Rettsvitenskap, også kaltjuss,jus ellerjura, er læren omrettsregler ogjuridisk metode. De som utdanner seg innen rettsvitenskap vil etter fullført studium kalle segjurist. I Norge er dette enbeskyttet tittel.[1]
Jurister besitter mange viktige stillinger i samfunnet, blant annet somdommere,advokater og offentligetjenestemenn på en rekke forskjellige områder. Juridisk arbeid handler om å tolke grunnloven, lover, forskrifter og stortingsvedtak. Stortinget er lovgiver og regjeringen vedtar utfyllende forskrifter hvis loven gir rom for det. Det er ikke anledning til å gi lover tilbakevirkende kraft. Unntaket er hvis tilbakevirkningen er til fordel for den som uten tilbakevirkningen ville blitt berørt av loven på en negativ måte.
Menneskelige samfunn med godt utviklede rettssystemer betegnes gjerne somrettsstater. Her har man tatt i bruk et rettssystem med dets tilhørenderettsregler, for å organisere samfunnets lovgivning og beskytte menneskers lovgitte rettigheter. I tillegg til regler som sier hvordan borgerne skal oppføre seg, såkalt pliktregler, er det dessuten nødvendig med et maktapparat[trenger referanse] som sørger for at de blir etterlevet, og som sanksjonerer overtredelser. Slike sanksjoner kan værestraff, men også sivile midler slik somerstatningsansvar og lignende.
Mange regler kan anses universelle, ved at de gjelder i alle eller de aller fleste rettssamfunn. Dette omfatter blant annet slikt som atavtaler skal holdes, og atdrap ogtyveri er straffbart. Ser man lenger utover vil man imidlertid se at reglene vil være nokså forskjellige fra sted til sted; det finnes således ikke noen universalrett[trenger referanse]. Dette kommer som følge av at reglene i første rekke blir til som et resultat av en lovgivningsprosess, samt praksis og lignende som vil være forskjellig fra sted til sted. Denne deskriptive synsvinkelen atskiller seg i vesentlig grad franaturrettstenkningen, som var populær på 1700-tallet[trenger referanse]. Tenkerne som forfektet denne teorien mente at rettsreglene var naturgitte og kom som et resultat av menneskelig fornuft[trenger referanse]. Dette kan nok være en vakker tanke, men i dag er de fleste samfunn kommet frem til at virkeligheten ikke kan oppfattes på denne måten[trenger referanse].
Tradisjonelt har den nasjonale rett vært delt inn iprivatrett ogoffentlig rett. I privatretten behandles rettsspørsmål som oppstår borgerne imellom, mens den offentlige retten angår rettsforholdet mellom borgerne og det offentlige, samt mellom de ulike organene i statsapparatet. Dette skillet var nok klarere tidligere, men etter hvert som samfunnet har blitt stadig mer rettsliggjort har det blitt mer uklart. Flere rettsområder har f.eks. innslag av både privatrett og offentlig rett, slik at det er vanskelig å skille klart mellom kategoriene. Områder somarbeidsrett ogselskapsrett som tradisjonelt har vært privatrettslige, har f.eks. fått større og større preg av offentligrettslig regulering, slik at man kan bli usikker på hvordan de bør klassifiseres. I det hele har offentligrettslig regulering bredt mer og mer om seg i de senere år, noe som har gjort retten mer volumiøs og uoversiktlig for den vanlige borger.[trenger referanse]
I tillegg til skillet privatrett og offentlig rett skiller man gjerne utinternasjonal rett, rett som har betydning over landegrensene. Det de fleste forbinder med dette begrepet erfolkerett, rettsforholdene mellomstater. Internasjonal handel med varer og tjenester har dessuten blitt mer og mer omfattende, slik at det er behov for retningslinjer for hvilket lands regler som skal anvendes, se nærmereinternasjonal privatrett. Endelig har organisasjoner somEU ogEØS medført overnasjonal lovgivning av en helt ny karakter. Mye tyder på at betydningen av alle disse sidene ved internasjonal rett vil få større og større betydning i årene som kommer.[trenger referanse]
I det moderne samfunn skapes de aller fleste rettsregler vedlovgivning, altså bestemmelser utarbeidet av offentlige myndigheter. I et demokrati er dette folkets valgte representanter iparlamentet. Situasjonen har her forandret seg i ganske stor grad over de siste 50-100 årene; rundt år 1900 fantes det generelt sparsomt med lovverk, slik at reglene i stor grad måtte utledes avsedvanerett, fast praksisrettssubjektene i mellom. Slik sedvanerett har fortsatt en viss betydning i nasjonal rett, men i langt mindre grad enn tidligere. Derimot har den fortsatt stor betydning innen folkeretten, som mangler alminnelige lovgivende organer. Praksis statene i mellom har derfor blitt retningsgivende på mange områder. En del grunnleggende rettsregler hevdes også å være utledet avnaturretten.[trenger referanse]
I tillegg til lovgivning og sedvane spillerrettspraksis en vesentlig rolle, både i nasjonal og internasjonal rett. Dette fordiegalitetsprinsippet, likhet for loven, regnes som en av grunnpilarene i demokratiet.Domstolene vil med sin virksomhet kunne klargjøre de eksisterende rettsreglene, men det finnes også eksempler på at de har skapt helt ny rett der det fantes behov for dette. Med dagens aktivitet på lovgivningsområdet er det nok mindre rom for det sistnevnte, men i klargjøring og presisering av retten spiller domstolene fortsatt en vesentlig rolle. På internasjonalt nivå spiller rettspraksis en særlig stor rolle, blant annet imenneskerettsspørsmål der den kan være retningsgivende for innholdet av den nasjonale lovgivning.[trenger referanse]
