Med sine 580 367 km²[2] er Kenya er verdens førtisyvende største land (etterMadagaskar). Landet ligger mellom lengdegradene 5 ° N og 5 ° S, og breddegradene 34 ° og 42 ° Ø. I øst grenser Kenya tilIndiahavet, og strekker seg vestover opp mot det sentrale høylandet. Dette høylandet er gjennomskåret fra nord til sør avRiftdalen. Øst for denne forsenkningen finnes rike jordbruksområder. Det sentrale høylandet huser også Kenyas høyeste punkt,Mount Kenya, på 5199 moh. Dette er også Afrikas nest høyeste punkt etterKilimanjaro med sine 5895 moh.
Klimaet i Kenya varierer fratropisk langs kysten tiltemperert i innlandet. Nordlige og nordøstlige områder har et mertørt klima. Kenya er solrikt hele året. Det er vanligvis kjølig om natten og tidlig på morgenen ved høyereliggende områder. Landet har grovt sett toregntider. Den lengste oppstår i mars / april og varer til mai / juni. Den korte varer fra oktober til november / desember. I regntiden regner det ofte tett, og nedbøren faller gjerne på ettermiddags- og kveldstid. Temperaturen holder seg høy også gjennom disse månedene.
Den varmeste perioden er februar og mars, og den kaldeste er i juli og august.
Kenyas befolkning på 40 046 556 (2012) mennesker vokser meget raskt, og består av en rekke ulike folkegrupper og språk. Som hovedspråkgruppe erbantuene mest tallrike, som i det meste av Øst- og Sør-Afrika.
Den største språkgruppen er bantu-gruppenkikuyu/meru/embu, som utgjør 28 % av befolkningen. Deretter følgerluhya (12 %),luo (11 %),kalenjin-språklige grupper (8 %),kamba (8 %),kisii (5 %) ogmaasai/samburu i sør (2,7 %) ogturkana (2,5 %). Ulike fjell-stammer utgjør i alt 10 % (Kilde:Economist, 3. november 2007). I tillegg bor det anslagsvis 67 000 (2 %)hvite i Kenya,[3] IfølgeBBC var det i 2006 rundt 32 000 britiske statsborgere som bodde i Kenya, uavhengig av deres etniske tilknytning.[4]
Flesteparten av kenyanerne regner seg som kristne (83 %), hvorav 47,7 % erprotestanter og 23,5 %katolikker etterlatinsk ritus.Denpresbyterianske kirke i Øst-Afrika har 3 millioner tilhørige i Kenya og nabolandene.[5] Det finnes noen mindre konservativereformerte kirker. 621 200 av kenyanerne bekjenner seg tilortodoks kristendom.[6] Kenya er det landet i verden med flestkvekere, med rundt 133 000 medlemmer.[7]
Utenom kristendom finnes nevneverdige minoriteter (11,2 % ermuslimer, 2,4 % irreligiøse, naturreligioner 1,7 %). Seksti prosent av muslimene bor i Kenyas kystregioner, hvor de utgjør 50 % av den totale befolkningen. 4 % av muslimene erahmadiyya, 8 % ersjiaislam og 8 % tilhører ingen bestemt retning. 73 % er sunnimuslimer. Områdene i vest er hovedsakelig kristne. 10 % av landets muslimer befinner seg i de nordøstlige områdene, der de utgjør majoriteten. I tillegg finnes rundt 300 000 hinduer, flesteparten med indisk opphav.
Kusjittisktalende folk fra det nordligeAfrika innvandret til området som nå utgjør Kenya omkring 2000 år før Kristus. Det første århundret i vår tidsregning begynte arabiske handelsmenn å frekventere den kenyanske kyststrekningen. Etter hvert begynte arabiske og persiske bosetninger å spre seg langs kysten. I løpet av det første årtusenet etter Kristus begynte dessutenbantuer ognilotiske folkeslag å innvandre, og de førstnevnte utgjør nå tre fjerdedeler av Kenyas befolkning.
I århundrene før den europeiske koloniseringen utgjorde kystområdene en del av en østafrikansk region som handlet med den arabiske verden ogIndia.Slavehandel og handel medelfenben var viktige deler av denne handelen. Det var i denne sammenhengswahili-språket utviklet seg som etlingua franca for handel mellom ulike folkeslag.
