%2c_Kolosseum_--_2024_--_0610.jpg)
Klassisk (fralatin:classicus, «det som tilhørere første klasse», avclassis, «klasse»)[1] er en betegnelse for noe som tilhører dengreske ogromerskeantikken eller sprer lys over dette, eller som søker sine forbilder i antikken, særlig den gresk-romerskeoldtidens klassisk kultur, språk, og litteratur. Ikunsthistorien betegner ordet klassiskkunsten i antikkensHellas ogRoma, samt i videre betydning kunst som slutter seg til den antikke. Det klassiske omfatter også gresk-romersk filosofi, historie, arkeologi, antropologi, mytologi og samfunn som bifag. I denvestligesivilisasjon ble studiet av de greske og romerske klassikerne tradisjonelt sett på som grunnlaget forhumaniora, og har derfor tradisjonelt vært hjørnesteinen i en typisk europeisk eliteutdanning.
I overført og utvidet betydning kan «klassisk» og «klassiker» brukes om noe som er utmerket og har varig, «udødelig» verdi eller er av tidløs, høykvalitet. Det gjelder særlig diktning og kunst som uavhengig av forandring i smaksretning definitivt blir regnet blant det ypperste. «Klassisk» brukes ofte også om det som er et perfekt eksempel på en særskiltstil, er typisk, mønstergyldig, alminnelig anerkjent eller velkjent for en klasse, ofte det som er opprinnelig ellertradisjonelt, for eksempel om språk ellerfag.
Betydningen av «klassisk» er avhengig av konteksten, det vil si den sammenhengen som begrepet benyttes i. Klassisk kan være det som regnes for å representere det ypperste i sin art, et høydepunkt, og noe av varig verdi på generelt vis.[1] Hvis eksempelvis en modell betraktes som en klassisk skjønnhet er det overensstemmelse med anerkjente, særlig antikke, forbilder; som stemmer medklassisismens idealer; stilrent og harmonisk.[1] Klassisk musikk som er den kunstmusikk frambrakt eller har sine røtter i Vestens musikktradisjon (i motsetningen til jazz, pop, og rock).[1] Klassisklangrenn henviser til tradisjonelle teknikker som diagonalgang, staking, dobbelttak med fraspark og fiskeben.[1] Det som er klassisk eksempel kan henvise til noe som mønstergyldig, velkjent og representerer eller avspeiler en toneangivende tendens.[1]
Begrepene klassisk og klassikere er avledet fra detlatinskeadjektivetclassicus, som betyr «tilhøre den høyeste klasse av borgere». Ordet ble opprinnelig brukt for å beskrive medlemmene avpatrisierne, den høyeste klassen i det gamle Roma.[2] Ved 100-tallet e.Kr. ble ordet brukt i litteraturkritikk for å beskrive forfattere av høyeste kvalitet.[3]For eksempel setterAulus Gellius, i hansNoctes Atticæ («Attiske netter»), forfattere som er entenclassicus ellerproletarius i kontrast.[4] Proletarius er de som tilhører den laveste samfunnklassen.[5] På 600-tallet e.Kr. hadde ordet fått en annen betydning, og refererte til elever ved en skole.[3] Dermed er de to moderne betydningene av ordet, som refererer både til litteratur som anses å være av høyeste kvalitet, og til standardtekstene som brukes som en del av en læreplan, begge stammer fra romersk bruk.[3]
