Kavaleri er envåpenart underlagt enarmé. Kavaleristene var opprinneligsoldater som var oppsatt på og kjempet frahester,dromedarer,elefanter eller lignende og gjorde bruk av de fordeler dette gav med hensyn til rask forflytning, evne til å bære tunge våpen, og psykologisk effekt på fiendens soldater. Betegnelsen har i tillegg blitt brukt om soldater som benyttet seg avsykler (såkalte «hjulryttere»).
Kavaleritaktikkene ble også utviklet av eurasiskesteppefolk. Stridsvognen ble utdatert daperserne ble slått avAleksander den store, men ble lenge brukt i seremonier, for eksempel for å bære seirendegeneraler iromerske triumfer. De første stridsvognene var bemannet med to soldater, en som førte vognen og enbueskytter.
Kavaleri hadde en relativt liten rolle iantikkens Hellas og denromerske republikk – begge sivilisasjonene baserte hærene sine på store mengder tungt rustetinfanteri. Kavaleri under den romerske republikken bestod av de høyerestående landeierne. Senere under detromerske keiserriket blesarmatere innleid som kavaleri ettersom kavaleriet spilte en større og større rolle i hæren.
Tungt pansret ridder og hest fra 1500- eller 1600-tallet
Gjennommiddelalderen ble hesteravlet større og større. Mens en hest ifolkevandringstiden kunne bære en lett rustet bueskytter og en hest fra1200-tallet kunne bære en soldat medringbrynje, kunne en hest på1400-tallet bære enridder med fullstålrustning, i tillegg til pansring som beskyttet hesten selv. Dette førte til at kavaleritaktikkene endret seg fra små, raske trefninger til middelalderens store kavalerianfall basert på hestenes store bevegelseskraft.
Da den romerske infrastrukturen forfalt ble det vanskeligere å forflytte store infanteristyrker. I løpet av detandre ogtredje århundret ble kavaleriets rolle på slagmarken mer og mer dominerende, delvis muliggjort av at det på den tiden ble avlet fram større og sterkere hester. En annen betydelig nyvinning var overgangen fra den enkle romerskesalen til enskytisk modell med salknapp og salrygg.
Nye pansrede katafrakter ble plassert ut i Øst-Europa og det næreMidtøsten, spesieltPersia. Rollen deres var å være hovedtyngden av arméene, i motsetning til da kavaleriet tidligere ble henvist til flankene.
Dastigbøylen ble innført kunne kavaleriet bli enda tyngre. En større vekt kunne bæres i salen, og sjansen for å bli slått ut av salen i kamp ble sterkt redusert. I angrepet kunne enlanse holdes fast i stedet for å holdes over hodet, noe som ga mye større kraft i anslaget. Det tyngste kavaleriet dukket opp i Vest-Europa, hvor kavaleriet ofret mye av mobiliteten sin til fordel for et kraftig angrep.
Riddere hadde en dominerende militær rolle inntil økt befolkning og politiske endringer bragte tilbake infanteriet. Tekniske nyvinninger gjorde infanteriet mer effektivt. Blant annet kunne disiplinertepikenerer oglangbueskyttere holde stand mot et kavaleriangrep hvis de holdt formasjonen sin og fienden prøvde et stormangrep.
Konsentrasjoner av engelske langbueskyttere vant over fransk kavaleri vedCrécy,Poitiers ogAgincourt. VedGisors (1188),Bannockburn (1314) ogLaupen (1339) holdt fotsoldater stand mot kavaleriet.
Nok en spiker i kisten for kavaleriet var utviklingen av prosjektilvåpen som var enklere å bruke, slik somarmbrøsten. En sterk hær på1400-tallet kunne være 50% kavaleri, men på1520-tallet hadde dette tallet sunket til under 25%. Riddertittelen ble etterhvert knyttet til landeiendommer og sosiale posisjoner.
Fra1550-tallet ble ogsåskytevåpen tilgjengelige, og dette gjorde at infanteriet kunne gi effektiv ild uten å måtte trene i årevis. Store hærer kunne settes opp raskere enn før.
Arkebuserer og seneremusketterer, spansketercio og senere avdelinger gjorde definitivt kavaleriet til støtteavdeling, selv ompistolen ble lansert for å bringe kavaleriet tilbake, sammen med nye taktikker.
Kavaleriet hadde fremdeles en rolle å spille, selv om det bare var å stå i mot fiendtlige kavaleri. Å angripe infanteri i formasjon var lite produktivt, men det hendte at flankeangrep eller angrep på bakre avdelinger lyktes.
Kavaleri var viktig vedslaget ved Blenheim i1704,slaget ved Rossbach i1757 ogslaget ved Friedland i1807. Selv om infanteri i formasjon var usårlige for kavaleriangrep, så var samlet infanteri et godt mål forartilleriet, og så snart formasjonene var brutt opp kunne kavaleriet settes inn for å forfølge restene av avdelingen. Det var ikke før håndvåpen ble mer presise at kavaleriet ble mindre viktig i denne rollen også.
Innen1800-tallet hadde europeisk kavaleri falt inn i fire hovedkategorier:
Forskjellige nasjoner hadde også sine egne måter å gjøre ting på. Frankrike hadde sinechasseurs à cheval; Tyskland haddeJäger zu Pferd og Russland hadde kosakkene. Storbritannia hadde ingen kyrasserer (andre enn Household Cavalry), men hadde regimenter av typen Dragoon Guards, som var klassifisert som tungt kavaleri. Den amerikanske hæren hadde nesten bare dragoner, og keisertidensJapan hadde kavaleri kledd som husarer, men som slåss som dragoner.