Portugiserne var de førsteeuropeerne som utforsket deler av det som skulle bli Kenya. Portugiserne kontrollerte etter hvert kyststripen fraMalindi tilMombasa, men ble etter hvert stadig utfordret av andre makter, blant annetOman, som innen 1730 klarte å jage vekk portugiserne fra den kenyanske og tanzanianske kyststrekningen. I likhet med portugiserne klarte imidlertid heller ikke omanerne å legge under seg de indre deler av Kenya.
Kart over Kenya, med det omstridte områdeIlemi-triangelet i nord
Utover 1800-tallet ble imidlertid også omanerne trengt tilbake og britene tok over kontrollen over området. Kenya kom underbritisk kolonistyre i 1895 og ble en del avBritisk Østafrika. Da jernbanen tilVictoriasjøen sto ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere («settlere») skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fraRhodesia ogSør-Afrika. I årene forut for dette, under byggingen av jernbanen, var det en omfattende innvandring avindere som utgjorde hoveddelen av fagarbeiderne under byggingen.
I løpet av begynnelsen av 1900-tallet ble det indre, sentrale høylandet bosatt av briter og andre europeiske farmere, som ble rike på å dyrkekaffe ogte. I løpet av 1930-tallet bodde omtrent 30 000 hvite settlere i området. Fra før av var landet bosatt av mer enn en million avkikuyustammen.
Fra oktober1952 til desember1959 var Kenya underunntakstilstand på grunn avMau Mau-opprøret mot det britiske styret. Tross at dette opprøret ble slått ned, ble Kenya endelig selvstendig den 12. desember1963.
I1982 ble det regjerende KANU det eneste lovlige partiet. Forsøkene på å danne en opposisjon til Moi fortsatte imidlertid gjennom 80-tallet, og utfordrerne fikk vind i seilene på grunn av landets økonomiske krise. Voldelig uro preget begynnelsen av 90-tallet, og opposisjonen anklaget regjeringen for korrupsjon. I kjølvannet av urolighetene ble det dannet et opposisjonsparti,Forum for the Restoration of Democracy (FORD), tross forbudet mot opposisjonspartier. Utenlandske regjeringer som bidro med finansiell hjelp til Kenya krevde politiske reformer, og i desember ga Moi etter for kravet om å godta opposisjonspartier. I januar1992 ble enda et opposisjonsparti,Democratic party (DP) dannet. Forut for valget i desember 1992 ble FORD splittet iFORD-Kenya,FORD-Asili ogNational Democratic Party (NPD). Denne oppsplittingen førte til at Moi vant valget, selv om KANU bare fikk 30 prosent av stemmene, mot opposisjonens 70 prosent. KANU endte med 93 seter i parlamentet mot FORD-Kenyas 31, Ford-Asilis 29 og DPs 23. Partiene har hovedsakelig blitt oppdelt langs etniske skillelinjer, da størstedelen av lederskapet og medlemsmassen har kommet fra en eller to etniske grupper. Personligheter og individuelle ambisjoner, snarere enn ideologi, har vært avgjørende. Snarere enn å gå sammen i en enhetlig opposisjon var ulike opposisjonsledere opptatt av selv å skaffe seg makt. Disse indre motsetningene ble utnyttet av Moi og KANU. Mois aksept av flertallsstyre var i stor grad taktisk bestemt, som en nødvendighet for å tilfredsstille økonomiske donorer. Tross disse innrømmelsene fortsatte trakasseringen og bestikkelsene av opposisjonen. KANU tok i bruk statlige midler for å svekke og splitte opposisjonen. Infiltrasjoner har blitt brukt for å skape destabilisering av de nye partiene og misnøye blant deres støttespillere. I tillegg var det både i1992 og1997 restriksjoner på opposisjonsledernes bevegelsesfrihet, slik at de ikke fikk oppsøkt alle deler av landet.
I perioden mellom valgene i1992 og1997 fortsatte opposisjonen å være preget av etniske skillelinjer. I mangel på en enhetlig opposisjon, ble det organisert en konfrontasjon med Moi-regimet fra sivilsamfunnets organisasjoner, under ledelse avCitizens Coalition for Constitutional Change (CCCC/”4Cs”). Kravet var konstitusjonelle endringer. Den7. juli1997 ble det organisert en demonstrasjon i Uhuru Park iNairobi, tross et forbud mot dette fra regimets side. Demonstrasjonen ble slått ned med bruk av tåregass og vold. Det hele ble kringkastet påCNN, noe som medførte uønsket publisitet for regimet. Mellom 20 og 25 personer døde iNairobi og under andre demonstrasjoner landet rundt.
