OrdetHàn Zì det vil si 'kinesiske skrifttegn' skrevet med tradisjonelle tegn (de to til høyre) og forenklede (til venstre)
Kinesiske skrifttegn ellerHanzi (tradisjonell kinesisk: 漢字forenklet kinesisk: 汉字,pinyin:Hànzì;Hàn-folkets skrifttegn, også kaltsinogrammer) er et sett på flere tusen fonetisk-piktografiske tegn som brukes for å skrivekinesisk,japansk,koreansk, og også eldre former forvietnamesisk. Tegnsettet er i Taiwan, Korea og Japan kjent som henholdsvishanzi,hanja, ogkanji. Hvert enkelt tegn representerer én stavelse. 30% av tegnene i daglig bruk er enstavelsesord. Resten er flerstavelsesord hvor et tegnenes betydning avhenger av hvilke(t) tegn det står sammen med. De fleste ord krever to tegn for å uttrykkes.[1]
I tillegg til regionale varianter skilles det gjerne mellom to sett av tegn, etttradisjonelt sett og ettforenklet sett som ofte har færre strøk pr. tegn. Det tradisjonelle settet brukes i dag påTaiwan og iHongkong, mens det forenklede settet offisielt er standarden iFastlands-Kina, og blant kineserne iSingapore ogMalaysia.
På tross av at kinesisk talespråk har like store indre forskjeller som forskjellene mellom enkelte europeiske språk, er Hànzì felles (med mindre unntak for kantonesisk). Dersom kinesere ikke er i stand til å snakke seg imellom, kan de ty til å skrive ned tegn isteden. Selv om lesningen til et enkelt tegn kan variere stort i ulike geografiske områder, vil en lett kunne plukke opp lydforandringen og dermed tilnærme seg den lokale dialekten tegn for tegn. Det kinesiske språket kan derfor sies å være forankret i hànzì (skriftspråket), ikke hànyǔ (talespråket).
Såvidt man vet, ble skrift oppfunnet fra intet (ex nihil, uten forbilder fra noe annet skriftsystem) kun fire ganger i menneskehetens historie: IEgypt, iMesopotamia, iMesoamerika og i Kina.[2] I Kina begynte tegnene som merker som så ble piktografiske koder på såkalteorakelben, og utviklet seg så raskt derfra.
De største ordbøkene rommer 85000 tegn. 90 % av disse er mer obskure enn ord i den norske fremmedordboka og forekommer kun i klassisk litteratur og (større) oppslagsverk. For å kunne lese en avis er gjenkjenning av minst 3000 tegn påkrevet. De 300–400 hyppigst forekommende tegnene utgjør ca. 90 % av teksten i en forholdsvis enkel roman, og de 1000 vanligste ca. 99 % i de fleste nyere skrifter. De fleste ord er sammensatt av to eller flere tegn. Nydanning av ord gjøres oftest (i likhet med Island og Finland) med å sette sammen allerede eksisterende skrifttegn, ikke ved å lage nye. Ordet for telefon er f.eks. 电话diànhuà, en sammensetning av tegnet forlyn, som nå også betyrelektrisitet, og tegnet forsnakk.
På tross av at det eksisterer flere titusener av kinesiske tegn, er de fleste tegnene i realiteten sammensetninger av andre tegn. Komponentene kan representere både betydning og uttale, og plasseres etter bestemte mønstre, noe som gir tegnene et noenlunde uniformt utseende.
1 象形Xiàngxíng, dvs.Bildetegn –Piktogram, tegnet er et bilde av et fenomen (f.eks. 山 er et bilde av fjell, og betyr dette).
Bare en liten andel av de kinesiske tegn er piktogrammer. I tabellen nedenfor(Historisk utvikling) kan man se hvordan disse tegnene så ut i sine mest opprinnelige utforminger, og i hvilken som regel forenklende retning de har utviklet seg.
Disse tegnene betegnes også somenkle indikative tegn,enkel ideografi. De blir til ved at man føyer et «indikatormerke» til et piktogram, og dermed avledes det en ny betydning. For eksempel kan man ta 刀(dāo, piktogram for «kniv», tilføye indikatormerket, og få tegnet å 刃(rèn, ideogram for «blad»).
Antallet tegn i denne kategorien er lavt.
3 會意Huìyì - Tegn som er en sammenstilling av to eller flere bildetegn.
Andre navn for denne kategorien tegn erlogiske aggregater ellerassosiative sammenstillinger. Her dreier det seg om helt eller halvt abstrakte begreper som uttrykkes i sammenstillinger der piktogrammer inngår. For eksempel har man tegnet 木 (mu, piktogram for «tre»), når man sammenstiller to 木 får man 林 (lin, ideogram for «skog»). Ett annet eksempel er 日 (ri, «sol») + 月 (yue, «måne»), som gir 明 (ming, et begrep for sol- eller månelysets opplysning av himmelen).
