Katolisisme[1] (fra gresk καθολικισμός,katholikismos, latincatholicus og «universell, almen»)[2] er et begrep som viser tilDen katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkensteologi og dogmatikk,etikk, spiritualitet (åndrikhet)[3] og organisering.
Begrepet viser til kristne og kirker, innenforvestlig ogøstlig kristendom, som er i full kommunion medDen hellige stol. ForutenDen romersk-katolske kirke, betegnes de 22orientalske katolske kirker, som anerkjennerpaven som sitt overhode, som katolske. Også noen kirker med en lignende lære, som har brutt med eller aldri har vært i kommunionen, omtaler seg selv som katolske kirker.
Ordet katolisisme kan også referere til tanken om en allmenn kirke uten hensyn til hvilket kirkesamfunn. Dette illustreres blant annet ved at mange protestantiske kirker bruker begrepet «katolsk kirke» itrosbekjennelsen.Den norske kirke gjorde dette inntil1700-tallet, da det ble byttet ut med «allmenn kirke». Mangeanglikanere beskriver sin kirke som «både reformert og katolsk».
Katolsk (fra gresk: καθολικός, romanisert: katholikos, bokstavelig talt «universell, almen») ble først brukt til å beskrive kirken tidlig på 100-tallet.[4] Den første kjente bruken av uttrykket «den katolske kirke» (gresk: καθολικὴ ἐκκλησία, romanisert:katholikḕ ekklēsía) skjedde i brevet skrevet rundt år 110 e.Kr. fra den helligeIgnatius av Antiokia tilsmyrneerne, som lød: «Hvor enn biskopen viser seg, der skal folket være, slik som der Jesus er, der er den universelle [katholike] kirke».[5] I de kateketiske forelesningene (ca. 350) av den helligeKyrill av Jerusalem ble navnet «katolsk kirke» brukt for å skille den fra andre grupper som også kalte seg «kirken».[5][6] Den «katolske» forestillingen ble ytterligere understreket i ediktetDe fide Catolica utstedt i 380 avTheodosius I, den siste keiseren som hersket over både denøstlige og denvestlige halvdelen avRomerriket, da statskirken i Romerriket ble etablert.[7]
Middelalderlatinskcatholicus var praktisk talt synonymt medChristianus, kristendom, og betydde «å konstituere eller tilpasse seg kirken, dens tro og organisering» (i motsetning til lokale sekter eller vranglære).[2]
Sidenøst-vest-skismaet i1054 harden østlige ortodokse kirken tatt adjektivetortodoks som sitt særegne tilnavn; det offisielle navnet er fortsatt den ortodokse katolske kirke.[8] Den latinske kirken ble beskrevet somkatolsk, og denne beskrivelsen betegner også de som var i kommunion (fellesskap) medDen hellige stol etter denprotestantiskereformasjonen på 1500-tallet, da de som sluttet å være i kommunion ble kjent som protestanter.[9]
^"catholic, adj. and n."Oxford English Dictionary Online. Oxford University Press, juni 2014. Sitat: «After the separation of East and West 'Catholic' was assumed as its descriptive epithet by the Western or Latin Church, as 'Orthodox' was by the Eastern or Greek. At the Reformation, the term 'Catholic' was claimed as its exclusive right by the body remaining under the Roman obedience, in opposition to the 'Protestant' or 'Reformed' National Churches. These, however, also retained the term, giving it, for the most part, a wider and more ideal or absolute sense, as the attribute of no single community, but only of the whole communion of the saved and saintly in all churches and ages. In England, it was claimed that the Church, even as Reformed, was the national branch of the 'Catholic Church' in its proper historical sense.»
MacCulloch, Diarmaid (2010):Christianity: The First Three Thousand Years. Viking.ISBN 978-0-670-02126-0. Først utgitt 2009 av Allen Lane, somA History of Christianity
.jpg)
