Kolahalvøya som del avMurmansk oblastMurmansk oblast innen RusslandKart over Kolahalvøya og tilstøtende hav. Fra det nederlandske «Novus Atlas» (1635). Kartmaker:Willem Janszoon Blaeu
På tross av halvøyas nordlige beliggenhet fører dens nærhet tilGolfstrømmen til usedvanlig høye temperaturer om vinteren, men også kraftig vindkast grunnet temperaturforskjellene mellom land ogBarentshavet. Somrene er kjølige, med en gjennomsnittlig julitemperatur på 11 ℃. Halvøya er dekket avtaiga i sør ogtundra i nord, hvorpermafrost begrenser trevekst, noe som fører til et landskap dominert av buskvekster oggress. Halvøya livnærer et lite utvalgpattedyr, og dens elver er viktige leveområder foratlanterhavslaks.Kandalaksja naturpark, opprettet for å beskytteærfuglbestanden, ligger vedKandalaksjabukta.
Selv om norddelen av halvøya allerede var bosatt idet sjuende til detfemte årtusen f.Kr., forble resten av området ubebodd frem til dettredje årtusen f.Kr., da forskjellige folkeslag begynte å ankomme fra sør. På tross av dette var det kunsamefolket igjen innen detførste årtusen f.Kr. Norge hadde råderett over Kola frem til 1265. Dette endret seg på 1200-tallet da russiskepomorer oppdaget velstanden av vilt og fisk på halvøya. Ikke lenge etter fulgte tributtinnsamlere fraRepublikken Novgorod, og halvøya ble gradvis en del av Novgorod. Ingen permanente bosetninger, derimot, ble etablert av novgoroderne før 1400-tallet.
Republikken Novgorod måtte avstå halvøya tilStorfyrstedømmet Moskva i 1471, men den russiske innvandringen stoppet ikke. Flere nye bosetninger ble etablert på 1500-tallet, og same- og pomorfolket ble tvunget tillivegenskap. I den siste halvdel av 1500-tallet ble halvøya omstridt mellomTsar-Russland ogDanmark-Norge, som førte til et sterkere russisk nærvær. Innen slutten av 1800-tallet hadde den innfødte samebefolkningen hovedsakelig blitt tvunget nordover av russerne, samtkomier ognenetsere som migrerte hit for å unnslippe reinsdyrsykdomepidemier i deres hjemland. I 1916 bleRomanov-na-Murmane (dagensMurmansk) grunnlagt, og ble fort den største byen på halvøya.
Sovjettiden var vitne til en kraftig befolkningsvekst, selv om den forble avgrenset til urbaniserte områder langs kysten og jernbanene. Samefolket ble tvunget tilkollektivisering, og halvøya ble sterkt industrialisert og militarisert, hovedsakelig grunnet dens strategiske posisjon, og oppdagelsen avapatittforekomster på 1920-tallet. På grunn av dette fikk halvøyas naturmiljø stor økologisk skade, blant annet av forurensning fra militært radioaktivt avfall, ognikkelsmelting.
EtterSovjetunionens fall fikk økonomien en nedgang, og befolkningen begynte fort å minke. Mellom 1989 og 2002 mistet Murmansk oblast nesten 25 % av sin befolkning; mellom 2002 og 2010 nesten 100 000 flere. Til tross for dette fikk økonomien en svak oppgang på starten av 2000-tallet, og halvøya forblir den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.
Ifølge granskeres mening betyr navnet på halvøya (Кола,Kola) «fisk». Dettes opprinnelse finnes i desamiske språk: se for eksempel dagenskildinsam.кӯлль «fisk»[4].