Denne utviklingen førte Moi-regimet og KANU på defensiven for første gang siden legaliseringen av opposisjonen i 1991 og regimet måtte gi etter for kravene om enkelte konstitusjonelle endringer forut for 1997-valget. Disse var imidlertid av nokså begrenset karakter. Fundamentale spørsmål, som presidentens makt, overføring av makt til lokale og regionalestyresmakter og endringer ivalgsystemet måtte vente tiletter valget.
Moi og KANU vant også denne gang valget. Kravene om konstitusjonelle forandringer fortsatte imidlertid, og Moi ble presset til å opprette en kommisjon for å se på muligheten til en revisjon av grunnloven. Kommisjonen foreslo en kraftig reduksjon i presidentens makt, kombinert med en styrking av andre statsorganer, særlig parlamentet. Håpet var at dette skulle føre til et mer genuint demokrati. Moi-regimet var imidlertid ikke villig til å gi etter for kravene. Opposisjonen utsatte regimet for kraftig press, noe som imidlertid førte til at presidenten oppløste parlamentet i oktober2002. Denne gangen var imidlertid viljen innad i opposisjonen til å stå samlet forut for nyvalget større enn tidligere, noe som resulterte i dannelsen av den såkalteNational Rainbow Coalition (NaRC). Koalisjonen overrasket utenlandske observatører med å overleve fastsettelsen av en felles presidentkandidat, noe som hadde bidratt til å sprenge tidligere forsøk på en samlet opposisjon.Mwai Kibaki ble koalisjonens kandidat mot KANUs,Uhuru Kenyatta, sønn avJomo Kenyatta, som tok over etter at Moi måtte trekke seg grunnet begrensninger i antall ganger en president kunne bli gjenvalgt. Valget, som ble vunnet av Kibaki og NaRC, ble av både internasjonale og lokale observatører betegnet som fritt og rettferdig.
Presidentvalget i 2007 ble gjennomført som del av det generelle valget til ny nasjonalforsamling i Kenya27. desember2007. Valget på nasjonalforsamling ble holdt samme dag.[8] Sittende presidentMwai Kibaki ble erklært som vinner og tatt i ed30. desember2007, trass i påstander fra opposisjonslederRaila Odinga om han vant valget, og påstander om valgfusk fra Kibaki, som i sin tur ledet til omfattende voldelige protester.[9][10][11]
Opptøyer brøt ut over hele Kenya 30. desember etter atMwai Kibaki ble erklært som vinner avpresidentvalget etter et omstridt valgresultat. Opposisjonstilhengere, hovedsakelig støttespillere avRaila Odinga, var sinte ettersom Mwai Kibaki ble gjenvalgt som president, og gikk ut i opptøyer.[12] Opptøyene resulterte i mellom 800 og 1500 drepte, og 180 000–260 000 mennesker ble drevet på flukt.[13][14][15]Kofi Annan ankom landet rundt en måned etter valget, og lyktes i å fremforhandle grunnlaget for en felles politisk plattform. Den 12. april ble Kibaki og Odinga enige om utnevnelsen av en koalisjonsregjering, ledet av Odinga som statsminister.[16][15]
Uhurue Kenyatta vant valget i 2013. Presidentvalget i 2017 sto mellom Kenyatte og hans rival, opposisjonslederRaila Odinga.[17] Odinga protesterte mot gjennomføringen av valget 8. august. Ifølge opptellingen vant sittende presidentUhuru Kenyatta med knapp margin (54 % av stemmene) over Odinga. Høyesterett annullerte valgresultatet og avgjorde deretter at det må holdes nytt valg fordi det opprinnelige ifølge domstolen var uregelemessigheter ved gjennomføringen. Domstolen kritiserte valgkommisjonen og ikke Kenyatta eller hans parti. Nytt valg må holdes innen 60 dager ifølge dommen.[18][19] Ifølge Washington Post viser beslutningen at rettsvesen blir mer uavhengig. Dette skal være første gangen at en høyesterett har overprøvd valget av en president i Afrika.[20] Valget ble gjennomført elektronisk for første gang og Odinga mente systemet var hacket og at det var andre uregelmessigheter.[21] Ni dager før valget ble Chris Msando, ansvarlig for den elektroniske gjennomføringen av valget, funnet drept med spor av tortur.[22] Odinga trakk seg i oktober fra nyvalget.[23] Ved nyvalg 26. oktober vant Kenyatta og landets høyesterett avviste klagen fra Odingas tilhengere.[24]
20 shilling seddel fra 1994, med bilde av president Daniel Arap Moi
Til tross for vestlige giveres skepsis med regjeringen har den kenyanske økonomien vist fremgang. Dette gjenspeiles i høyere utdanning, jevn utvikling innen telekommunikasjon og effektiv innsats for å redusere virkningen av tørke innen landbruket. Spesielt har den økonomisk viktigete-industrien hatt nytte av dette. Kenyas økonomi økte med 7 % i 2007, og utenlandsgjelden er redusert vesentlig.[26]
Øst- ogSentral-Afrikas største økonomi har hatt en betydelig vekst innentjenesteytende sektor, som utgjør 62 prosent avBNP, hjulpet frem av rask vekst innen telekommunikasjon og finansielle tjenester.Landbrukssektoren bidrar til 22 prosent av BNP og sysselsetter hele 75 prosent av arbeidsstyrken, noe som er et typisk trekk for underutviklede økonomier hvor matmangel forekommer. En betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er sterkt avhengig avmatvarehjelp.Industri og produksjon er den minste sektoren og står for 16 prosent av BNP.
