Kentaur (gresk: Κένταυρος,Kéntauros;latin:centaurus) ellerhippokentaur[1] er etfabeldyr ellerdaimon fragresk mytologi som er tenkt som et vesen som er delvishest og delvismenneske; den har et menneskes overkropp og hode, som sitter på kroppen av en hest i stedet for hestens hode og hals. De er framstilt som en vill og ubehersket rase, som er fullstendig underlagt de dyriske kreftene i seg.
I tidligeattiske ogboiotiskevasemalerier (se nedenfor) er de avbildet med bakenden av en hest og i senere gjengivelser er de oppfattet som overkroppen og torosen til et menneske festet på en hests ryggkam hvor hestens hals normalt er. Denne tilstanden av halvt menneske og halvt hest har fått mange forfattere til å behandle dem somliminale vesener, fanget mellom to naturer og kontrasterende myter, begge som legemliggjørelse av den utemmede natur, slik som i deres kamp medlapittere (deres slektninger), eller omvendt som lærere, slik somKheiron.
Kentaurene ble vanligvis sagt å ha vært født av lapittkongenIxion ogNefele (skyen gjort i bildet avHera). En annen versjon hevder imidlertid at de er avkommet av en bestemt Kentauros som besteg hestehopper iMagnesia. Denne Kentauros var enten selv en sønn av Ixion og Nefele (innsettelse av en mellomliggende generasjon) eller avApollon ogStilbe, datter av elvegudenPeneios. I en senere versjon av fortellingen var hans tvillingbror Lapithes, stamfar av lapitterne, således gjøre de stridende folkene til slektninger.
Metopen på Parthenon framstilteKentauromakhía, kampen mellom kentaurene og lapittene.
Kentaurene er best kjent for sin krig mot lapitterne,kentauromakhía, en strid som ble utløst av deres forsøk på å frakte vekk Hippodamia (Ἱπποδάμεια, fra ἵππος,hippos, «hest» og δαμάζειν,damazein «å temme») og alle andre lapittiske kvinner på dagen da Hippodamia skulle gifte seg med Peirithoos, konge av lapitterne, og selv en sønn avIxion.Thesevs, den greske helten og grunnleggeren av byer, var tilfeldigvis tilstede og kastet seg inn i kampen, og endret balansen i krigen til fordel for tingenes rette orden. Kentaurene ble drevet tilbake eller drept.[2][3][4] En annen lapittisk helt,Kainevs, som var usårbar for våpen, ble slått til jorden av at kentaurene kastet store steiner og veltede trær.
Kentauromakhía, tondo av en attisk rødfigurkylix, ca. 480 f.Kr.
Kentaurene ble framstilt i mange greske myter som like ville som utemmede hester.Kentauromakhi, kampen med kentaurene, er en parallell tiltitanomakhía,de olympiske gudenes kamp mottitanene. Kentaurkrigen er således enmetafor for konflikten mellom de primitive og mer siviliserte sidene i menneskeheten, kampen mellom barbari og sivilisasjon.
En bronsefigur av kentaur, etterFurietti Centaurs.
Den forsøksmessige identifiseringen av to fragmentariskemykenske terrakottastatuetter som kentaurer blant de omfattende mykenske keramikken som er funnet i oldtidsbyenUgarit ved kystregionen av dagensSyria, antyder en bronsealderopprinnelse for myten om disse vesene.[5] En malt terrakottakentaur ble funnet ved «heltegraven» iLefkandi på den greske øyaEvvia, og ved figurer av kentaurer fraden geometriske periode som er blant de første visuelle framstillinger malt på greske vaser. En ofte omtalt bronsefigur fra den geometriske periode av en kriger ansikt til ansikt med en kentaur er i dag vedMetropolitan Museum of Art iNew York.[6]
Kentaur røver med seg en nymfe, avLaurent Marqueste (1892) (Tuilerietregården, Paris)
Den mest vanlige teorien framhever at forestillingen om kentaurer kommer fra den første reaksjonen til en sivilisasjon som ikke kjente til muligheten å ri på hester, slik som i denminoiske kulturen vedEgeerhavet i møte mednomader og deres hester. Teorien foreslår at slike ryttere ville framstå som halvt menneske, halvt hester. Til sammenligning rapporterte denspanskeconquistadorenBernal Díaz del Castillo ataztekere hadde den villfarelsen i møtet med spanske kavaleri.[7] Tamme hester og ridekultur oppsto først i på det sørlige steppelandskapet iSentral-Asia, kanskje omtrentlig i området til det som i dag erKasakhstan.