Eksempel på radikaltegn og deres bruk i sammensetninger - jfr.Xíngshēng
4 形聲Xíngshēng, radikal + fonetikum. Sammensetning av én del som klassifiserer tegnet og én del som gir en pekepinn om uttalen.90% av alle tegn tilhører denne gruppen.
Disse sammensetningene kan eksemplifiseres med 河 (he = «elv»), 湖 (hu = «innsjø»), 流 (liu = «strøm» [vannstrøm]), 沖 (chong = «malstrøm») og 滑 (hua = «glatt»). Alle disse tegnene begynner med et radikalmerke bestående av tre prikker, noe som er et forenklet piktogram for «vanndråpe». Den andre siden er et fonetikum, som regel ethomofon - eller et«nesten-homofon» med tilnærmet den uttale som tilstrebes angitt.
Det kan nok by på sine vanskeligheter å assosiere fra disse tegnene til de relevante konsepter. For eksempel er 豸 (zhi - billedtegn for «mark», «åmer») radikaltegnet ved 貓 (mao = «katt»). Og radikaltegnet for 气 (qi = «luft») er også benyttet ved dannelsen av tegnene for både 氧 (yang = «oksygen») og 氨 (an = «ammoniakk»).
5 轉注Zhuǎnzhù – Synonymer.
Dette er tegn som opprinnelig hadde ett klart utseende og én klar betydning, men en splittelse er skjedd ved en (ofte gradvis) ortografisk variasjon, slik at en synonym eller assosiativ betydning ender opp med et litt endret utseende. En slik assosiativ transformasjon kan eksemplifiseres ved tegnene 考 (kǎo = «verifisere») og 老 (lǎo = «gammel»). Utgangspunktet er et tegn som betød «eldre person», men det er over tid blitt modifisert til de to nevnte betydninger.
Særlig mange tegn med denne utviklingsbakgrunn finnes ikke, fordi man helst har benyttet andre metoder for å danne tegn for avledede eller synonyme begreper.
6 假借Jiǎjiè «under falskt navn» er tegn som benyttes i stedet for et annet på grunn av lik uttale.
Dissefonetiske lånetegn, som de også kalles, ble opprinnelig skapt for å uttrykke en annen mening, men «lånes» for å uttrykke en annen. I de fleste tilfeller skjer dette i forbindelse med den muntlige språkutvikling – man tyr til et tegn som uttales likt. Et tegn kan dermed ha gammel og ny betydning side om side. Men det forekommer at den nye betydning fullstendig fortrenger den opprinnelige. Tegnet 自(zì) var tegnet for «nese», men i dag har det som eneste og eksklusive betydning «en selv» / «seg selv». Den gamle betydningen av tegnet 萬(wan) var «edderkopp», men nå betyr det ene og alene «ti tusen».
Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving følger bestemte regler. Her skrives tegnet 國.Skriverekkefølge og -retning av ordet [guī] (skilpadde)
Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler. Strøkrekkefølgen når en skriver hànzì går primært fra venstre mot høyre, og sekundært ovenfra og ned. I det første eksempelet ved siden av vises strøkrekkefølgen for det tradisjonelle tegnet for "Rike" ( 國,guo). Det er sammensatt av strøk som betyr « 一mur», som beskytter « 口territorium», med hjelp av « 戈våpen» omsluttet av « 囗(stats-)grense».
For oppslag i elektroniske ordbøker er skrivemåte ipinyin vanligste måte å gjøre oppslag, i tradisjonelle ordbøker er pinyin eller antall strøk et oppslagskriterium. Man må altså telle strøk. Som man ser i eksemplet ved siden av, er det ikke fullt så lett som telle antall streker. Eksemplene illustrerer at det finnes strøk som endrer kraftig retning, men som likevel bare er ett strøk.
Leserekkefølgen har variert opp gjennom historien. Den vanlige eldre lesemåte (og skrivemåte) er ovenfra og nedover, fra høyre mot venstre. Denne metoden er kjent fra hele den kinesiske historie, helt tilbake til orakelskriften, og den er fremdeles vanlig i moderne bøker trykket iTaiwan. I moderne bruk er skriveretning samme som i vestlige språk, selv om en kan støte på tekst skrevet ovenfra og ned i dikt ogkalligrafi.
Ellers har det - som for eksempel på plakater og av og til på kart - vært vanlig å lese og skrive vannrett, skjønt da vanligvis slik at det første tegnet var helt til høyre og det siste helt til venstre (altså motsatt rekkefølge som denne norske tekstens bokstavrekkefølge, og likt som på arabisk).
Etterhvert har vestlig innflytelse gjort seg sterkere gjeldende slik at vannrett lineær skrift lest fra venstre til høyre er blitt mer og mer alminnelig.
De 500 vanligste skrifttegnene basert på forenklede tegn
Kinesiske tegn ble introdusert i det som idag erKorea for over to tusen år siden. Ettersom koreanerne ikke hadde noe eget skriftsystem før fra1446, da kongSejong og de lærde ved hans kongelige akademi(Chiphyonjon) utvikletHunmin chong-um (utgangspunktet for vår tids koreanskeskriftspråkhangul), var kinesiske tegn godt innarbeidet.
