Khíos (gresk: Χίος, alternative stavingHíos) er den femte største av degreske øyene iEgeerhavet, og ligger omtrent syv km fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khíosstredet. Det bor 50 361 mennesker per 2021[1]på den 910 km² store øya. Øya er kjent for sin sjøhandel, sin unikeharpiks framastikstrær, sine middelalderlandsbyer, sitt landskap og gode klima. De største eksportvarene eroliven,fiken,vin ogmastiks. KlosteretNea Moni fra1000-tallet på øya står påVerdensarvlisten tilUNESCO.
Administrativt utgjør øya et adskilt samfunn innenfor Khíos' periferenhet, som er en del av denordlige egeiske øyer, Det største byen på øya og setet til kommuneadministrasjonen er byen av samme navn,Khíos. Lokalbefolkningen refererer til byen som «Khora» («Χώρα» som bokstavelig betyr land eller fylke, men vanligvis refererer til hovedstaden eller en bosetning på det høyeste punktet på en gresk øy.)
I antikken var Khíos kjent somOphioussa (Οφιούσσα, «slangeøya») ogPityoussa (Πιτυούσσα, «furuøya»). I løpet avmiddelalderen ble øya styrt av et antall ikke-greske makter, og var kjent somScio (Genova-dialket),Chio (italiensk), ogSakız (صاقيز,osmansk tyrkisk). Hovedstaden har også vært kalt for «Kastro» eller «Kastron» (Καστρον; i betydningenfestning, jf. engelske «castle»).
Khíos har form som en halvmåne eller nyre, rundt 50 km lang fra nord til sør, 29 km på det bredeste, og dekker et areal på 842 km². Terrenget er hovedsakelig berglendt og skrint og goldt, med en fjellrekke som går gjennom øyas ryggrad. Den høyeste av disse, Pelineon (1297 meter) og Epos (1188 meter) ligger i nord på øya. Midten av øya er delt mellom øst og vest av en rekke med mindre topper, kjent som Provatas.
Hovedbyen og største by heterKhíos eller Chora, og hadde i 2001 23 779 innbyggere.[2]
Øya er delt inn i følgende områder: Homeroupolis, Kardamila, Kampochora, Mastichochoria, Amanis, Ionia og Agiou Mina. De største og viktigste tettstedene utover Chora er: Kardamila, Vrontados, Volissos, Nenita og Pirgi.
Psara og Inousses er øyer i nær tilknytning til Khíos.
Arkeologiske undersøkelser på Khíos har funnet bevis på at øya var bebodd siden minstneolittisk tid (bondesteinalderen). De fremste arkeologiske funnstedene fra denne perioden har vært bosteder igrotter ved Hagio(n) Galas i nord, og en bosetning med et påfølgende gravsted i dagens Emporeio helt i sørenden av øya. Dessverre er det mangel på ytterligere informasjon om denne perioden, og teorier om størrelsen og varigheten av disse tidlige bosetningene har ikke blitt tilfredsstillende etablert.
Den britiske skole i Athen har gjort utgravninger iEmporeio i tidsrommet1952–1955, og det meste av den eksisterende kunnskapen kommer fra disse undersøkelsene.[3]Den greske arkeologiske tjeneste (G.A.S.) har gjort periodiske utgravninger på Khíos siden1970, men mye av deres undersøkelser er ennå ikke publisert.
Den merkbart ensartete størrelsen på husene i Emporeio er hva som hovedsakelig har drevet forskernes teori om at det ikke vært noen større sosiale skiller i løpet av neolittisk tid på øya, og at alle beboerne hadde fordeler avjordbruk med kvegdrift.[4]
Det er også fremmet av forskerne at øya ikke var bebodd under mellom-bronsealderen (2300–1600 f.Kr.), skjønt forskerne har nylig foreslått at mangelen på bevis fra denne perioden kan skyldes mangelen på utgravninger på Khíos og i det nordligeEgeerhavet.[5]
På i alle fall 1000-tallet f.Kr. var øya styrt som et konge- eller høvdingdømme, og påfølgende overgang til et aristokratisk styre (eller muligenstyrannisk styre) skjedde en gang i løpet av de neste fire århundrene. Ytterligere utgravninger kan avsløre mer informasjon om denne perioden.[6]Tilstedeværelse fraEuboia ogKypros på 800-tallet f.Kr. på øya er bevitnet avkeramikk. Enfønikisk tilstedeværelse er fastslått vedErythrae, den tradisjonelle konkurrenten til Khíos på fastlandet iAnatolia.[7]
GeografenPherekydes av Leros skrev at øya var besatt avlelegere,[8] innfødte grekere som ble rapportert å være underlagtminoerne på Kreta.[9] De ble til sist fordrevet avjonere som invaderte øya. Khíos var iantikken enjonisk koloni. Under de store greske koloniseringer i middelhavsområdet opprettet også Khíos selv en koloni –Maronea – ved Egeerhavets nordkyst.
