Kollektivtrafikk (også kaltkollektivtransport,offentlig transport elleroffentlig kommunikasjon) er en fellesbetegnelse fortransportsystemer som er tilgjengelig for alle, til forskjell fra private transportmidler. Kollektivtrafikken er gjerne organisert med faste ruter med faste rutetider og kan benytte seg av bl.a. buss, trikk, t-bane, tog, fly, ferje og hurtigbåt. Det er forskjellige kollektivløsninger som tar sikte på å effektivisere kollektivtransport og trafikktjenester.[1]
Kollektive transportmidler finnes i flere varianter og størrelser tilpasset både lokal- og fjernreiser. I dagligtalen omfatter begrepet først og fremst buss og bane i lokal rutetrafikk.
I Norge er mye av kollektivtrafikken delfinansiert av offentlige tilskudd i tillegg til brukerbetalingen – dvs. billettinntektene. Tilbudet av kollektivtrafikk (kollektivtilbudet) reguleres normalt avmyndighetene, og tradisjonelt har også mange av trafikkselskapene værtstatlige,fylkeskommunale ellerkommunale foretak. Nå er det imidlertid mer og mer vanlig at private aktører opererer på oppdrag fra myndighetene, ofte som resultat avkonkurranseutsetting.
Kollektivtransporten har alltid stått sentralt på den politiske dagsorden når transportpolitikken i de norske byområdene diskuteres. Det er stor enighet om at kollektivtransporten må styrkes hvis målene for klimautslipp, framkommelighet og et levende bysentrum skal nås. I transportetateneStatens vegvesen,Kystverket,Avinor ogJernbaneverket sitt forslag tilNasjonal transportplan 2014–2023 står det at «[Innenfor veg og vegtransport er de største utfordringene:] Den sterke trafikkveksten i byene. Trafikkveksten må tas av kollektivtrafikk, sykling og gåing. Infrastruktur for kollektivtrafikk må derfor bygges ut samtidig med en sterk satsing på gang- og sykkelveger.»[2]