Disse styrkene lyktes i kolonikriger, hvor moderne våpen manglet og marsjerende infanteri og artilleri var lite effektivt mot lokale opprørere. Kavaleriet viste seg fleksibelt og hadde rask respons og var effektivt i mange felttog. Noen ganger brukte lokale styrker også kavaleri mot kolonimakten, slik somsamoriene i Vest-Afrika,shamilene iKaukasus ellerboerne iSør-Afrika.
I denamerikanske borgerkrigen ble ikke vanlig kavaleri brukt mye, men hadde en rolle som del av flankebeskyttelse og i å skaffe forsyninger og å speide.
I Øst-Europa, Russland og ut påsteppene var kavaleri viktig mye lenger, og dominerte slagmarken til tidlig på1600-tallet på grunn av større avstander og bedre taktikker. Hunere, mongoler og kosakker er eksempler på ridende folkeslag som hadde suksess i militære konflikter med Vesten, på grunn av bedre strategisk og taktisk mobilitet.
Etter nederlagene tok vestlige kavaleristyrker straks opp Østens taktikker. Et av de mest kjente eksemplene erGustav II Adolf av Sverige. Etter hvert som europeiske nasjonalstater ble mer etablerte, ble det vanlig å rekruttere folkeslag fra grenseområde inn i den nasjonale hæren. For eksempel var kosakk-regimenter en viktig del av den russiske tsarens styrker fram til revolusjonen, og noen tjenestegjorde også i Den røde armé.
I løpet av1900-tallet gjorde modernekjøretøyer hesten overflødig. Mobilitet og pansring ble forbedret, og kjøretøyer som for eksempelstridsvogner utgjorde kjernen av en hærs mobile slagkraft. Denne trenden ble forsterket av innføringen avmaskingeværet, et våpen som raskt kunne bryte opp en kavaleriformasjon. Hester ble henvist tilkløvtren, med noen få unntak (setachanka).
I Norge ble kavaleriavdelinger trent med hester også etter 2. verdenskrig – også etter 1950.
Kavaleriet ble umoderne på slagmarken i løpet avførste verdenskrig. Kavaleristyrker ble slaktet ned, uten at de klarte å få til noen strategiske gjennombrudd påvestfronten. På andre fronter, og spesielt i Midtøsten, fylte kavaleriet fremdeles noen roller.
Det siste store kavalerislaget varslaget ved Komarów i1920. På1920-tallet og1930-tallet gjorde de fleste industrialiserte nasjoner om kavaleristyrkene sine til motorisert eller mekanisertinfanteri. De siste kavaleriangrep i moderne tid skjedde underandre verdenskrig. Kavaleri har blitt brukt til en viss grad etterpå, spesielt igeriljakrigføring i steder med dårlig infrastruktur, men har som regel steget av for å slåss.
Kavaleriet hadde en liten renessanse under andre verdenskrig. Sovjetunionen, Italia, Tyskland og USA hadde kavaleriavdelinger. Sovjetunionen hadde også kombinerte mekaniserte og hesteavdelinger.
Kavaleriets tradisjoner og avdelingsnavn ble ofte arvet av senere pansrede og luftbårne avdelinger. Iden britiske hæren fikk pansrede regimenter (bortsett fraRoyal Tank Regiment) en av fire titler: Hussarer, lansere, dragoner elleryeomanry.
Fra sivilisasjonens begynnelse til1900-tallet hadde eierskap av tunge kavalerihester vært et tegn på rikdom blant bofaste folkeslag. En kavalerihest innebærer store kostnader i avl, trening, fôring og utstyr, og er ikke spesielt nyttig i husholdningen.
På grunn av dette ble kavaleriet ofte koblet med høy sosial status. Dette var mest tydelig iføydale samfunn, hvor en føydalherre var ventet å gå i krigen til hest og bringe medbønder som fotfolk. Hvis føydalherren og undersåttene hans kom i konflikt med hverandre, stilte bøndene svakt mot pansrede riddere.
I senere nasjonale hærer forble ofte tjeneste i kavaleriet et tegn på høy sosial status, med unntak av avdelinger i «villmarken», slik somkosakkene. Som et eksempel er det fremdeles sannsynlig at en offiser fra det britiskeHousehold Cavalry har gått på dyre privatskoler og har en privilegert bakgrunn.
Historisk sett ble kavaleri inndelt i lett og tungt kavaleri. Forskjellen lå i hvor tungt pansret soldatene var, og dermed hvor sterke hestene deres måtte være for å kunne bære dem.
Tidlig lett kavaleri ble hovedsakelig brukt somspeidere og for å forfølge tilbaketrekkende infanteri. Tungt kavaleri som debysantinskekatafraktene ble brukt som sjokktropper – de red rett på fiendens hovedstyrke og avgjorde i mange tilfeller kampenes utfall.
Daskytevåpen ble tatt i bruk ble pansret kavaleri til hest utdatert, og forskjellen mellom lett og tungt kavaleri lå kun i treningen deres – enten til rekognosering og lett kamp, eller til nærkamp.
Etter at pansrede kjøretøyer erstattet hester i kavaleriet har utviklingen i stor grad fulgt de samme linjene. Pansrede biler og lette stridsvogner har tatt over rekognoseringsrollen, mens middelstunge og tunge stridsvogner er de avgjørende sjokktroppene.
