Kirkestaten er den betegnelse som er innarbeidet på norsk om de territorier som fra middelalderen og frem tilItalias samling i1870 var en selvstendig stat med Paven som overhode. Betegnelsen er ikke overført på den senereVatikanstaten, som har eksistert siden1929.
Kirkestaten
Kirkestaten var det området som står underpavens verdslige herredømme. Lenge dekket betegnelsen kun de eiendommer som utgjorde«Patrimonium Sancti Petri» (St. Peters arvestykke, «kirkegods»), den romerske kirkes egne eiendommer og territorier. Fra754 ble imidlertid kirkens kontroll mer tydelig, spesielt overdukatet Roma. I løpet av800-tallet omfattet Kirkestaten en stor del av Mellom-Italia. På1400-tallet var Kirkestaten en viktig politisk og militær makt iItalia. Etter en folkeavstemning i 1870 ble Kirkestaten innlemmet ikongeriket Italia og opphørte å eksistere.
Den katolske kirke begynte sin eksistens iRomerriket som en forbudt bevegelse, og var dermed også ute av stand til å inneha eiendom eller foreta transaksjoner i eget navn. Etter at forbudet mot kristendommen ble opphevet i313 av keiserKonstantin I, vokste kirkens eiendommer raskt ved gaver og arv fra de troende.Lateranpalasset var den første større donasjon, og var gitt av keiser Konstantin selv. Andre donasjoner fulgte, for det meste på Den italienske halvøy, men også i provinsene. Men kirken var i besittelse av disse eiendommene som privat landeier, og ikke som uavhengig verdslig makthaver.
På400-tallet kom så Den italienske halvøy først underOdoaker og deretter underostrogoterne. Da underkastet den italienske katolske kirkeorganisasjon og paven seg deres verdslige overherredømme.
Spirene til depavelige territorier som en uavhengig politisk størrelse har sine røtter i500-tallet. Deøstromerske (bysantinske) herskere iKonstantinopel begynte da en gjenerobring av Italia som skulle ta flere tiår og som ødet de lokale politiske og økonomiske strukturer. Ikke før gjenerobringen var fullført, trengtelongobardene inn fra nord. De klarte raskt å vinne kontrollen over store deler av landsbygden.
På600-tallet var det bysantinske herredømme i det vesentlige redusert til et diagonalt belte som strakk seg fraRavenna (der keiserens representanteksarken holdt til) og til Roma. Den bysantinske makt var den dominerende i den nordøstlige delen (Ravenna-delen) av dette landbeltet, mens paven dominerte meget av det øvrige. Bysantinerne hadde uansett ikke kraft til å forsvare områdene rundt Roma mot potensielle inntrengere, dette ble et pavelig ansvar. Så selv om pavene fremdeles varde jure bysantinske undersåtter, ble Dukatet Roma (et område som omtrent tilsvarer det moderneLazio) i praksis en uavhengig stat regjert av kirken.
Daeksarkatet til slutt falt for langobardene (lombardene) i751 var dukatet Roma territorielt avskåret fra Det østromerske rike, som det teoretisk fremdeles var del av. Paven grep da inn for å prøve å nøytralisere den lombardiske fare.
DaPipin den yngre ble valgt tilfrankernes konge samme år, lot han paveZacharias bekrefte valget. Dermed ble karolingerne bekreftet som kongeslekt.
LangobardkongenAistulfs ekspansjonstrang i Italia fikk i754 beveget paveStefan II754 til å vende Det bysantinske rike ryggen og vendte seg til frankerne. Han gav Pippin tittelenPatricius Romanorum («alle romeres beskytter»). Til gjengjeld rykket Pippin inn i Italia med frankiske hærer i754 og756. Under disse vellykkede felttogene erobret Pippin store deler av det nordlige Italia, og skjenket derpå paven de områdene som tidligere hadde utgjort eksarkatet Ravenna, samt «Pentapolis».
Samarbeidet mellom Pavedømmet og karolingerne nådde sitt høydepunkt i800, da paveLeo III kronet Karl den store til «romernes keiser» (Augustus Romanorum).
Imidlertid var forholdet mellom pave og keiser ikke helt avklart. Var paven å betrakte som en uavhengig hersker over sine områder i det sentrale Italia? Eller var Kirkestaten å betrakte som en del av keiserriket, men som pavene fikk den administrative forvaltningsrett over?
Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg;Frankerriket falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall; perioden som fulgte er senere blitt kalt «pornokratiet». I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle lombardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger.