Halvøya ligger lengst nordvest i Russland, og nesten fullstendig nord for polarsirkelen; den grenser tilBarentshavet i nord ogKvitsjøen i øst og sørøst.[5] Geologisk sett tar halvøya opp den nordøstlige kanten avDet baltiske skjold.[6] Den vestre grensen til halvøya strekker seg langsmeridianen fraKolabukta gjennomKola-elvens elvedal,Imandra, og elvenNiva tilKandalaksjabukta,[6] selv om noen kilder dytter grensen helt til Russlands grense tilFinland.[7] Med en mer restriktiv definisjon dekker halvøya omtrent 100 000 km2.[6] Den nordre kysten er bratt og høy, mens sydkysten er flat.[6] Den vestre delen av halvøya er dekket av to fjellkjeder:Khibiny-fjellene ogLovoziorskije Tundry;[6] sistnevnte inneholder halvøyas høyeste punkt —Tsjasnatsjorr, som er 1191 moh.[5]Kejvij-vannskillet ligger i den sentrale del.[6] Fjellreliefene avMurman- ogKandalaksjakysten strekker seg fra sørøst til nordvest, noe som speiler halvøyasorografiske hovedtrekk.[5]
Khibiny-fjellene har et arktisk-moderat klimaEn utsikt over Kolahalvøya om sommeren
Nærheten tilGolfstrømmen fører til usedvanlig høye vintertemperaturer, noe som fører til betydelige temperaturforskjeller mellom land og Barentshavet, og i fluktuerende temperaturer ved kraftige vindkast.[9]Sykloner er typisk i de kalde sesongene, selv om de varme sesongene er karakterisert avantisykloner.[9]Monsunvinder er vanlig i de fleste områder, med syd- og sydvestlig vind dominerende i vintermånedene, og med noe utpreget østlig vind i sommer.[9] Sterkestormvinder blåser i omtrent 80–120 dager i året.[9] Murmankystens vann er varme nok til å forbli isfri selv på vinterstid.[10]
Regnnivået på halvøya er relativt høyt: 1000 millimeter faller i fjellene, 600-700 millimeter på Murmankysten, og 500-600 i andre områder.[9] De våteste månedene er august til oktober, mens mars og april er tørrest.[9]
Den gjennomsnittlige temperatur i januar er omtrent −10 ℃, med kaldere temperaturer mer typisk for de sentral deler av halvøya.[6] Gjennomsnittstemperaturen i juli er 11 ℃.[6] De laveste temperaturer målt når −50 ℃ i de sentrale deler av halvøya, og −35 til −40 ℃ ved kysten.[9] De høyeste målt når 30 ℃ på nesten alle deler av halvøya.[9] Rim kan begynne så tidlig som august, og kan vare så lenge som til mai og til og med juni.[9]
Halvøya er dekket avtaiga i sør ogtundra i nord.[6] På tundraen begrenser kalde og vindfulle forhold, samt permafrost, treveksten, noe som fører til et landskap dominert av gress, villblomster, og busker som dvergbjørk og multe.[11] I nordlige kystområder erstein- ogbusklav vanlig.[11] Taigaen i sør består hovedsakelig avfuru oggran.[6]
Reinsdyrflokker beiter på gress-slettene om sommeren.[11] Andre dyr som finnes er blant annetrød- ogfjellrev,grevling,elg,[11]oter, oggaupe i de sydlige områder.[12]Amerikansk mink, som ble sluppet ut ved elvenOlenitsa i 1935–1936, er nå utbredt på halvøya, og blir kommersielt jaktet på.[12]Bevere, som ble truet innen 1880, ble gjeninnført i 1934–1957.[12] Alt i alt finnes 32 arter av pattedyr, og opp mot 200 fuglearter på halvøya.[12]
29 ferskvannsfiskearter anerkjennes på halvøyas område, inkludertørret,stingsild,gjedde ogabbor.[12] Elvene er et viktig habitat foratlanterhavslaks, som vender hjem fraGrønland ogFærøyene for å yngle iferskvann. Som et resultat av dette harsportsfiske utviklet seg, med en rekke hytter og leirer tilgjengelig for sportsfiskere.[14]Kandalaksja naturpark, etablert i 1932 for å beskytte bestanden aværfugl,[15] er organisert i tretten inndelinger med beliggenhet i Kandalaksjabukta, samt langs kyster av Barentshavet.[16]