Khíos var en av de opprinnelige tolv medlemsstatene iDet joniske forbund som ble opprettet på slutten av 800-tallet f.Kr. Et resultat av at Khíos mot slutten av 600-tallet f.Kr.[10] var en av de første greske statene som begynte å framstillemynter, og etablerte ensfinks som sitt særlige symbol. Øya opprettholdt denne tradisjonen for bortimot 900 år.
På 500-tallet f.Kr. utviklet styresettet på Khíosdemokratiske elementer med stemmebasert råd og folkets øvrighetspersoner som ble kalt fordamarchoi.[11]
I546 f.Kr. ble Khíos underlagtPersia.[11] Khíos ble med idet joniske opprøret i kamp mot den persiske undertrykkelsen i 499 f.Kr. Khíos' makt til havs i denne perioden ble demonstrert at øya hadde den største flåten av alle jonere islaget ved Lade i 494 f.Kr. med rundt hundre skip. Ved Lade utenforMiletos fortsatte khionske flåten utholdende å bekjempe den persiske flåten selv etter atSamos og andre hadde rømt fra slaget. Til sist ble også khionerne nødt til trekke seg tilbake og ble igjen underlagt perserne.[12]
Persias nederlag islaget ved Mykale i 479 f.Kr. betydde frigjøringen av Khíos fra persisk styre. DaAthen dannetdet athenske sjøforbundet ble Khíos med som en av få medlemmer som ikke betalte tributt, men isteden srøget for krigsskip til alliansen.[13]
Mellom 400- og 300-tallet f.Kr. hadde øya vokst til en beregnet befolkning på over 120 000 mennesker, hvilket er to til tre ganger så mange som befolkningen i 2005, og basert på en stornekropolis i hovedstaden på Khíos, er det antatt at de fleste bodde i dette området.[14]
I 412 f.Kr. underPeloponneskrigen gjorde Khíos opprør mot Athen, og athenerne beleiret Khíos. Avløsning kom først året etter da Sparta var i stand til å løfte beleiringen. På 300-tallet f.Kr. ble Khíos medlem av det andre athenske rike (et maritimt sjøforbund), men gjorde opprør mot Athen under den sosiale krigen (357-355 f.Kr.) og øya ble uavhengig igjen fram tilkongeriket Makedonias framvekst.
Reproduksjon av Khíos' symbol,sfinksen. Under en amfora av khiotisk vin.
I tiårene umiddelbart forut Makedonias overherredømme av de greske bystatene, var det enretorikkskole på Khíos som var blitt opprettet avIsokrates.[15] Det var dessuten en fraksjon alliert med Sparta. Etterslaget ved Leuktra i 371 f.Kr. ble tilhengerne av Sparta forvist fra øya. Blant disse var retorikerenTheopompos og hans far Damasistratos som hadde utdannelse fra Isokrates' skole og dro videre for å studere med Isokrates i Athen før Theopompos ble historiker. Theopompos flyttet tilbake til Khíos med andre forviste i333 f.Kr. etter atAleksander den store hadde invadertAnatolia og bestemt at alle forviste skulle kunne reise tilbake til sin hjemsteder. Samtidig skulle alle persiske tilhengere enten dømmes eller forvises.[16] Etter Aleksanders død ble derimot Theopompos igjen forvist fra Khíos, og han søkte da tilflukt iEgypt.[17]
I løpet av denne perioden ble Khíos den fremste eksportør av greskvin som var kjent for sin relativt høye kvalitet.[18] Khionskamforaer med sine karakteristiske emblemer med en sfinks og bunter med vindruer har blitt funnet i bortimot hvert eneste land som antikkens grekere drev handel med, fraGallia, Øvre Egypt og østligeRussland.[19]
I henhold tilTitus Livius,[20] ble de angrepet fullstendig uforvarende av Antenor. Eumenes' offiserer trodde først at denne flåten var vennligsinnede romere, men spredt fra hverandre forsto de at de ble angrepet av deres makedonske fiende. Noen valgte å forlate skipet og svømme mot Erythrai, mens andre lot skipet gå på grunn mot Khíos og flyktet mot byen.