Etter en rekke felttog lyktes det den tyske herskerOtto I å legge det nordlige Italia under seg på midten av900-tallet. PaveJohannes XII kronet ham til keiser, og de to ratifiserte "Diploma Ottonianum", som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etterhohenstaufernes tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år1300 var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.
I løpet avrenessansen ble de pavelige områder vesentlig utvidet, særlig under paveneAlexander VI ogJulius II. Pavene ble blant Italias viktigste verdslige herskere, inngikk avtaler med andre stater, og førte kriger. I praksis var store deler av Kirkestaten bare nominelt under paven, og lokale fyrster var de egentlige makthavere rundt omkring. Det var ikke før ut på1500-tallet at den pavelige kontroll ble reell i alle deler av hans territorier.
Mellom1305 og1378 residerte pavene iAvignon i det som nå erFrankrike. I tre omganger i denne perioden fikk pavene det politiske overherredømmet over Avignon og tilgrensende områder. (Vedden franske revolusjon gikk disse områdene tapt.)
Mens pavene residerte i Avignon, langt fra Kirkestatens kjerneområder, oppstod det «signorier» som regjerte i utstrakt selvstendighet fra pavemakten. Etter adelskampene mellomColonna- ogOrsinislektene, og etter «folketribunen»Cola di Rienzos mislykkede oppstand i1347 klarte etterhvert kardinalAlbornoz å vinne Roma tilbake for kurien (1353–1367). (Hans lovbok,«De egedianske konstitusjoner», hadde gyldighet helt til1816.)
Etter Pavenes tilbakekomst og overvinnelsen avdet store skisma ble det statlige forfall i Kirkestaten snudd. Renessansepavene, som også oppfattet seg selv som verdslige fyrster, kunstens beskyttere og ofte som humanistisk lærde, bidro imidlertid ikke (med få unntak) til å snu det kirkelig-religiøse forfall. Det skjedde ikke før ut på1500-tallet, etter«Sacco di Roma».
Kirkestaten var på sitt største på1700-tallet. De sentrale pavelige territorier omfattet en hoveddel av det sentrale Italia –Lazio,Umbria,Marche, og dessuten de pavelige legasjonerRavenna,Ferrara ogBologna helt opp i landskapetRomagna. De omfattet også de små enklaveneBenevento ogPontecorvo i det sørlige Italia, og de før nevnte områder i Sør-Frankrike.
For Den katolske kirke var den franske revolusjon en katastrofe med sin nådeløse og brutale kirkeforfølgelse. Den hadde også ødeleggende konsekvenser for Kirkestaten.
Pavestatene ble tilbakeført til paven i juni1800, og den nye pavePius VII kunne vende tilbake tilRoma kort etter at han var blitt valgt og kronet iVenezia. I1802 fastlaNapoleon Kirkestatens nye grenser, som i var lik de gamle med unntak av de franske områder og med unntak avRomagna.
Napoleon forsøkte senere å presse paven til å inngå i den anti-britiske kontinentalblokaden, noe Pius VII nektet. Situasjonen tilspisset seg, og franskmennene invaderte Kirkestaten på nytt i august1808. Den17. mai1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den10. juni lot franskmennene underJoachim Murat paveflagget overCastel Sant'Angelo fire for godt; pavePius VII svarte med å henge opp plakater over heleRoma der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:
Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinalPacca og de andre av pavens tilhengere.
Natt til6. juli1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven tilSavona og Pacca tilFenestrelle.
Storparten av de gjenværende deler av Kirkestaten innlemmet i selve Keiserdømmet Frankrike, og ble organisert som todépartementer:Tibre ogTrasimène. Andre deler av Kirkestaten ble innlemmet i det napoleonskekongedømmet Italia (provinsene Urbino, Ancona og Macerata). Paven havnet etter en stund iFontainebleau iFrankrike.
Ett år etterNapoleons nederlag i1814, ble Kirkestaten restituert med mindre avvik vedWienerkongressen. De eneste områdene som ikke ble tilbakeført, var en mindre del av legasjonene på Po-sletten i Nord-Italia, og de franske besittelser Avignon og Comtat Venaissin.
Den italienske samlingsbevegelse og Kirkestatens undergang
Restaurasjonen av det gamle Europa underWienerkongressen var et alvorlig tilbakeslag for den italienske nasjonalistiske bevegelse som hadde vokst frem i napoleonstiden. Den gjenopprettet et oppsplittet Italia, under et aktivtøsterriksk tilsyn. Men etter pave Pius VIIs død i1823 fikk Kirkestaten et særdeles dårlig omdømme internasjonalt: Vanstyre, reaksjon og undertrykkelse. Dette endret seg imidlertid under den opprinnelig liberalt sinnede pavePius IX (1846-1878), Kirkestatens siste hersker. Han var opprinnelig de liberale og nasjonale krefters store helt og forbilde. Men deres forventninger var langt større enn det han rimeligvis kunne innfri. Det ville antagelig ha blitt klart også dersom hendelsene i1848 ikke var inntruffet.
