| Kanadisk gælisk | |||
|---|---|---|---|
| Gàidhlig Chanaideanach | |||
 | |||
| Region |  Cape Breton Island,Nova Scotia | ||
| Antall brukere | 500–1000[1] | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Keltisk Øykeltisk Goidelsk Skotsk-gælisk Kanadisk gælisk | ||
| Skriftsystem | Det latinske alfabetet | ||
| Offisiell status | |||
| Normert av | Comhairle na Gàidhlig | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-1 | gd | ||
| ISO 639-2 | gla | ||
| ISO 639-3 | gla | ||
Kanadisk gælisk (Gàidhlig Chanaideanach, lokalt kungælisk) er dialekten avskotsk-gælisk som har blitt talt påCape Breton Island og isolerte enklaver iNova Scotia i mer enn 200 år. Da språket hadde sin største utbredning iCanada på midten av det19. århundre, var gælisk det tredje mest talte språket etterengelsk ogfransk.[2] Bruken av språket har imidlertid falt drastisk siden den tid, og dialekten er nå nestenutdødd; det er nylig blitt gjort forsøk på å gjenopplive den.
I1621 lotkong Jakob VI av Skottland korsarenWilliam Alexander å opprette den første skotske kolonien. Den utvandrende gruppen av høylendere – som alle snakka gælisk – slo seg ned vedPort Royal, på Nova Scotias vestkyst, med kolonien mislyktes før ett år hadde gått. Senere forsøk på å gjenopprette kolonien ble oppgitt i1631 etter atSaint-Germain-en-Laye-traktaten av 1632 førte Nova Scotia tilbake tilfransk styre.[3]
I1670 bleHudson's Bay Company gitt eksklusive handelsrettigheter til allenordamerikanske områder med elver som renner ut iHudson Bay – rundt 3,9 millionerkm² (et område større enn India). Mange av handelsmennene var orknøyinger og skotske høylendere, og de sistnevnte brakte med seg gælisk. De som giftet seg med den lokale urbefolkningen (First Nations) videreførte språket, slik at det på midten av 1700-tallet fantes et stort antall handelsmenn med blandet skotsk og indiansk opphav som snakket gælisk.[4]
Nova Scotia fortsatte å væreFrankrikes eiendom fram til1758, daLouisbourg falt for britene, fulgt av resten avNy-Frankrike i det etterfølgendeslaget ved Plaines d'Abraham. Som et resultat av konflikten sikra de såkalte høylenderregimentene, som sloss for britene, seg et rykte for enestående standhaftighet og kampmot.[2] I sin tur ble landet kjent blant høylenderne for sin størrelse, skjønnhet og rike naturressurser.[5]
Høylenderne husket påCanada da den førsteFuadaich nan Gàidheal (Highland clearance) i1762 tvang mange gæliske familier vekk fra sine hjemland. Det første skipet medhebridiske kolonister ankom på «St.-John’s Island» (Prince Edward Island) i1770; det kom også flere skip i1772 og1774]. I1773 ankom skipet «The Hector» til Pictou, Nova Scotia med 169 nybyggere som for det meste kom fraIsle of Skye.[6] I1784 ble det siste hinderet for skotsk bosetting – en lov som la restriksjoner på landeierskap påCape Breton Island – fjerna, og ikke lenge etter var majoriteten av innbyggerne på Prince Edward Island og Nova Scotia gælisktalende.[7] Det er beregnet at mer enn 50 000 gæliske bosettere innvandret til Nova Scotia og Cape Breton Island mellom1815 og1870.[2]
DaDen amerikanske uavhengighetskrigen ble avslutta kom nyankomne innvandrere fra Skottland, foruten med lojalister som rømte fra forfølgelse avamerikanske patrioter. Disse nybyggerne flyttet til Canada i stor skala og slo seg ned i de dyrkbare landene iBritisk Nord-Amerika, og ikke minst et store antall som slo seg ned i Glengarry County i dagensOntario, og iEastern Townships iQuébec.[2]
I1812 anskaffetLord Selkirk av Skottland seg 300 000 km² for å opprette en skotsk koloni derRed River deler seg, i det som senere bleManitoba. Han brakte med seg over 70 skotske nybyggere, hvorav mange var gælisktalende, og etablerte en liten gårdskoloni der. Bosettinga tiltrakk seg snart oppmerksomheten til lokaleFirst Nations-grupper, hvilket resulterte i et unikt samvær mellom skotske (lavlendere,høylendere ogorknøyinger),engelskmenn,cree,franskmenn,ojibwa,saulteaux ogmétiser.