Kenya har tradisjonelt vært et liberalt marked uten nevneverdig statlig innflytelse. Nyere lovgivning gir imidlertid regjeringen anledning til å regulere prisen på essensielle varer som maismel, parafin og matolje. Privatisering av statlige selskaper som det tidligere kenyanske postvesenet har ført til opprettelse av flere private selskaper, inkludert et av Øst-Afrikas mest lønnsomme selskap,Safaricom.
I mai 2011 ble det forventet en positiv utvikling på 4-5 prosent av BNP, i det alt vesentlige på grunn av jevn økning i turisme, telekommunikasjon, transport, konstruksjon og økninger i landbruket.Verdensbanken forutsa en økning på 4 prosent i 2010 og inntil 4,9 prosent i 2011. Veksten for 2012 er anslått til 5 prosent.[27]
I mars 1996 re-etablerte presidentene i Kenya, Tanzania og UgandaDet østafrikanske fellesskap (EAC). EACs mål omfatter harmonisering av tariffer og regler, fri bevegelse av mennesker, og forbedring av den regionale infrastrukturen. I mars 2004 signerte de tre østafrikanske landene entollunionsavtale.
Kenya er Øst- og Sentral-Afrikas knutepunkt for finansielle tjenester.Nairobi Securities Exchange (NSE) er rangert på en tredjeplass i Afrika.[29]
Det kenyanske banksystemet er overvåket av Central Bank of Kenya (CBK). Systemet er sammensatt av forretningsbanker, kredittforetak, sparebanker og en rekke utenlandske vekslingskontor.[26]
50 prosent av befolkningen lever underfattigdomsgrensen på én dollar om dagen (IMF) (2008).
Det meste av Kenyas elektrisitetsforsyning kommer fra vannkraftverk ved dammer langs øvreTanaelven, samtTurkwel Gorge Dammen i vest. Den øvrige energien kommer fra et Oljekraftverk ved Rabai nær Mombasa samt fra enkelteGeotermisk energiverk ved Olkaria nær Nairobi. Det importeres også elektrisitet fraUganda. Kenyas egen produksjon utgjorde i perioden 2001 til 2003 1142megawatt. Den statseide Kenya Electricity Generating Company (KenGen) ble i 1997 etablert under navnet Kenya Power Company, og håndterer produksjonen av elektrisitet. Kenya Power and Lighting Company (KPLC) er et børsnotert, privatisert selskap, og håndterer overføring og distribusjon.Tørke og redusert vannføring forårsaker jevnlig nedsatt elektrisitetsproduksjon og mangel på elektrisitet. Det foreligger også planer om å bygge etatomkraftverk innen 2017 .[30] Oljeboring har pågått periodisk i flere tiår. Det er bekreftet funn av olje, men utvinning har ikke startet.[31] Kenya importerer derfor alle råstoffer tilpetroleumsprodukter, og importen utgjør mellom 20 og 25 prosent av importkostnadene. Det er imidlertid gjort funn i Uganda ogTanzania som indikerer at det kan finnes forekomster også i Kenya. Landet har til nå hatt strategiske oljelagre for kun 21 dager, men det er planlagt å bygge og ta i bruk anlegg som vil sikre tilgjengeligheten i tre måneder. Disse anleggene er planlagt flere steder, og skal være tilgjengelige fra og med 2014.[32][33]
Landbruk står for den nest største inntektsposten i Kenyasbruttonasjonalprodukt (BNP) etter tjenesteytende sektor. I2005 stojordbruk ogfiske for 24 prosent av BNP, samt for 18 prosent av sysselsettingen og 50 prosent av landets eksportinntekter. Innen jordbruk er dyrking avte,råvarer tilhagebruk ogkaffe det som bidrar mest. Kaffe og råvarer til hagebruk er ansett som de viktigste satsingsområdene. I det mer fruktbare høylandet dyrkes det en rekke arter, inkludert te, kaffe,sisal,pyrethrum, mais oghvete. Hold avbufe forekommer først og fremst i de halvtørresavanneområdene nedenfor høylandet, mens