Kolahalvøya har mange små, men raske,elver medstryk.[9] Den viktigste av dem erPonoj,Varzuga, ogUmba,Teriberka,Voronja, ogJukanga.[6] De fleste elvene har sitt utspring frainnsjøer ogsumper, og samler vann fra smeltende snø.[9] Elvene blir fryst omvinteren, selv om områdene med sterke stryk fryser senere, eller ikke i det hele tatt.[9]
Store innsjøer erImandra,Umbozero, ogLovozero.[6] Det er ingen innsjøer med areal på mindre enn 0,01 km².[9] Sportsfiske finnes i området.[14]
Kolahalvøya har lidd stor økologisk skade, hovedsakelig fra forurensning fra militær (hovedsakelig maritim-) produksjon, industriellapatittutvinning, og militært atomavfall.[11] Omtrent 137 aktive, og 140 utrangerte eller ubrukte maritime kjernereaktorer, produsert av det sovjetiske militære, finnes på halvøya.[17] I 30 år ble atomavfall dumpet i havet avNordflåten ogMurmansk Shipping Company.[17] Det er også bevis for forurensning fraTsjernobylulykken i 1986, med kontaminasjon funnet i reinsdyrkjøtt og andre dyr,[11] og fra de kontrollerte atomsprengningene i 1972 og 1984, 21 kilometer nordvest forKirovsk.[18] I tillegg finnes flere atomvåpenprøvefelt og radioaktivavfallslagere på øya.[17]
Fiskerhalvøya nord på Kolahalvøya ble bosatt allerede idet sjuende tildet femte årtusen f.Kr.[20] I dettredje tildet andre årtusen f.Kr. ble halvøya bosatt av folk som kom sørfra (dagensKarelia).[20] Innen slutten avdet første årtusen f.Kr. var halvøya kun bosatt avsamer, som ikke hadde deres egen stat, levde iklaner styrt av en eldre,[21] og drev hovedsakelig med reinsdyrgjeting og fiske. Kola var frem til Novgorod-traktaten av 1265 under denorrøne kongenesjurisdiksjon. Etter 1265 fortsatte Kola som felles skattland for Norge og fyrstedømmet Novgorod.[22] På 1100-tallet oppdaget russiskpomorer fraOnega-kysten de nedre delene avNordre Dvina, halvøya og dens rikdommer av vilt og fisk.[21] Pomorene organiserte jakt- og fisketurer, og startet handel med samene.[21] De kalte også Kvitsjøkysten til halvøyaTerskij-kysten (russisk: Те́рский бе́рег) ellerTerskaja-landet (Те́рская земля́).[21]
Innen slutten av 1100-tallet utforsket pomorene nordkysten helt tilFinnmark, noe som fikk nordmennene til å opprette en sjøvakt i området.[21] Pomorene kalte nordkystenMurman – en forvanskning av «nordmann».[21] Murmanskfjorden, som var innenfor de gamle norske grensene, betyr egentlig «Nordmannsfjorden».
Pomorene ble snart fulgt etter av tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og Kolahalvøya ble gradvis del av Novgorod.[21] En traktat fra 1265 avJaroslav Jaroslavitsj med Novgorod nevnerTre Volost (russisk: волость Тре), som senere også blir nevnt i andre dokumenter datert så sent som 1471.[21] I tillegg til Tre nevner novgorodiske dokumenter fra 1200- til 1400-tallet nevner ogsåKolo Volost, som grenset til Tre omtrent langs linjen mellomKildinøya og Turij-odden tilTurijhalvøya.[21] Kolo Volost lå vest for den linjen, mens Tre var øst for den.[21]
Innen 1200-tallet ble en formalisering av grensen mellom Republikken Novgorod og Skandinavia tydelig.[23] Novgoroderne, sammen medkarelerne som kom fra sør, nådde kysten til det som i dag erPetsjenga rajon, og delen av Varangerfjordens kyst nærVorijema, som idag er en del avNorge.[23] Samebefolkningen ble tvunget til å betaletributt.[23] Nordmennene derimot forsøkte også å få kontroll på landområdene, noe som førte til væpnet konflikt.[23] I 1251 førte en konflikt mellom karelerne, novgoroderne, og den norske konges tjenere til etableringen av en novgorodisk delegasjon i Norge.[23] Også i 1251 ble den første traktaten med Norge signert iNovgorod angående samelandene, og tributtinnsamlingssystemet, noe som gjorde at samefolket måtte betale tributt til både Norge og Novgorod.[23] Ifølge traktatens vilkår kunne novgoroderne samle tributt fra samene så langt som til Lyngentuva, som er et landemerke på Fiskerhalvøya i Varangerfjordens sørlige innløp, mens nordmennene kunne samle inn tributt på hele Kolahalvøya, bortsett fra i den østre delen avTerskij-kysten.[23] Ingen statsgrenser ble etablert ved traktaten av 1251.[23]