Khionerne stengte sine porter, noe som økte ulykken. Makedonerne som gikk i land nærmere byen, skar av resten av flåtens mannskap utenfor byportene og vegen som ledet til byen. Av de tusen mennene skal 800 ha blitt drept og 200 bli tatt til fange.
Etter den romerske erobringen av Khíos, ble øya en del av provinsen Asia.
Etter at Romerriket ble delt i395 e.Kr., var Khíos i seks århundrer en del av detgresktalendebysantinske rike. Det opphørte da øya ble kortvarig holdt i årene1090-1097 av Tzachas ellerÇaka Bey, enmuslimsk tyrkiskemir fra regionenSmyrna i løpet av tyrkernes første ekspansjon langs kysten avEgeerhavet.[21] Imidlertid ble øya frigjort da tyrkerne ble drevet tilbake fra kysten av Egeerhavet avdet første korstoget. Khíos havnet da igjen inn under Det bysantinske rike.
Denne relative stabiliteten kom til en slutt ved herjingen avKonstantinopel avdet fjerde korstog i1204 og løpet av uroen på1200-tallet ble herredømmet over øya stadig påvirket av maktkampene mellom de regionale maktene.
Etter det fjerde korstog ble Det bysantinske rike delt opp av de latinske herskerne i Konstantinopel. Khíos ble formelt en del av besittelsene tilrepublikken Venezia, men nederlaget fordet latinske riket førte til at øya igjen havnet på bysantinske hender i1225.
De bysantinske herskerne hadde liten innflytelse og viaNymphaeum-traktaten av1261 ble myndigheten over øya gitt tilrepublikken Genova.[22] På denne tiden ble øya hyppig angrepet avpirater og ved 1302–1303 ble den også et angrepsmål for tyrkiske skip. For å forhindre tyrkisk ekspansjon, ble øya gjenerobret og holdt som en fornybar besittelse på vegne av den bysantinske keiserAndronikos II av genuesiskeGenovese Benedetto I Zaccaria (1304), da admiral for kongFilip IV av Frankrike. Zaccaria innstilte seg selv som hersker av øya i det kortvarige herredømmet Khíos. Han ble etterfulgt av sin nevøBenedetto II Zaccaria og deretter av sin sønnMartino Zaccaria. De forsøkte å vende øya mot de latinske maktene og pavedømmet, og fra den bysantinske innflytelsen. De lokale var fortsatt lojale overfor bysantinerne, svarte til et brev fra keiseren, og til tross for å en stående hær på et tusen infanterister, et hundre kavalerister og to galeier, ble familien Zaccaria forvist fra Khíos i1329 og lensdømmet ble oppløst.[23]
Lokalstyret ble kortvarig. I1346 ble et selskapetMaona di Chio e di Focea opprettet iGenova for å gjenerobre og utbytte Khíos og nabobyenFokaia iLilleasia. Selv om øybeboerne bestemt avviste et innledende tilbud om beskyttelse, ble øya invadert av en genuesisk flåte ledet av Simone Vignoso, og festningen ble beseiret. På nytt ble styret over øya overført fredelig da festningen overga seg den 12. september og fredsavtale signert som ikke fratok de lokale jordeierne noen privilegier så lenge som den nye autoriteten ble akseptert.
Genueserne var mer interessert i profitt enn erobring, kontrollerte handelsposter og lagerhus, særskilt i handelen avmastiks,alun,salt ogbek. Andre handelsvarer somkorn,olivenolje og tekstiler, og de fleste profesjoner ble drevet i fellesskap med de lokale. Etter et mislykket opprør i1347 og til tross for å være i klart mindretall (mindre enn 10 prosent av befolkningen i 1395), opprettholdt latinerne en lett kontroll over den lokale befolkningen. De oppholdt seg hovedsakelig i byene og tillot full religiøs frihet. På denne måten forble Khíos på genuesisk kontroll i to århundrer. Ved1566, da Genova tapte Khíos til detmuslimskeosmanske rike, var det rundt 12 000 grekere og 2 500 genuesere (20 prosent av befolkningen) på øya.[24]
Tidlig på1400-tallet haddeLilleasia og de nærmeste øyene langs vestkysten blitt erobret avDet osmanske rike, men genuesiske familier hadde greid å holde på kontrollen over Khíos ved å betale tributt til osmanske sultanen. Ved 1500-tallet hadde den genuesiske kontrollen blitt svekket, handelen med Genova hadde minsket og de lokale italienske herskerne hadde blitt assimilert med den lokale befolkningen. Det hovedsakelig uavhengige styret til genuesiske familier fortsatte fram til 1566 da sultanen besluttet at øya kunne bli benyttet som en base for angrep mot bysantinske Konstantinopel. Khíos ble invadert av osmanske tropper og underlagt Det osmanske rike.