På1840-tallet blepresten John Black fra Toronto sendt for å preke for bosettinga, men hans «mangel på gæliskkunnskaper var en stor skuffelse» for soknebarna.[8] Med fortsatt innvandring økte befolkninga av skotske nybyggere til over 300, men innen1860-tallet var det flere fransk-métiser enn skotter, og stridigheter mellom de to gruppene var en stor faktor i det etterfølgendeRed River-opprøret.[4]
Innen1850 hadde gælisk blitt det tredje vanligstemorsmålet iBritisk Nord-Amerika etterengelsk ogfransk, og antas å ha blitt snakket av over 200 000 britisk-nordamerikanere på den tiden.[7] Et stort antall innvandrede som dannet skotskgæliske samfunn ogirske bosettinger iNewfoundland utviklet det relaterte språketNewfoundland-irsk. På Prince Edward Island og Cape Breton var det store områder som var enspråklig gæliske, og samfunn av gælisktalende hadde etablert seg i nordøstlige Nova Scotia (rundt Pictou og Antigonish); i fylkene Glengarry,Stormont,Grey ogBruce iOntario; iCodroy-dalen i Newfoundland; iWinnipeg iManitoba og iEastern Townships iQuébec.[2]
I1867, var gælisk det vanligste morsmålet blantKonføderasjonens fedre.[9] I1890 fremmet Tòmas Raibeart Mac Aonghais, en partiuavhengigsenator fraBritisk Columbia (født i Lake Ainslie, Cape Breton Island), et lovforslag kalt «An Act to Provide for the Use of Gaelic in Official Proceedings».[2] Han nevnte i denne tiskotske og åtteirske senatorer som snakket gælisk, og trettito medlemmer avUnderhuset som snakket enten skotsk eller irsk gælisk. Lovforslaget ble nedstemt med 42 stemmer mot 7.[2] Til tross for myndighetenes ignoranse av gæliske saker, finnes det vitnesbyrd på minst én rettssak som har foregått kun på gælisk, en gang mellom1880 og1900 i Baddeck, med Seumas Mac Dhòmhnaill som dommer.[7]
Uttalen av kanadisk gælisk har skilt seg fra standard gælisk slik det snakkes i Skottland på flere måter.[10] Gæliske begreper som er unike for Canada finnes, men det finnes ikke forskning som sier eksakt hvor mange som finnes. Språket har også hatt stor innflytelse påCape Breton-engelsk, den lokale dialekten av engelsk.
A.W.R. MacKenzie grunnlaNova Scotia Gaelic College i St. Ann’s i1939.St. Francis Xavier University i Antigonish,Nova Scotia har en avdeling for keltiske studier med gælisktalende ansatte, og er den eneste slike avdelingen utenforSkottland som tilbyr fire hele år med instruksjon i skotsk-gælisk.[7] Eòin Baoideach fra Antigonish utga det månedlige gæliske magasinetAn Cuaintear Og Gaelach («Den gæliske turisten») rundt1851.[2] Verdens lengstløpende gælisketidsskriftMac Talla («Ekko») ble utgitt av Eòin G. Mac Fhionghain i elleve år mellom1892 og1904, i Sydney, Nova Scotia.[7] Eòin og Seòras Mac Shuail, som antas å være verdens eneste svarte med gælisk som morsmål, ble født på Cape Breton, og ble som voksne venner medRudyard Kipling. I1896 skrev Kipling romanenCaptains Courageous, som handlet blant annet om en isolert gælisktalende afrokanadisk kokk fra Cape Breton.[15]
Mange engelsktalende kunstnere av kanadisk gælisk opphav har brukt kanadisk gælisk i sine verk, blant annet Alistair MacLeod (No Great Mischief),Ann-Marie MacDonald (Fall on your Knees) og D.R. MacDonald (Cape Breton Road). Den gæliskspråklige sangerenMary Jane Lamond har utgitt flere album på gælisk, blant annet den kjente sangen «Horo Ghoid thu Nighean» («Jenny Dang the Weaver).
Queen’s Universitys skoleslagord er«Oilthigh na Banrighinn a’Banrighinn gu brath!» («Dronningens college for alltid!»), og synges tradisjonelt etter touchdown-mål ikanadisk fotball-kamper. Universitetets lag har kallenavnetGolden Gaels («Gylne gælere»).
Nova Scotias gæliske karakter har påvirka provinsens industri og tradisjoner. «Glen Breton Rare» på Cape Breton er verdens enestemaltwhisky produsert utenfor Skottland. Gæliske nybyggere i Windsor, Nova Scotia tilpasset den populære gæliske sportenshinty til å spilles på is med skøyter – forløperen til moderneishockey.
Den første gæliskspråklige filmen laga i Nord-Amerika,Faire Chaluim Mhic Leòid («The Wake of Calum MacLeod») er en seksminutters kortfilm filmet på Cape Breton.[16]
Til tross for den lange historien gælisk har hatt i Canada, begynte den gælisktalende befolkninga å synke etter1850. Denne nedgangen var et resultat av fordommer, både eksternt fra andre grupper, og internt blant gælerne selv, aggressiv fraråding av bruk i skole og regjering, og en oppfatning om at var mer prestisje i å brukeengelsk.