Avtalen førte til en kort periode med fred, men væpnet konflikt fortsatte ikke lenge etter.[23] Nedskrivninger dokumenter angrep av novgoroderne og karelerne mot Finnmark og Nord-Norge så tidlig som 1271, og fortsatt godt inn på 1300-tallet.Fyrstedømmet Novgorod utførte tilsammen 11 angrep langs norskekysten helt ned til Troms fylke.[23] Den offisielle grensen mellom Novgorod, Sverige og Norge ble etablert vedtraktaten i Nöteborg den 12. august 1323.[23] Avtalen fokuserte hovedsakelig pådet karelske nes, og grensen nord forLadoga.[23]
En annen traktat som tok for seg grensene i nord vartraktaten i Novgorod, signert med Norge i 1326, som endte tiår med grensetrefninger i Finnmark.[24] Per avtalens vilkår avstod Norge alle krav på Kolahalvøya.[24] Derimot tok ikke traktaten for seg situasjonen med samefolket som betalte tributt til både Norge og Novgorod, og praksisen fortsatt til 1602.[24] Mens traktaten av 1326 ikke definerte avtaler i detalj, bekreftet den grensedemarkasjonen fra 1323, som fortsatte å være mer eller mindre uendret i 600 år, frem til 1920.[24]
På 1400-tallet begynte novgoroderne å etablere permanente bosetninger på halvøya.[24]Umba ogVarzuga, de første dokumenterte permanente bosetninger opprettet av novgoroderne, daterer tilbake til 1466.[24] Over tid hadde alle kystområder vest for elvenPjalitsa blitt bosatt, noe som opprettet et territorium der mesteparten av befolkningen var fra Novgorod.[24] Administrativt var området delt inn iVarzuzhskaya ogUmbskaya volost, som ble regjert av enposadnik fra området vedNordre Dvina.[24] Republikken Novgorod mistet herredømmet over begge dissevoloster tilStorfyrstedømmet Moskva etterslaget ved Sjelon i 1471,[24] og republikken i seg selv sluttet å eksistere i 1478 daIvan III inntok byen Novgorod. Alle territorier som tilhørte Novgorod, inkludert de på Kolahalvøya, ble en del av Storfyrstedømmet Moskva.[24]
Pomorer var russiske bosettere, hovedsakelig fraNovgorod, og deres etterkommere som levde påKvitsjøens kyster.
Russisk tilflytting til halvøya fortsatt på 1500-tallet, da nye bosetninger somKandalaksja ogPorja-Guba ble opprettet.[24]Kola ble først nevnt i 1565.[24] På slutten av 1400-tallet ble pomorene og samene tvunget til livegenskap, hovedsakelig av klostrene.[20] Kloster-vottsjinaer ekspanderte kraftig på 1600-tallet, men ble avskaffet i 1764, da alle bønder på Kolahalvøya blestatsbønder.[20]
På siste halvdel av 1500-tallet krevdeFrederik av Danmark-Norge atTsar-Russland avstod halvøya.[24] Russland nektet, og for å etablere tilstrekkelige forsvar ble det etablert envojevoda.[25]Vojevodaen var i Kola, som ble regionens administrative sentrum.[25] Før det ble administrative oppdrag utført av skattefogder fra Kandalaksja.[25] Den nyetablerteKolsky ujezd dekket mesteparten av halvøya (med unntak av Varzuzhskaja volost and Umbskaja volost, som var del avDvinsky ujezd), samt norddelen av Karelen helt tilLendery.[25]