Under osmansk styre var lokalstyret og innsamling av skatt igjen i hendene på grekere, og den osmanske garnison var relativ liten og uanselig.[25] Dokumentasjon viser en litenjødisk befolkning som hadde etablert seg fra minst år 1049.[26] De opprinnelige gresk,romaniotiske jøder, antatt brakt over av romerne, ble senere slått sammen medsefardiske jøder som ble ønsket velkommen av osmanerne under deniberiske forvisningen på 1400-tallet.[26]
Grunnlaget for rikdommen på Khíos var høstingen avmastikstreet som ga en flytendeharpiks som ble benyttet til framstilling av blant annetlakk. Khíos var i stand til å komme med et betydelig bidrag til staten mens det på samme tid holdt et relativt lavt skattenivå. Det osmanske rike betraktet Khíos som en av de mest verdifulle provinser i riket.[27]
Daden greske selvstendighetskrigen brøt ut var de lokale lederne på Khíos motstrebende og tilbakeholdende til å delta i opprøret. De fryktet å miste sin sikkerhet og materielle framgang. I mars 1822 kom det imidlertid flere hundre bevæpnede grekere fra naboøya Samos til Khíos. De proklamerte revolusjonen og angrep tyrkerne. I møte med dette besluttet øyboerne å bli med i kampen.
Tyrkerne landsatte en stor militær styrke på øya få å slå ned opprøret. Det ble utført med nådeløs brutalitet som ikke skilte mellom hva som var målrettet, opprørere eller ikke. Alle grekere uansett alder, kjønn og samfunnsbakgrunn ble inkludert i opprøret. Den tyrkiske massakren involverte å forvise, drepe eller gjøre folk tilslaver bestående av fem sjettedeler av den greske befolkningen som da utgjorde rundt 120 000 innbyggere.[28]Khíosmassakren fjernet hele landsbyer og berørte Mastichochoria, Μαστιχοχώρια, gresk for «mastik-landsbyene» sør på øya. De tyrkiske troppene drepte og ødela etter hvert som de for fram. De som var for gamle eller for unge for å løpe i dekning i fjellene ble drept i sine hjem. Lik lå i stabler i gatene. Hvor tyrkerne ikke fant kristne å drepe, ødela og brent de kristne bygninger, gårder, kirker og klostre. Unge kvinner ble imidlertid sendt til det greske fastlandet grunnet deres verdi som slaver. Rundt 2000 kvinner, barn og prester søkte tilflukt i det gamle bysantinske klosteretNea Moni, men dørene til klosteret ble slått inn og alle innenfor ble enten drept eller brent levende da bygningen ble satt i brann. Deres hodeskaller og beinrester er stilt ut i klosteret.[29]
De fryktelige massakrene utløste en enorm bestyrtelse og fordømmelser i resten av Europa, slik som i et maleri som i dag henger iLouvre-museet iParis avEugène Delacroix, «Massakren på Khíos», og i skriftene til blant annetLord Byron ogVictor Hugo. Den utløste en enorm bestyrtelse i Europa, noe som også gjenspeiles i tekster som ble skrevet avLord Byron,Victor Hugo og iGioacchino RossinisoperaLe Siège de Corinthe. Massakren er også beskrevet i den romantrilogien til gresk-amerikanskeAthena Dallas Damis;Islands in the Winds,Windswept ogFollow the Wind.
I 1881 ødela et jordskjelv, beregnet til 6,5 på skalaenmomentmagnitude, et stort antall av øyas bygninger og førte til tap av mange liv. Rapporter i samtiden snakket om mellom 5 500 og 10 000 omkomne.[30]
Khíos ble en del av resten av det uavhengige Hellas etterden første Balkankrigen i 1912. Den greske marinen frigjorde Khíos i november1912 etter en hard kamp, men kortvarig operasjon. Tyrkia anerkjente Hellas annektering av Khíos og andre øyer i Egeerhavet iLondontraktaten av 1913.