de mer lavtliggende områdene domineres avkokosnøtter,ananas,cashewnøtter,bomull,sukkerrør, sisal og mais.Landet har dessverre ikke tilstrekkelig effektivitet innen landbruk og infrastruktur til at det kan garanteres mat til alle. Dette kombinert med at 53 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen gjør at en betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er avhengig av matvarehjelp. Spesielt gjør dette seg gjeldende i mer avsidesliggende områder, da dårlige veier, utilstrekkelig jernbanenett og kostbar flytransport isolerer store deler av de tørre og halvtørre områdene. Samtidig må matvareprodusenter i andre regioner dumpe mat fordi de ikke har tilgang til markeder andre steder i landet.[34]
Selv om Kenya er det mest industrielt utviklede landet i Øst-Afrika, står ikke industrien for mer enn 14 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Den industrielle aktiviteten er primært lokalisert rundt de tre største byeneNairobi,Mombasa ogKisumu. Foredling av mais og sukkerrør,ølbrygging er dominerende sammen med produksjon av forbruksvarer. I løpet av de siste årene har ogsåsementindustrien vært økende, og har etter hvert fått en mer viktig rolle i kenyansk økonomi.[35] Kenya har også et oljeraffineri som i hovedsak forsyner hjemmemarkedet medpetroleumsprodukter. Produksjonen har frem til nå vært basert på importert olje, men oljeleting er også igangsatt lokalt.[36] Industriell vekst i Kenya er til dels basert på støtte fra industriland, men også innføring avskattetiltak gunstige for industrien må antas å ha en betydning for den industrielle veksten.
Lamu Port-South Sudan-Ethiopia-Transport (LAPSSET) korridorprosjekt, er et transport- og infrastrukturprosjekt (havner, rørledninger, veier, jernbaner) i Kenya som når det er fullført, vil være landets andre transportkorridor. Som navnet sier er det en transportkorridor fraSudan -Etiopia til en ny storhavn i Lamu. Kenyas forrige transportkorridor erMombasa -Uganda transportkorridor som går gjennomNairobi.
Noen grunnleggende LAPSSET-infrastruktur er bygget, blant annet en politistasjon og havnekontor i Lamu og forlengelse av Lamu flyplass sin rullebane (senere skal en ny stor flyplass bygges inne på fastlandet) og bygging av de første kaiene ved Lamu Port ble fullført 2019.
Det nye kaiområdet ligger ikke på øya Lamu men inne på fastlandet nord for øya.
Når kaiområdet er ferdig vil det ha et areal 10 ganger så stort som øya Lamu. I tillegg kommer infrastruktur som flyplass og veier, og boligområdet for alle som skal arbeide der.
Prosjektet har fra starten av vært meget omstridt, og det er vel ennå ikke sikkert at det vil bli fullført.
Turismen er den viktigste bidragsyteren til landets økonomiske vekst. Turisme er nå Kenyas største kilde til utenlandsk valuta, etterfulgt av blomster, te og kaffe. Kenyas tjenesteytende sektor, som bidrar med rundt 63 prosent av BNP, er dominert av turisme. Turistnæringen har i de fleste år vist en jevn vekst siden uavhengigheten, og ved slutten av 1980 var den blitt landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Turistene, de fleste fraTyskland ogStorbritannia, besøker for det meste strendene langs kysten ognasjonalparker.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Tradisjonelle mattradisjoner med stedegne planter
^«Kenya». Oikoumene.org. 3. februar 2008. Arkivert fraoriginalen 11. mars 2008. Besøkt 26. februar 2013.«Arkivert kopi». Arkivert fraoriginalen 11. mars 2008. Besøkt 31. oktober 2014.
.svg)
.svg)
