Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Joseph Bonaparte
Joseph Bonaparte som konge av Spania, malt avFrançois Gérard.
Joseph Bonaparte (1768–1844) varkonge av Spania fra 1808 til 1813. Han var eldre bror tilNapoléon Bonaparte, som gjorde ham til konge avNapoli (1806–1808) og senere konge avSpania.
Château de Villandry var blitt tatt underden franske revolusjonen; og tidlig på 1800-tallet hadde Josephs bror, keiser Napoleon tatt slottet for ham. I 1806 fikk Joseph den militære kommando overNapoli, og to år senere overKongedømmet Napoli av Napoleon, for å erstatte sin søsters mann,Joachim Murat. Joseph fikk tittelenkonge over Spania i august 1808, kort tid etter den franske invasjonen.
Flaske-Joe. Propagandakarikatur som viser Joseph Bonaparte i Spania med klar adresse til hans alkoholkonsum
Joseph forlot noe uvillig Napoli – uvilligheten skyldtes at han var populær i Napoli – og kom til Spania hvor han ble meget upopulær. Hans motstandere i Spania brukte tungt skyts for å forsøke å sverte hans rykte, blant annet omtalte de ham somPepe Botella (Flaske-Joe) for å fremstille ham som tungt alkoholisert. Denne påstanden ble senere gjentatt av spanske historikere, tross det faktum at Joseph var avholdsmann. Hans ankomst tente den spanske revolt mot fransk styre, noe som førte tilden spanske selvstendighetskrigen. Den britiske forfatterenAlexander M. Thompson (1861–1941) uttalte at den spanske borgerkrigen var «en reaksjon mot nye institusjoner og ideer, en bevegelse som dreide seg om lojalitet til den gamle samfunnsordenen; til den arvelige, katolske kongekronen som Napoleon, pavens ekskommunikerte motstander, hadde satt på hodet til en franskmann; til den katolske kirke som ble forfulgt av republikanere som hadde vanæret kirker, myrdet prester og tvunget gjennom en "loi des cultes"; og til lokale og provinsielle rettigheter og privilegier som en effektiv, sentralisert regjering var en trussel mot» (engelsk: «a reaction against new institutions and ideas, a movement for loyalty to the old order: to the hereditary crown of the Most Catholic kings, which Napoleon, an excommunicated enemy of the Pope, had put on the head of a Frenchman; to the Catholic Church persecuted by republicans who had desecrated churches, murdered priests, and enforced a "loi des cultes" (law of religion); and to local and provincial rights and privileges threatened by an efficiently centralized government»).[12]
Joseph trakk seg midlertidig tilbake til det nordlige Spania sammen med store deler av den franske armé. Han følte selv at hans egen posisjon var truet, og foreslo for Napoleon at han kunne abdisere fra den spanske tronen, i håp om at broren da ville la ham vende tilbake til kongetronen i Napoli. Napoleon avfeide uten videre Josephs forslag, og sendte solide militære forsterkninger til Spania for å bidra til å holde Joseph på tronen der. I første omgang hadde Napoleon kun sendt ferske og dårlig trente militære styrker til Spania. Med forsterkningene fra Frankrike ble det enkelt å gjenerobreMadrid, og i navnet hadde Joseph fra da av kontroll over mange spanske byer og provinser. Men i hele sin regjeringstid i Spania var Joseph i en utsatt posisjon, med konstant motstand frageriljakrigere som støttethuset Bourbon. Joseph og hans støttespillere fikk aldri full kontroll over landet.
Kong Josephs spanske støttespillere ble kaltjosefinos ellerafrancesados (forfranskede). Under hans styre endteDen spanske inkvisisjonen, delvis på grunn av at Napoleon var mot Paven, på den tidPius VII. Tross slike forsøk på å vinne popularitet, var Josephs utenlandske fødsel samt hans medlemskap i enfrimurerlosje en hemsko,[13] og i virkeligheten en garanti for at han aldri ville bli akseptert som legitim konge av storparten av det spanske folk. Under Josephs regjering over Spania ærklærteVenezuela seg, som den første nasjon, uavhengig fra Spania (1810).
Kongen hadde i virkeligheten ingen innflytelse over den retning den pågåene krigen på halvøya tok. Josephs nominale kommando over de franske styrker i Spania var nærmest illusorisk, da de franske kommandanter som i teorien var underordnet kong Joseph, insisterte alltid på å undersøke med Napoleon før de gjennomførte Josephs instruksjoner.
Kong Josephabdiserte og returnerte til Frankrike etter at hovedparten av de franske styrker var slått av de britiske islaget ved Vitoria i 1813. Han ble sett på av bonapartene som Frankrikes rette keiser etter Napoleons egen sønn,Napoleon II i 1832, selv om han gjorde lite for å fremme sitt krav.
Joseph bodde primært i USA (hvor han han solgte dejuveler han hadde tatt med fra Spania - eller tatt fra Spania) i perioden 1817–1832,[14] mest iNew York City ogPhiladelphia, hvor hans hus ble et senter for franske innvandrere, men senere flyttet han til en eiendom kaltPoint Breeze tidligere eid av Stephen Sayre, i Bordentown i New Jersey. Josephs hjem lå nær der hvor elvene Crosswicks Creek ogDelaware River flyter sammen. Han utvidet Sayres hjem betydelig og anla storslåtte og pittoreske hager. Da hans første hjem ble ødelagt ved brann i januar 1820 bygde han om stallene til sitt andre storslåtte hus. I Point Breeze ble Joseph underholdt av mange av de ledende av den tids intellektuelle og politiske personligheter.
Det ble sagt at noen revolusjonære mexicanere tilbød ham å bliMexicos keiser i 1820, men han skal ha avslått dette.[14]
Joseph Bonaparte returnerte til Europa hvor han døde iFirenze, Italia og ble gravlagt iLes Invalides i Paris.[15]
Joseph Bonaparte ble innvalgt iMarseille's losjela Parfaite Sincérité i1793.[16][17][18] Han be bedt av sin bror Napoleon om å være frimureries Stormester "Grand Master of Grand Orient of France" (1804–1815).[19][20][21][22] Sammen medCambacérès klarte han å gjeninnføre frimurerorden i Frankrike[19][23][24][25]
^Les Francs-maçons et leur religion Jacques Duchenne (Publibook ed.
^Revue d'histoire de Bayonne, du pays basque et du Bas-Adour, Numéro 159, page 176
^abFranc-maçonnerie et politique au siècle des lumières: Europe-Amérique page 55 – articleLe binôme franc-maçonnerie-Révolution – José Ferrer Benimeli (Presses Univ de Bordeaux ed., 2006)
^Histoire de la franc-maçonnerie en France Jean André Faucher and Achille Ricker (Nouvelles éditions latines ed., 1967)
^Histoire du Grand Orient de France page 338, Achille Godefroy Jouaust, (Brissard et Teissier ed. 1865)
^Chronique de la Franc-maçonnerie en Corse: 1772-1920 page 66 - Charles Santoni ( A. Piazzola ed., 1999)
^Les francs-maçons: Des inconditionnels de l'espoir page 22 François Deschatres (L’Harmattan ed. 2012)
^Histoire de la franc-maçonnerie en France – page 231 Jean André Faucher and Achille Ricker
^Essai sur l'origine et l'histoire de la franc-maçonnerie en Guadeloupe - Guy Monduc (G. Monduc ed., 1985)
.jpg)