Utsikt overOinousses.Adamantios Korais offentlige bibliotek i byen Khíos.
Øya var påvirket av befolkningsutvekslingen etterden gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 med innkomne greske flyktninger som bosatte seg i Kastro (tidligere tyrkisk) og i nye bosetninger som raskt ble bygget sør i byen Khíos.
Underden andre verdenskrig ble Khíos okkupert avdet nasjonalsosialistiske Tyskland (1941–1944), noe som resulterte i forsakelser for innbyggerne. Den største andelen av denjødiske befolkningen hadde utvandret tidligere på århundret, men som i alle tyskokkuperte området, ble det jødiske samfunnet forfulgt og fanget inn, og deretter transportert tilkonsentrasjonsleirer for utryddelse. I1943 advarte det lokale greske styret på øya den jødiske befolkningen om atGestapo hadde ordre om å arrestere dem alle og frakte dem til Tyskland. En del jødiske familier tok advarselen på alvor og ble smuglet ut av øya. De gjenværende ble arrestert av Gestapo og ingenting er kjent om deres skjebne, bortsett fra at de ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.
Produksjonen av mastik ble truet av den store skogbrannen på Khíos som herjet den sørlige delen av øya i august 2012.[31]
IUSA er det en aktiv interesseorganisasjon,Chian Federation, for gresk-amerikanere som nedstammer eller har sin opprinnelse på Khíos
I henhold til folketelling av 2001 har Khíos en fast bosetning på rundt 52 290 innbyggere (26 589 menn og 25 701 kvinner). Foruten den greske befolkningen er det også en minoritet av utlendinger som lever der, hovedsakelig arbeidere fra land iØst-Europa somAlbania,Bulgaria og tidligeresovjetiske republikker. Det er også et antall flyktninger og ulovlige innvandrere som forsøker å komme seg inn i Europa via Tyrkia.[32]
Byen Vrontados er hjemsted for en unikpåskefeiring hvor konkurrerende grupper av de lokale samles i byens to (rivaliserende) kirker for fyre opp titusener av hjemlagderaketter mot hverandres kirkeklokker mens påskegudstjenesten foregår. Denne årlige hendelsen har blitt kjent somrouketopolemos, Рουκετοπόλεμος, bokstavelig «rakettkrigen».[34]
^Boardman, John (1967):Excavations in Chios, 1952–1955: Greek Emporio, London : British School of Archaeology at Athens; Thames and Hudson. Se også Hood, Sinclair (1981):Excavations in Chios, 1938–1955: prehistoric Emporio and Ayio Gala, London : British School of Archaeology at Athens: Thames and Hudson.ISBN 0-500-96017-8
^Merouses, Nikos (2002):Chios. Physiko periballon & katoikese apo te neolithike epoche mechri to telos tes archaiothtas. («Khios. Naturlig miljø og beboelse fra neolittisk tid til slutten av antikken») Papyros, s. 80.
^Lemos, I.S. (2002):The Protogeometric Aegean, s. 240, og euboisk keramikk på det arkeologiske museum, notert av Fox, Robin Lane (2008):Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 60 note 59.
^Agelarakis A. (1986): «Analyses of Cremated Human Skeletal Remains Dating to the Seventh Century BC, Chios, Greece» i:Horos: Ena Archaeognostiko Periodiko4, s. 145–153.
^abGrant, Michael (1989):The Classical Greeks. Guild Publishing London. s.149
^Brownworth, Lars (2009):Lost to the West: The Forgotten Byzantine Empire That Rescued Western Civilization, Crown Publishers,ISBN 978-0-307-40795-5. s. 233, sitat: «...the Muslims captured Ephesus in 1090 and spread out to the Greek islands. Chios, Rhodes, and Lesbos fell in quick succession.»
^Arbel, Benjamin, Bernard Hamilton, & Jacob, David (1989):Latins and Greeks in the Eastern Mediterranean After 1204. Routledge , 1. oppl.ISBN 0-7146-3372-0.
^St. Clair, William (1972):That Greece Might Still Be Free, The Philhellenes in the War of Independence, Oxford University Press, London,ISBN 0-19-215194-0. s. 79.
.jpg)