På tross av økonomisk aktivitet tok ikke permanent bosetning seg opp før 1860-tallet, og den forble sporadisk helt frem til 1917.[22] Kolas befolkning i 1880, for eksempel, var kun rundt 500 personer i 80 hushold, sammenlignet med 1900 personer i 300 hushold i 1582.[10] Transportfasiliteter eksisterte nærmest ikke, og kommunikasjon med resten av Russland var uregelmessig.[10] 1887 så en tilstrømming av komier og nenetsere som migrerte til halvøya for å unnslippe reinsdyrsykdomsepidemier i deres hjemland, og de brakte med seg store reinflokker, noe som førte til økt konkurranse om beiteland, en konflikt mellom komier og samer, og en marginalisering av den lokale samebefolkningen.[26] Innen slutten av 1800-tallet hadde de fleste av samene blitt tvunget nordover, med etnisk russisk bosetninger sør på halvøya.[26] LandsbyenLovozero ble det kulturelle sentret for samene.[26]
I 1894 var halvøya vertskap for den russiske finansministeren, som ble overbevist om områdets økonomiske potensial.[10] Dermed ble entelegraf- ogtelefonlinje strukket til Kola i 1896, noe som forbedret kommunikasjonen til fastlandet.[10] Muligheten for en jernbane ble også vurdert, men det ble ikke iverksatt da.[10] I 1896 ble Alexandrovsk (nåPoljarnyj) grunnlagt, og vokste så fort at den ble tildelt bystatus i 1899; Kolsky Ujezd ble omdøptAlexandrovsky ved den anledning.[27]
Under første verdenskrig befant den dårlig utviklede halvøya seg i en strategisk viktig posisjon, da kommunikasjon mellom Russland og de allierte ble kuttet av, og de isfrie havnene på Murmankysten forble den eneste måten å sende forsyninger til østfronten.[10] I mars 1915 ble konstruksjonen av en jernbane fremskynder, og jernbanen ble raskt åpnet i 1916, selv om den kun var delvis konstruert og dårlig bygd.[10] I 1916 bleRomanov-na-Murmane (dagensMurmansk) grunnladt[27] som endepunktet til den nye jernbane;[10] byen vokste raskt til å bli en av de største på halvøya.
Sovjetisk makt ble etablert på halvøya 9. november (os. 26. oktober) 1917, men området ble okkupert avTrippelententen i perioden mars 1918 til mars 1920.[28] Alexandrovsky Ujezd ble omgjort til «guvernementet Murmansk» av den sovjetiske myndighet juni 1921.[29] Den 1. august 1927 kunngjorde «Den helrussiske sentrale eksekutivkomité» (VTsIK) to beslutninger: «Om etableringen av Leningrad oblast» og «Angående grensene og sammensetning av Leningrad oblastsokruger», og ifølge disse ble Murmansk-guvernementet omgjort til Murmanskokrug (som ble delt inn i seks distrikter) og inkludert inn iLeningrad oblast.[29] Dette arrangementet eksisterte kun frem til 28. mai 1938, daokrugen ble separert fra Leningrad oblast, og slått sammen med Kandalaksjskyrajon i «Den karelske autonome sovjetiske sosialistrepublikk» (Kareliske ASSR), og omgjort til dagensMurmansk oblast.[30]
Alt i alt var sovjettiden vitne til en betydelig befolkningsøkning (799 000 i 1970 vs. 15 000 i 1913), selv om mesteparten av befolkningen forble konsentrert i de urbane områder langs jernbanene og kysten.[22] Mesteparten av de tynt befolkede områdene i utkanten av de urbaniserte områdene ble brukt til reinsdyrgjeting.[22] I 1920–1940 ble byenKirovsk og flerearbeidsbosetninger etablert på halvøya.[28]
Samene ble tvunget tilkollektivisering, med mer enn halvparten av deresreinsdyrflokker kollektivisert i 1928–1930.[26] I tillegg ble den tradisjonelle samegjetemetoden faset ut til fordel for den mer økonomisk profitable måten somkomiene brukte, som vektla permanente bosetninger fremfor fri gjetning.[26] Siden samekulturen er sterkt knyttet til gjetepraksisen førte dette til at samene gradvis mistet deres språk og tradisjonelle kunnskap om gjetning.[26] De fleste samer ble tvunget til å bosette seg i landsbyen Lovozero; de som motsatte seg kollektivisering, ble tvunget tiltvangsarbeid eller drept.[26] Uundertrykkelse av samene og andre grupper fortsatte frem til Stalins død i 1953.[26] På 1990-tallet levde 40 % av samene i urbaniserte områder,[26] selv om noen gjette reinsdyr på tvers av store deler av regionen.