De koreanskehanja er grovt sett like det kinesiske tradisjonelle tegnsettet med noen få endringer. Hanja brukes nå for å representere kinesiskemorfemer, og kan brukes sammen med det koreanskeskriftspråkethangul i en setning. Tegnene leses på en måte som har klare fellestrekk med den kinesiske lesningen.
Hanja brukes ikke i noen utstrakt grad iNord-Korea, mens iSør-Korea læres de fortsatt bort og brukes ofte i egennavn og i enkelte tekster.
Japansk kanji er også avledet fra kinesiske tegn, og inneholder både tradisjonelle tegn, samt forenklinger (dels forenklinger fra forenklet kinesisk, dels forenklinger som er særegent japanske) og noen tegn som er skapt i Japan, f.eks. tegnet for klatring. I tillegg til enkelte forskjeller i selve utformingen av tegnene, har tegnene ofte diverse lesninger:
Onyomi (音読み), ellerlyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter.
Kunyomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosierestammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flerekunyomi-lesninger.
Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet enrōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk. De særegent japanskehiragana ogkatakana-skrifttegnene brukes i dag sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt låneord fra en rekke språk.
Kinesiske skrifttegn ble også tidligere brukt i vietnamesisk, og ble da kaltchữ nho (字儒). Etter at vietnameserne tok i brukchữ quốc ngữ-alfabetet, basert på latinske bokstaver, falt tegnene etter hvert bort, og er i dag ukjente for mange vietnamesere.
Gjensidig forståelse mellom språkene som bruker kinesiske tegn er med unntak av de kinesiske dialektene svært dårlig. I tillegg til forskjellene i uttale og bruk, har språkene grunnleggende forskjeller i grammatikk og ordforråd som gjør det nær sagt umulig å oppnå gjensidig forståelse, selv i skrift. Imidlertid har språkene også et rikt felles ordforråd bygget opp rundt kinesiske tegn.
Damaskinvaren tidligere satte store begrensninger på hvor store registre med tegn et program kunne behandle, har implementasjonen av kinesiske tegn i datasystemer gått sakte. Det kinesisketegnsettet er såpass stort at det selv med et register på flerfoldige tusen tegn har vært vanskelig å inkludere svært sjeldne eller klassiske tegn, samt sjeldne varianter av tegn som allerede har blitt inkludert. Spesielt har tegnsettetUnicode mottatt kritikk for sin håndtering av kinesiske tegn, fordi det forener enkelte kinesiske, koreanske og japanske tegn med samme betydning, men med små forskjeller i utseende. Imidlertid inneholder Unicode samtidig svært mange kinesiske tegn i forhold til tidligere asiatiske tegnsett, og Kina har basert sitt nasjonale tegnsettGB18030 på en blanding av tegnsettetGB2312 ogUnicode.
William G. Boltz:The origin and early development of the Chinese writing system. New Haven: The American Oriental Society, 1994.
Edoardo Fazzioli:Gemalte Wörter. 214 chinesische Schriftzeichen – Vom Bild zum Begriff. Marix, Wiesbaden 2004,ISBN 3-937715-34-7.
James W. Heisig, Timothy W. Richardson, Robert Rauther:Vereinfachte Hanzi lernen und behalten 1 – Bedeutung und Schreibweise der häufigsten chinesischen Schriftzeichen. Klostermann, Frankfurt am Main 2009,ISBN 978-3-465-04068-2.
Davis Keightley:Sources of Shang history: the oracle-bone inscriptions of bronze-age China. Berkeley: University of California Press, 1978.
Li Leyi:Entwicklung der chinesischen Schrift am Beispiel von 500 Schriftzeichen. Hochschule für Sprache und Kultur Beijing, Peking 1993,ISBN 7-5619-0206-9.
Cecilia Lindqvist:Tegnenes rike: en beretning om kineserne og skrifttegnene deres, Kinesisk kulturhistorie sett i lys av 500 av de vanligste skrifttegnenes historie. Skrevet av Sveriges fremste nålevende sinolog etter flere års studier i Kina. TANO 1993ISBN 82-03-22000-2
Jerry Norman:Chinese. Cambridge: Cambridge University Press, 1988
Muhammad Wolfgang G. A. Schmidt:Einführung in die chinesische Schrift- und Zeichenkunde. Limitierte Sonderausgabe, 2. erweiterte Auflage. Buske, Hamburg 2005,ISBN 3-87548-389-8.
Wang Hongyuan:Vom Ursprung der chinesischen Schrift. Sinolingua, Beijing 1997,ISBN 7-80052-328-4.
Wi-vun Taiffalo Chiung:Language, Literacy, and Nationalism in Han Sphere, College og Liberal Arts, National Cheng Kung University, Taiwan (nettversjon).
Yip Po-Ching og Don Rimmington:Chinese: an essential grammar – En av de mest populære nybegynnerbøkene i kinesisk grammatikkISBN 0-415-16037-5
