Enkibbutz (hebraisk:קיבוץ, «samling» eller «gruppe»)[1] er et geografisk avgrensetsamfunn iIsrael, oppbygd etterkollektivistiske prinsipper. Den første kibbutz ble opprettet i 1910 som etlandbrukskollektiv. Ved å kombineresosialisme ogsionisme ble små selvstyrte enkeltsamfunn etablert, basert på likhet og solidaritet med felles opprinnelse og fellesreligiøs tro som grunnlag. Opprettelsene av kollektivene har ført til store konflikter med de opprinnelige brukere (nomadene) og innbyggere i de områdene der de ble opprettet. I dag er det ca. 250 kibbutzer i Israel.
I1880-årene var det en stor utvandring avjøder fraRussland.I dette tiåret (1880–1890)emigrerte ca. 15 000 jøder hovedsakelig fra det sørlige Russland tilPalestina.Neste utvandringsbølge fant sted etter1905-revolusjonen i Russland. De fleste emigrantene hadde en drøm om å etablere egnegårdsbruk, men områdene de emigrerte til var entenmyrlendt (Galilea), steinete (dalsidene iJudea) eller nærmestørken (Negev). Å etablere personlige gårdsbruk ble således ikke noe alternativ for emigrantene. Området de etablerte seg i var på den tid en del av detDet osmanske riket (dagensTyrkia). I 1910 etablerteJoseph Baratz seg sammen med ni andre menn og to kvinner i det sørlige Galilea, i et område som da ble kalt forUmm Juni, nær en arabisk landsby(Samach). Disse tolv unge menneskene som tidligere hadde arbeidet for eldre jødiskebosettere drenerte det myrlendte området og grunnla et eget samfunn som de kalte for «Degania». Samfunnet baserte seg på felles økonomi. Samfunnet var også sterkt religiøst sammenbundet, og hadde klare religiøse regler å forholde seg til.
De arbeidet hardt, problemene var store, og enkelte av de opprinnelige deltagerne ga opp og reiste til andre steder, men nye kom etterhvert til. I 1914 hadde Degania 50 medlemmer. Dette samfunnet er ansett som den første israelske kibbutz.
Joseph Baratz og også andre av de opprinnelige deltagerne markedsførte Degania som et idealsamfunn, og etterhvert som immigrasjonen fra Russland fortsatte, ble nye samfunn etablert etter mønster fra Degania. Kravene til at alle skulle være like og formes i den samme religiøse tro og oppdragelse ble etterhvert så viktig at barna for eksempel ikke fikk sove sammen med sine egne foreldre.
Arealene som etterhvert ble ryddet og tatt i bruk var imidlertid i et nærmest lovløst område, og konfliktene medbeduinene som tidligere brukte området, tilspisset seg. «Kibbutzerne» ble ansett som en slagsokkupanter, ogantisemittismen spredde seg også i resten av verden av den grunn. Det kom til alvorlige konflikter som toppet seg like etter1. verdenskrig, og hver enkelt kibbutz opprettet væpnet vaktstyrke. I perioden 1919–1920 er det antatt at ca. 15 000 jøder ble drept i Palestina. Etter 1920 haddeStorbritannia et administrativt mandat over Palestina ogJordan (palestinamandatet), og lovløsheten avtok. Etableringen av kibbutzer skjøt fart, og de ble også større og med flere medlemmer. Kibbutzene var heller ikke lenger renelandbrukskollektiv, ogindustri ble etablert etter det samme økonomiske prinsipp. I 1927 hadde kibbutzbefolkningen tilsammen ca. 4 000 medlemmer. Etter2. verdenskrig var den økt til ca. 25 000 (ca. 5% av den jødiske befolkningen). Etter at staten Israel ble opprettet i 1948 kom det en ny strøm av jøder fra Russland, og på det meste var nærmere 7% av befolkningen i Israel kibbutzer.
I 2006 var befolkningen i kibbutzene på vikende front, og den opprinnelige kollektivistiske økonomien erstattes delvis avmarkedsøkonomi. Fra1960-årene startet en med å utvikle andre inntektskilder ennlandbruk. Dagens viktigste næringsgrunnlag erindustri. Virksomheten inkluderer over 300 bedrifter som er ansvarlig for mer enn ti prosent avindustriproduksjonen iIsrael og som i 2007 hadde en omsetning på cirka 45 milliarder kroner.
