Klor ble første gang isolert i 1774 av den svenske kjemikerenCarl Wilhelm Scheele ved å la mangandioksid (MnO2)reagere medsaltsyre (HCl). Han var overbevist om at han hadde funnet en oksygen-forbindelse, men i 1810 slo den engelske kjemikerenHumphry Davy fast at det dreide seg om et grunnstoff.
Davy døpte det nye grunnstoffetchlorine fragresk χλωρόςchloros som betyr gulgrønn.
Klor er ethalogen som vi finner i gruppe 17 idet periodiske systemet. Ved romtemperatur er rent klor en diatomisk (Cl2) gul-grønngass. Den er to og en halv ganger så tung som luft, har en intens ubehageligkvelendelukt og ergiftig. Klor inngår lettkjemiske forbindelser med alle andre grunnstoff bortsett fraO2,N2 ogedelgassene, menbrenner ikke i luft. Det er imidlertid ikke like reaktivt somfluor. Klor løses lett opp ivann. Sammen medhydrogen – i det som kalles klorknallgass – reagerer det kraftig ved oppvarming. Ren klorgass er giftig.
Naturlig forekommende klor består av to stabileisotoper:35Cl (75,77 %) og37Cl (24,23 %). I tillegg finnes 22 kunstig fremstilte ustabile (og dermedradioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er36Cl medhalveringstid 3,01 · 105 år,39Cl med halveringstid 55,6 minutter,38Cl med halveringstid 37,24 minutter,34mCl med halveringstid 32 minutter og40Cl med halveringstid 1,35 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 10 sekunder.[1]
Klor forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes særlig iklorid-forbindelser, siden det er et svært reaktivt (reaksjonsvillig) grunnstoff. Som bestanddel isalter (som for eksempelnatriumklorid,kaliumklorid ogsinkklorid) finnes det i store mengder over hele jorden. Andelen av klor i jordskorpen er omtrent 0,05 %. Det finnes over 2 400 kjente naturlige klorforbindelser.[2]
Fremstilling av klor foregår vedelektrolyse av natriumklorid eller kaliumklorid.
Klor brukes i en rekke produkter, og brukes i tillegg til desinfisering av svømmebasseng og drikkevann. Klorgass har også vært brukt somstridsgass i krig.