I1848 brøt det ut liberale og nasjonalistiske opprør over hele Europa; den9. februar1849 ble Kirkestaten proklamert som romersk republikk. Paven hadde måttet flykte fra byen, og hadde tatt tilflukt i den sterkt befestede kystbyenGaeta lenger sør.Louis Napoleon Bonaparte, som var blitt valgt til president for den nye 2. franske republikk, sendte da i samarbeid med østerrikerne hærstyrker til Roma for å gjenopprette det pavelige styre. Etter harde kamper kunne franskmennene rykke inn iRoma i juli1849, dermed ble det mulig forPius IX å vende tilbake. Han angret nå på de liberale preferanser han hadde styrt etter innen revolusjonen, og innførte et strengt og konservativt styre.
I de påfølgende år forente de to hovedretninger innen den italienske nasjonalistiske bevegelse (de som ønsket å samle landet underkongedømmet Sardinia og dets herskere frahuset Savoia, og de som etterstrebet en republikansk løsning) seg i synet på Kirkestaten som det største hinderet. Louis Napoleon, som nå hadde grepet tøylene i Frankrike som keiserNapoleon III, forsøkte å spille på begge hester: På den ene side inngikk han en allianse medSardinia, på den annen side holdt han samtidig franske tropper stasjonert i Roma for å beskytte pavens rettigheter.
Giuseppe Garibaldi
Etterden østerriksk-sardinske krig ble meget av Nord-Italia samlet under Huset Savoia; rett etterpå ledetGaribaldi et opprør som styrtetbourbonernes monarki i kongedømmetBegge Sicilier. I frykt for at Garibaldi skulle danne republikansk regjering i sør, bad Sardinia om Napoleons tillatelse til å sende tropper gjennom Kirkestaten for å overta makten i Begge Sicilier. Dette ble innvilget, mot løfte om at styrkene lot Roma i fred.
I1860 var det allerede åpent opprør i store deler av Kirkestaten. Sardinia erobret da de nordlige og østlige to tredjedeler av de pavelige territorier, og befestet sitt herrevelde over Sør-Italia. Bologna, Ferrara, Umbria, Marche, Benevento og Pontecorvo ble formelt annektert i november1860, og et forenet italiensk kongedømme ble proklamert.
De pavelige territorier var nå redusert til omtrent det nåværendeLazio, det vil si Roma og det umiddelbart omliggende område.
Mange italienere var av den oppfatning at bare Roma var verdig å være det forente Italias hovedstad. Men Garibaldis annet forsøk på å erobre byen («Roma eller døden!») ble stanset allerede vedslaget ved Aspromonte i1862. Hans tredje mars mot Roma slo feil i1867, da han tapteslaget ved Mentana mot franske og pavelige styrker. Anledningen til å eliminere de siste rester av Kirkestaten bød seg ikke før i begynnelsen av september1870, da Frankrike etter sitt katastrofale nederlag islaget ved Sedan1. september trakk ut sin garnison fra Roma for å forsterke det nasjonale forsvar motprøysserne. Den10. september erklærte kongedømmet Italia krig mot Kirkestaten, og den20. september nådde de italienske styrker Roma. Selv om alle involverte innså at pavens lille hær umulig kunne motstå angriperne, beordret paven en symbolsk motstand slik at det ikke skulle være noen tvil om at Italia bemektiget seg Roma ved makt, ikke ved samtykke. Etter en tre timer lang kanonade rykket så italienerne under generalRaffaele Cadorna inn i byen.
I italienske historiebøker omtales disse begivenheter som Romas frigjøring. PavePius IX og hans etterfølgere så helt annerledes på det. Den italienske regjering tilbød paven kontroll overCittà Leoniana påTiberens vestre bredd, men paven avviste fremstøtet.
Tidlig neste år ble den italienske hovedstad forlagt fraFirenze tilRoma. Paven, hvis residensQuirinalpalasset nå var blitt det italienske kongeslott, trakk seg i protest tilbake tilVatikanet, der han holdt seg som «fangen i Vatikanet». Han nektet å forlate Vatikanet og ville ikke en gang betrePetersplassen.
Men i motsetning til hva Pius IX hadde håpet på, forvitret ikke det nye kongedømmes tak på byen. Ei heller kom de utenlandske makter til unnsetning.
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