Lapittstammen iThessalia, som i myten var slektninger av kentaurene, ble beskrevet som oppfinnere av å ri på hester av greske forfattere. Stammene i Thessalia hevdet også at deres hesteraser var etterkommere fra kentaurene.
Av de ulike antikke forfatterne som nevner kentaurer varPindaros den første som beskrive utvilsomt et kombinert vesen.[8] Tidligere forfattere som Homer benyttet ord sompheres (sammenlign medtheres, «beist»/«dyr»)[9] som også kunne bety ordinære vill menn som red på ordinære hester. Imidlertid kan samtidige representasjoner hybride kentaurer bli funnet i arkaisk gresk kunst.
Denromerske poetenLucretius fra hans filosofiske diktDe Rerum Natura (Om tingenes natur) fra 100-tallet e.Kr. benektet eksistensen av slike vesen som kentaurer basert på mennesker og hester ulike vekstmengde og hastighet. Han hevdet at tre år gamle hester er i sin beste alder i sitt liv mens tre gamle mennesker er ikke mer enn småbarn, noe som gjør hybride dyr en umulighet.[10]
Robert Graves, ved å støtte seg på arbeidet tilGeorges Dumezil,[11] spekulerte i å kunne spore kentaurene tilbake tilindiskegandharva, og disse ble et svak og uklar minne i førgresk brødre-jordkult som hadde hesten som sitttotem.[12] En lignende teori ble lagt inn iMary Renaults romanThe Bull from the Sea (1962). Det indiske eposetMahabharata omtaler kongeriketKinnara, en henvisning til et eksotiske kongerike og stammer iHimalaya. Disse var på mystisk vis knyttet til hester og nevnt som vesener med hestenakke, noe som synes å være en form for kentaurer iindisk mytologi, og opptrer i ulike gamle tekster, foruten i kunst som skulpturer over hele India. De viser også en hest med torsoen til et menneske hvor hestens hode ellers ville være, likt med den gresk myten.[13][14]
Detgreske ordetkentauros er generelt ansett å være fra en uklar opprinnelse.[15] Etymologien fraken – tauros, «gjennomborende oksestikkere» var enevhemerisk forslag iPalaifatos' rasjonalisering avgresk mytologi,Om usannsynlige fortellinger (Περὶ ἀπίστων): ridende bueskyttere fra en landsby kalt for Nefele drepte en flokk med okser som var en plage for kongeriket tilIxion.[16]
En annen mulig beslektet etymologi kan være «okse-dreper».[17] En annen teori hevdet at da grekerne tokstjernebildetKentauren og dets navn «gjennomborende okse» fra Mesopotamia hvor det symboliserte gudenBaal som representerte regn og fruktbarhet, slåss med og gjennombåret med hornene demonen Mot som representerte sommertørken. Iantikkens Hellas ble stjernebildetKentauren nedtegnet avEudoksos fra Knidos på 300-tallet f.Kr. og avAratos på 200-tallet f.Kr.
Kvinnelige kentaurer flankererVenus, moasikk fra romerske Tunisia, 100-tallet e.Kr.
Selv om kvinnelige kentaurer,kentaurider, ikke er nevnt i tidlig gresk litteratur og kunst, opptrer de likevel i senere iantikken. Enmakedonskmosaikk fra 300-tallet f.Kr.[18] er en av de tidligste eksempler av kentaurider i kunsten.Ovid nevner også en kentauride ved navn Hylonome som begikk selvmord da hennes ektefelle Kyllaros ble drept i krigen mot lapittene.[19]
I beskrivelse av et maleri iNeapolis, beskrev den greske retorikeren Filostratos fra Lemnos dem som søstre og hustruer av mannlige kentaurer som levde på fjellet Pelion med sitt avkom:
«Hvor vakre kentauridene er, selv hvor de er hester; for en del vokser ut av hvite hopper, andre er knyttet til kastanjebrune hopper, og pelsen på andre er skimlet, men de funkler som de hester som er godt tatt vare på. Det er også hvite kvinnelige kentaurer som vokser ut av svarte hopper, og selve opposisjonen i fargene bidrar til å frambringe den forente skjønnheten til det hele.»[20]
Ideen, eller muligheten, av kvinnelige kentaurer var helt bestemt kjent itidlig moderne tid, noe som er åpenbart iWilliam Shakespeares dramaKong Lear, akt IV, scene vi, linje 124–125:«Down from the waist they're centaurs, / Though women all above» («Ned fra midjen var de kentaurer, / Skjønt kvinner oventil»). I denanimerteDisney-filmenFantasia, i løpet avPastoralsymfonien ellerBeethovens symfoni nr. 6 i F-dur, er en del av figurene kvinnelige kentaurer. Imidlertid kalte Disneystudioet dem for «kentauretter» framfor «kentaurider».