Tusener bledeportert til Kola mellom 1930-tallet og 1950-tallet, og i 2007 var over to tusen av deresetterkommere fortsatt bosatt her.[31] En betydelig del av folket deportert til Kola var bønder - «kulakker» - fra Sør-Russland som ble offer for «dekulakisering».[32] Fangearbeid ble ofte brukt for å bygge nye fabrikker[33] og for arbeid i de som alt var bygd: i 1940, for eksempel, ble heleSeveronikel metallurgiske minekompleks gitt tilNKVD.[34]
I 1992 opprettet Finland åttevarslingsstasjoner forradioaktivt nedfall på Kola, for å bli varslet om atomulykker i området få mil fra norskegrensen. Ifølge finsk strålevern har dette aldri fungert. Siden 1996 ble telefonlinjene til Finland liggende brakk, og den skyldige varmeteorologisk institutt iMurmansk, som skulle betjene linjene og betale regningene. Finnene antok at linjene ble «brukt til andre formål». Finland hadde investert millionbeløp i systemet til ingen nytte.[35]
Historisk har halvøyas befolkning, grunnet dens nordlige plassering, vært liten: i 1913 for eksempel bodde kun 13 000–15 000 der; hovedsakelig langs kystene.[22][36] Oppdagelsen av store naturressurser og industrialisering førte til en eksplosiv vekst i sovjettiden.[36] Innen 1970 var halvøyas befolkning rundt 799 000.[22] Denne trenden snudde på 1990-tallet, etterSovjetunionens fall.[33] Befolkningen til hele Murmansk oblast gikk ned fra 1 150 000 i 1989[37] til 890 000 i 2002[38] til 795 000 i 2010.[3]
Per folketellingen i 2010 bestod befolkningen hovedsakelig avrussere (89,0 %),ukrainere (4,8 %), ogbelarusere (1,7 %).[3] Andre betydelige grupper erkomier (~1600 innbyggere), samer (~1600), ogkarelere (~1400).[3] De innfødte samene er hovedsakelig konsentrert iLovozerskij rajon.[18]
På 1400- til 1500-tallet var hovedsysselsetningen langs Terskijkystenlaksefiske,seljakt, og saltutvinning fra havvannet.[20] Saltutvinningen i Kandalaksja og Kola ble hovedsakelig utført avklostrene på Petsjengaog Solovki, og i en lang periode var det den eneste «industrien» på halvøya.[39]
På midten av 1500-tallet utviklettorskefisket langs Murmankysten i nord seg.[20] 1560-tallet var vitne til en rask vekst i internasjonal handel, med russiske handelsmenn fra hele landet som ankom halvøya for å handle med handelsmenn fra Vest-Europa.[20] I 1585, derimot, ble handelen flyttet seg tilArkhangelsk, selv om bosetningen på Kola fortsatt fikk lov til å handle sine lokalproduserte varer.[20]
På 1600-tallet fikk saltutvinningen en nedgang da lokalprodusert salt ikke kunne konkurrere med billig salt produsert ved regioner avKama-elven.[20] Utbredt ulovlig jakt førte også til betydelig mindre produksjon fraperlejakt.[20] Derimot ble kommersiell reinsdyrgjetning mer populært, selv om dens bidrag til økonomien forble ubetydelig frem til 1800-tallet.[20] Innen slutten av 1600-tallet ble sesongbasert fiske- og jaktbosetninger nord på halvøya veldig vanlig.[22]
Peter den store, som anerkjente den politiske og økonomiske viktigheten til halvøya, promoterte dens industrier og handel; derimot ble området neglisjert etter Sankt Petersburg ble grunnlagt i 1703, og mesteparten av shippingruter flyttet seg hit.[10] I 1732 ble store forekomster avsølv i sin naturlige form oppdaget på Medvezsjy-øya iKandalaksjabukta, ogkobber-,sølv-, oggullforekomster funnet i de nedre dragene til elvaPonoj.[39] Derimot, på tross av pågående forsøk i de neste to århundrer, var det ingen kommersiell suksess.[39] Ved slutten av 1700-tallet lærte lokalbefolkningen omtorvproduksjon franordmenn, og begynte å brukte torv for varme.[39] Tømmerindustri utviklet seg i området på 1800-tallet, hovedsakelig i Kovda og Umba.[20]
Sovjettiden var vitne til en drastisk industrialisering og militarisering av halvøya. I 1925–1926 ble betydelige forekomster avapatitt oppdaget iKhibiny-fjellene,[39] og den første apatittlasten ble sendt kun få år etter, i 1929.[39] I 1930 ble sulfidforekomster oppdaget iMontsjegorsk-området; i 1932–1933 ble jernmalmforekomster funnet nær elva Ionas øvre drag; og i 1935 ble betydelige forekomster avtitanmalm funnet i området rundt dagensAfrikanda.[39]
