ikke bare sin egen slekt.[3][2] Han mente at det er ledernes plikt å styre best mulig, mens det er folkets plikt å følge lederne. Konfucius ønsket å gjenopprette folkets gamle normer og idealer, og meningene hans bar preg av at mennesker egentlig var gode.
De to viktigste dydene var ifølge Konfuciusren (medmenneskelighet) ogli (følge skikker, ritualer og tradisjoner). Etter hvert bleyi (det moralsk riktige),zhi (klokskap) ogxin (pålitelighet) tilføyd. Disse fem ble kjent som De fem dyder.[4]
Konfucius skrev aldri noen skrifter selv, men hans tilhengere førte tankene hans videre. Det mest kjente verket erSamtaler, en samling av ca. 500 kortedialoger ogaforismer som ble skrevet ned om lag 100 år etter hans død,[2] mest sannsynlig av elevene til følgesvennene hans.[3]
Konfucius har også fått æren for å ha samlet og redigert «de fem klassikere», selv om tekstene mest sannsynlig ble redigert av flere enn ham.[2] IfølgeMencius skalVår- og høstannalene ha blitt skrevet av Konfucius, men dette skal være lite trolig.[3]
I 2010 ble den biografiske dramafilmenConfucius utgitt, medChow Yun-Fat i rollen som Konfutse. En tidligere film eksisterer også,Confucius (Kong Fuzi) fra 1940.
Franz Xaver Biallas,S.V.D.:Konfuzius und sein Kult: Ein Beitrag zur Kulturgeschichte Chinas und ein Führer zur Heimatstadt des Konfuzius, Beijing/Leipzig, 1928
Annping Chin:The Authentic Confucius: A Life of Thought and Politics. New York: Scribner, 2007ISBN 0-74-324618-7.