Kentaurer ble også vist på et antallpiktiske utskårne steiner i nordøstligeSkottland, det vil si iMeigle ogPerthshire, reist på 700-800-tallet e.Kr. Selv om det var utenforRomerriket synes disse å være avledet fra klassiske prototyper.
Hieronymus' versjon avLivet tilAntonius den store, en eremittmunk fraEgypt, skrevet avAthanasius av Alexandria, ble i stor grad spredt imiddelalderen. Den vedrører Antonius' møte med en kentaur som utfordrer helgenen, men ble tvunget til å innrømme at de gamle guder var veltet. Episoden ble ofte avbildet; mest kjent iMøtet til sankt Antonius abbeden og sankt Paulus eremitten avStefano di Giovanni, en kunstner som også ble kalt for «il Sassetta»,[21] av to episodiske beskrivelser i et enkeltpanal av eremitten Antonius' reise for å møte eremitten Paulus, en av hans møter langs veien var med dendemoniske figuren av en kentaur i en skog.
En kentaur-lignende halvt menneskelig vesen som ble kalt forPolkan opptrer irussiskfolkeminne, framstilt i kunst og iluboktrykk mellom 1600- og 1800-tallet. Polkan var opprinnelig basert påPulikane, en halvhund fraAndrea da Barberinos diktI Reali di Francia, som en gang var populær i denslaviske verden i oversettelser tilprosa.
^Shear, Ione Mylonas (2002): «Mycenaean Centaurs at Ugarit» i:The Journal of Hellenic Studies, s. 147–153; se også tolkningen relatert til dem i «den forkortede statuettgruppen» vedbronsealderhelligdommen Afaia og andre steder, presentert av Pilafidis-Williams, Korinna (2004): "No Mycenaean Centaurs Yet" i:The Journal of Hellenic Studies124, s. 165, som konkluderer at «we had perhaps do best not to raise hopes of a continuity of images across the divide between the Bronze Age and the historical period.»
^Pindaros:Andre pythiske ode. Sitat i engelsk oversettelse: «...that strange race was born, like to both parents, their mother’s form below, above their sire’s.»
^EksempelvisHomer:Iliaden i. 268, ii. 743. Sammenlign medHesiodsAspis Hērakleous («Herakles' skjold»), 104
^Dumezil, Georges (1929):Le Probleme des Centaures, Paris; og Dumezil, Georges (1948):Mitra-Varuna: An essay on two Indo-European representations of sovereignty, oversatt til engelsk i 1988
^Pattanaik, Devdutt (2003):Indian mythology : tales, symbols, and rituals from the heart of the Subcontinent, Rochester, USA, s. 74:ISBN 0-89281-870-0.
^Murthy, K. Krishna (1985):Mythical Animals in Indian Art, New Delhi, India.
^Scobie, Alex (1978): «The Origins of 'Centaurs'» i:Folklore 89.2, s. 142–147; Scobie sitererNilsson, Martin P. (1955):Geschichte der griechischen Religion, sitat: «Die Etymologie und die Deutung der Ursprungs sind unsicher und mögen auf sich beruhen».
^Notert i Scobie, Alex (1978): «The Origins of 'Centaurs'», s. 142.
^Alexander Hislop i hans plemiskeThe Two Babylons: Papal Worship Revealed to be the Worship of Nimrod and His Wife (1853, revidert 1858) teoretiserte at ordet kan være avledet fra semittiskekohen ogtor («å gå rundt») via etfonetisk skift hvor de mindre framtredende konsonanter gikk tapt over tid, noe som utviklet tilkhen tor ellerken-tor, og ble oversatt fonetisk til jonisk gresk som kentaur. Denne teorien er ikke akseptert av noen moderne filolog.
Grant, M. & Hazel, J. (1979):Who's Who in Greek Mythology. David McKay & Co Inc.
Rose, Carol (2001):Giants, Monsters, and Dragons: An Encyclopedia of Folklore, Legend, and Myth. New York, New York: W. W. Norton & Company, Inc.ISBN 0-393-32211-4. s. 72.