Kollektiviseringen på 1930-tallet førte til konsentrasjon av reinsdyrflokker ikolkhozer (kollektive gårdsbruk), som, videre ble konsolidert til et part storskala statseide gårder sent på 1950-tallet til tidlig på 1970-tallet.[40] Innen midten av 1970-tallet ble statsgårdene videre konsolidert til kun to, basert i Lovozero ogKrasnosjtsjelje.[40] Konsolideringene ble rasjonalisert gjennom nødvendigheten av å isolere gjeterne fra de militære installasjonene, samt behovet for å oversvømme visse områder for å byggehydroelektriske kraftverk.[40]
Fiske, som var den tradisjonelle industrien i området, var alltid ansett som viktig, selv om visse produksjonsvolum forble ubetydelig fram til starten av 1900-tallet.[41] På 1920-tallet til 1930-tallet bleMurmansk tråleflåte opprettet, og fiskeinfrastrukturen begynte å utvikle seg intensivt.[41] Innen 1940 stod fiske for 40 % av oblastens, og 80 % av Murmansks økonomi.[41]
Underden kalde krigen var halvøya marinebasen for en stor del av sovjetiske marine- og luftstyrker, noe som gav beskyttelse fra, og utgjorde trussel mot Nord-Norge.[42]
Etter den økonomiske nedgang på 1990-tallet, begynte oblastens økonomi å få en oppsving i det første tiår på 2000-tallet, selv om det var i en rate som var under statsgjennomsnittet.[18] I det er Kolahalvøya den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.[19] Hovedhavnen erMurmansk, som er detadministrative senter forMurmansk oblast[43] og den fryser ikke til om vinteren.[6] Selv om halvøyas strategiske betydning har blitt mindre etter den kalde krigen,[42] har halvøya uansett den høyeste konsentrasjon av atomvåpen, kjernereaktorer, og kjernereaktorfasiliteter i Russland, med antall kjernereaktorer alene større enn i noen annen region i verden.[17]
Fiskeindustrien, selv om det er betydelig under det sovjetiske produksjonsnivå,[18] forblir lønnsomt, og forsynte Russland med 20 % av sitt fiskebehov i 2006[41] og volumene vokste stødig i perioden 2007–2010.[46] Murmansk er hovedbase for tre fiskeflåter, blant annet Russlands største, Murmansk tråleflåte.[42] Fiskeoppdrett, særlig laks og ørret, er en voksende industri.[42]
Med oblastens økonomi hovedsakelig eksportorientert spiller transport en viktig rolle, og står for omtrent 11 % avbrutto regionalprodukt.[49] På Kolahalvøya inkluderer transportnettverketskipstransport,lufttransport, biltransport, elektrisk offentlig transport, og tilgang til jernbaner som hovedsakelig går gjennom resten av Murmansk oblast.[49] Byen Murmansk er en viktig havn påNordsjøruten.[49] De største flyplasser erMurmansk lufthavn, som tar for seg internasjonale flyavganger til skandinaviske land, og den militær-sivile flyplassenKirovsk-Apatity lufthavn[49] som ligger 15 kilometer sørøst for Apatity.
Министерство транспорта Российской Федерации. Федеральное агенство геодезии и картографии (2007).Мурманская область. Атлас. Санкт-Петербург: ФГУП "Геодезия".
Главное управление геодезии и картографии при Совете Министров СССР. Научно-исследовательский географо-экономический институт Ленинградского государственного университета имени А. А. Жданова (1971).Атлас Мурманской области. Москва.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Бартольд Е. Ф. (1935).По Карелии и Кольскому полуострову. ОГИЗ/Физкультура и туризм.
Wm. O. Field, Jr.The Kola Peninsula. Gibraltar of the Western Arctic.The American Quarterly on the Soviet Union. July 1938. Vol. I, No. 2.
Жиров Д. В., Пожиленко В. И., Белкина О. А. и др. (2006).Терский район (2-е, испр. и доп. utg.). Ника.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Архивный отдел Администрации Мурманской области. Государственный Архив Мурманской области. (1995).Административно-территориальное деление Мурманской области (1920–1993 гг.). Справочник. Мурманск: Мурманское издательско-полиграфическое предприятие "Север".
.jpg)
.jpg)
