Komodovaran (Varanus komodoensis) er et enormt stortskjellkrypdyr (Squamata) og regnes som verdens største nålevendeøgleart.[1] Arten kan bli opp mot3 meter lang.[1] I naturen veier voksne dyr cirka75–100 kg,[1] mens dyr i fangenskap kan veie mer. Det lengste bekreftede ville eksemplaret målte3,13 m og veide166 kg[2], inkludert ufordøyd mat. Komodovaraner erendemiske for øyaKomodo og et fåtall nærliggende øyer iIndonesia.[1]IUCNs rødliste oppgir status somsårbar, men status har ikke blitt oppdatert siden 1996.[3]
Komodovaraner eråtseletere. Det ble tidligere antatt at komodovaranen ikke vargiftig, men ny forskning (University of Melbourne, Australia, 2009) viser at komodovaranen produserer gift i kjertler i underkjeven.[4] Etter å ha fjernet giftkjertlene på en dødssyk komodovaran i denzoologiske hage iSingapore fant forskere en cocktail av gifter som blant annet vil fremkalle kraftig fall i blodtrykk hos offeret og anti-koagulerende stoffer. Komodovaranen har ikke gifttenner, men biter og river i offeret slik at giften trenger inn i åpne sår i huden.
Komodovaranen jakter ved å ligge i bakhold, løpe fram i 20 km/t, og bite byttet, for deretter å vente til byttet dør av ettervirkningene av bittet.
Komodovaranen har en luktesans som overgår enhver respektert hunderases evner på området. Den er ikke redd for mennesker, da den kun finnes i et svært begrenset område, to små asiatiske øyer, der den har levd uten kontakt med eller innvirkning fra mennesker.
Komodovaraner ble oppdaget av vestlige forskere i1910. Deres store størrelse og fryktløse rykte, gjorde dem til populære dyr til zoologiske hager. Deres habitater er berørt av menneskelig aktivitet, og arten er listet somsårbar av IUCN. De er beskyttet underindonesisk lov, og ennasjonalpark, Komodo National Park, ble opprettet for å sikre bestanden.
KomodovaranKomodovaran kjøler seg ned i zoologisk hage
Evolusjonen startet med artenVaranus som oppstod iAsia for ca. 40 millioner år siden og som emigrerte tilAustralia. For ca. 15 millioner år siden skjedde en geologisk kollisjon mellomAustralia og sørøstlige Asia, og det gjorde det mulig for varanene å flytte til øyene som nå erIndonesia. Man tror at komodovaranen skilte seg ut fra sineaustralske forfedre for ca. 4 millioner år siden, og slo seg ned så langt øst som øyaTimor. Dramatisk senking av vannivået under den sisteistid avdekket omfattende strekninger avkontinentalsokkelen som komodovaranen koloniserte, og den ble senere isolert på sin nåværende øy da havnivået steg igjen.[2]
I vill tilstand veier en fullvoksen komodovaran rundt 75–100 kilogram, men i fangenskap veier de noe mer. Den største bekreftede eksemplaret var 3,13 meter langt og veide 166 kilogram.[2] Komodovaranens hale er like lang som kroppen. Den har et 60-talls tenner som ofte løsner og vokser ut på nytt, og som kan bli opp til 2,5 centimeter lange. Deres spytt er ofte farget av blod ettersom tennene nesten er helt dekket avtannkjøtt, som naturlig slites når varanen spiser. Dette skaper et ideelt miljø for de smittefarligebakteriene som lever i munnen.[5] Komodovaranen har dessuten en lang, gul, dyp splittet tunge.[2]
Komodovaranen har ikke godt utviklet hørsel og til tross for dens åpenbare ører, kan den bare høre lyder på mellom 400–2 000hertz.[6][2] Dette lave frekvensområdet gjorde at man tidligere trodde at komodovaranen var helt døv da studier viste at varanen i vill tilstand ikke reagerte på hvisking, høye stemmer eller rop. Dette kom imidlertid til å vise at dette var feil da dyrepasseren Joan Proctor vedLondon Zoo greide å trene et dyr i fangenskap til å komme ut og spise når hun ropte, til tross for at komodovaranen ikke så henne.[7]
^abcdvan Hoek, M. L., Prickett, M. D., Settlage, R. E., Kang, L., Michalak, P., Vliet, K. A., & Bishop, B. M. (2019). The Komodo dragon (Varanus komodoensis) genome and identification of innate immunity genes and clusters.BMC genomics,20(1), 684.
^Badger, David; Netherton, John (foto) (2002):Lizards: A Natural History of Some Uncommon Creatures, Extraordinary Chameleons, Iguanas, Geckos, and More. Stillwater, MN: Voyageur Press.ISBN 0-89658-520-4. s. 32, 52, 78, 81, 84, 140–145, 151.