Gælisk har møtt fordommer iStorbritannia i generasjoner, og de samme fordommene ble raskt overført til Britisk Nord-Amerika.[17] I1868 rapporterte avisenScottish-American Journal hånlig at « ...de forberedelser som er uunnværlig for å oppnå (å snakke) gælisk er: svelge et pent antall muskat-raspere, skaffe seg kronisk bronkitt, få ens nesebor hermetisk forseglet, og underkaste seg en forvridning av kjeven».[17]
Det faktum at gælisk ikke hadde fått offisiell status i sitt hjemland gjorde det lettere for kanadiske lovmakere å avvise kravene til de lokale. Lovmakerne satte spørsmålstegn ved hvorfor «privilegier skulle gis høylenderskottene i [det kanadiske parlamentet] som de ikke etterspør i sitt eget hjemland?».[7] Politikere som selv snakket språket hadde meninger som i dag ville blitt ansett som feilinformerte; senatoren Henry A.N. Kaulbach fra Lunenburg svarte på Tòmas Mac Aonghais’ lovforslag at språket «kun egnet seg til diktning og eventyr.»[7] Troen om at visse språk har iboende styrker og svakheter var typisk for det 19. århundret, men har siden blitt tilbakevist på alle punkter av moderne lingvistikk.[trenger referanse]
Rundt1880 skrev Am Bàrd Mac Diarmaid fra Inverness CountyAn Tè a’Chaill a’Ghàidhlig («Kvinnen som mistet gælisken sin»)[18], en humoristisk sang som forteller om det voksende fenomen om gælere som på egen hånd vek bort fra morsmålet sitt.[19]
| Chuir mi fàilte orr’gu cairdeil: «De mar a tha tha seann leannan?” | Jeg hilste henne med hengivenhet: «Hvordan har du det, kjære?» |
Daandre verdenskrig brøt ut forsøkte den kanadiske regjeringa å forhindre bruken av gælisk på offentlige kommunikasjonsmidler. Regjeringa mente at gælisk ville være nedbrytende i forhold til deres relasjoner tilIrland, et nøytralt land som av enkelte ble ansett for stilltiende å støtteTyskland.[2] På Prince Edward Island og Cape Breton, hvor gælisk sto sterkest, ble språket aktivt motarbeidet i skolene ved hjelp av fysisk avstraffing. Barn ble slått medmaide-crochaidh-en («hengende kjepp») om de ble tatt i å snakke gælisk.[7]
Det var få jobbmuligheter for enspråklige gælere, og begrenset seg til de minskende gælisktalende samfunnene, og de fleste enspråklige jobbet igruvedrift eller medfisking. Mange så engelskkunnskaper som nøkkelen til suksess, og for første gang i kanadisk historie lærte gælisktalende foreldre sine barn å snakke engelsk i et stort antall. Dette var den umiddelbare grunnen til den drastiske nedgangen i gælisktalende i det20. århundre.[7]
Antall mennesker som snakket språket har falt fra en største utbredelse på 200 000 mennesker i1850, til 80 000 i 1900, til 30 000 i 1930, og mellom 500 og 1000 i 2006.[2] Det er ikke lenger noen hele samfunn med gælisktalende, men spor etter språket og lommer av talende er relativt vanlig på Cape Breton, spesielt i de tradisjonelle høysetene for språket, som Inverness County og Baddeck.
Den siste personen i Ontario som snakket gælisk flytende, som stammet fra de opprinnelige nybyggerne i Glengarry County, døde i 2001.[20]
I2006 ble den andre årlige Halifax Celtic Fèis avlyst på grunn av arrangørene følte de ikke kunne «gi publikummet et førsteklasses festival»; planer er imidlertid på vei for framtidige hendelser.[21] I2005 ble hjemmesiden til det populære kanadiskgæliskspråklige magasinet «Am Braighe» lagt ned, og magasinet blir ikke lenger utgitt.[22]
Forbindelser mellom Nova Scotia og Skottland har blitt etterspurt, og den første avtalen mellom de to,Memorandum of Understanding, ble underskrevet i2002.[23] Gælisk tilbys i dag som introduksjonskurs påungdomsskolenivå, i tillegg til de mer avanserte kursene på St. Francis Xavier University og Nova Scotia Gaelic College. Privatskoler og privatlærere er også tilgjengelige på Nova Scotia og i bystrøk ellers i Canada. I2007 opprettet Nova Scotias regjering «Office of Gaelic Affairs» på grunn av den økte oppslutningen rundt gælisk kultur i området i de siste årene. I pressemeldinger har de kunngjort at planene er at det skal være minst 25 000 personer som snakker gælisk flytende innen2027.
Navn på steder påCape Breton Island (Eilean Cheap Breatainn)
| Navn på steder på Nova Scotias fastland (Alba Nuadh mhòr)
Andre steder iCanada
|