Jonia er kjent som fødestedet tilgresk filosofi ved den joniske filosofiskolen, sentrert på 600-tallet f.Kr. Miletos. Den var preget av et fokus på ikke-overnaturlige forklaringer på naturfenomener og en søken etter rasjonelle forklaringer påuniverset, og la dermed grunnlaget for vitenskapelig undersøkelse og rasjonell tankegang i vestlig filosofi.[2]
Lokaliseringen av Jonia, markert i gult, på vestkysten av Anatolia.
Jonia var av liten utstrekning, ikke over 150 kilometer i lengde fra nord til sør, med byene lokalisert på et smalt belte mellom havet og fjellene, som varierer i bredde fra 60 til 90 kilometer. Så intrikat og jevn er kystlinjen at seilasen langs kysten ble anslått til nesten fire ganger den direkte avstanden. Plasseringen av den østlige grensen motLydia ogKaria var vag i antikken.[3]
Regionen omfattet tre ekstremt fruktbare daler dannet av utløpet av tre elver, blant de mest betydelige i Anatolia: Hermos i nord, som renner ut i Smyrnabukta (nå kjent somİzmirbukta), men i en viss avstand fra byen med det navnet; Kaÿster, dagensKüçük Menderes («Vesle Meander»), som rant forbi Efesos; og Maíandros (Maeander, dagensBüyük Menderes), som i gammel tid tømte ut vannet i en dyp bukt mellom Priene og Miletos, men som nå gradvis er blitt fylt opp av avsetninger fra elven.
To fjellkjeder i øst-vest-retning deler regionen og strekker seg ut iEgeerhavet som halvøyer. Den første begynner som Sipylosfjellet mellom elvedalene Hermos og Kaÿster og fortsetter ut som İzmirhalvøya, som vender mot øyaKhíos. Den andre er Messogis-området mellom Kaÿster- og Maeander-områdene, som blir tilMykalehalvøya, som strekker seg mot øyaSamos. Ingen av disse fjellkjedene overstiger 1200 meter.
Jonia hadde omdømmet i antikken for å være den mest fruktbare regionen i Anatolia.[4]Herodotos erklærte at «når det gjelder klima og vær, er det ingen mer rettferdig region i hele verden.»[5][6]
Joniske byer ble identifisert av mytiske tradisjoner for stammeslektskap og ved deres bruk avden joniske dialekten, men det var en kjernegruppe på tolv joniske byer som dannet Den joniske forbund og hadde en delt helligdom og festival påPanionion, dedikert tilPoseidonHelikonios og møtestedet til Den joniske forbund. Det var på halvøya Mykale, omtrent 100 kilometer sør forSmyrna.[7] Disse tolv byene var (fra sør til nord):
Greske bosetninger i vestligeAnatolia, jonisk område i markert i grønt.
Etymologien til ordet Ἴωνες,Íōnes, eller Ἰᾱ́ϝoνες,Iā́wones, er usikker.[9] Ulikehypoteser har blitt foreslått for å forklare opprinnelsen. Det er mulig at den stammer fra et ukjent rotord,*Ia-, som vil bli uttalt som*ya-. Ikke desto mindre er det også flere alternative hypoteser:
Ordet kan ha sin opprinnelse fra enurindoeuropeisk onomatopoeisk (lydmalende ord) rotord*wi- eller*woi-, som formidlet et rop fra enkeltpersoner som skyndte seg for å hjelpe andre. Et annet forslag, fremsatt av lingvisten Julius Pokorny, antyder at*Iāwones kan bety «tilhengere av Apollon», basert på ropetiḕ paiṓn ytret i hans tilbedelse; guden ble også kaltiḕios selv.[10]
Ordet kan ha avledet fra et tidlig navn assosiert med en ukjent folk som bodde på en østlig middelhavsøy. Denne befolkningen ble referert til somḥꜣw-nbwt på gammel egyptisk,[11] noe som indikerer menneskene som bodde i den regionen. Imidlertid er den nøyaktige naturen til dette eldre navnet og dets forbindelse til begrepetἼωνες fortsatt usikker.[12]
Det kan ha kommet fra en urindoeuropeisk rot*uiH-, som betyr «makt».[13]
Begrepet Ἰᾱ́ϝoνες (Iā́wones) ble på sin side kilden for ord for grekere på mange språk i det nære østen, sammenlignarameisk 𐡉𐡅𐡍𐡉𐡍 (*Yawnayīn),hebraisk יָוָן (yāwān),[14] arabisk يُونَان (yūnān),demotisk-egyptiskἸ wynn (/wəjˈniːn/ )[15] ogkoptisk ⲟⲩⲁⲓⲛⲓⲛ (ouainin).[16]
Fra 1700-tallet f.Kr. var regionen en del avdet hettittiske riket med det mulige navnetArzawa, som ble ødelagt av inntrengere i tidsrommet 1700-1100 f.Kr. sammen med hettittrikets sammenbrudd. Jonia ble bosatt avmykenske grekerne sannsynligvis i løpet av 1000-tallet f.Kr.[1] Den viktigste byen var Miletos (hittittenesMillawanda/Milawata). Miletos og noen andre bosetninger eksisterte tidligere av ikke-grekere som deretter fikk innflyttende befolkninger av mykenske grekere.
Innlandet var en del av hetittenes rike (1400-1200 f.Kr.) fram tilbronsealderens sammenbrudd (ca. 1250 - ca. 1150 f.Kr.), selv om deres rekkevidde ikke strakte seg til kystområdet som skulle bli Jonia. KongedømmetFrygia vokste fram seg i området etter hetittenes fall sammen med Karia, Lydia og Mysia, og disse tre sistnevnte kontrollerte området fra munningen av Hermoselven i nord til den store elven Maíandros i sør.
En av de eldste myntene ielektrum som ble slått iEfesos, 620–600 f.Kr. Forside: Forpart av hjort. Motsatt: Firkantet stempel.
Den gresk bosettingen av Jonia ser ut til å ha akselerert etter bronsealderens sammenbrudd, men mangelen på samtidige kilder gjør hendelsesforløpet uklart.
Anikkens grekerne hadde en opphavsmyte hvor de trodde at jonerne var etterkommere avIon (enten en sønn eller barnebarn avHellen, grekernes mytiske stamfar) og hadde migrert fra Hellas til Anatolia i mytiske tider.[17] Historien er attestert fra den klassiske perioden. Herodotos uttalte at i Asia beholdt jonerne inndelingen i tolv byer som hadde rådet i joniske land i nordligePeloponnes, deres tidligere hjemland, som ble tilAkhaia etter at de dro.[18] Den mytologiske opphavsfortellingen om migrasjonen er imidlertid mest fullstendig gjengitt av forfatterneStrabon ogPausanias fraromersk tid.[19][20] De fortalte at jonerne ble utvist fra Peloponnes avakhaiere, og ble gitt tilflukt iAthen av kongMelanthos.[17] Senere, da Medon ble valgt til konge av Athen, ledet brødrene hans, «sønnene til Kodros», en gruppe jonere og andre til kysten av Anatolia. Samtidig bosatte aeolerne seg i kysten ved Boiotia nord for jonerne ogdorerne slo seg ned påKreta, øygruppenDodekanesene og i Karia.
Iden arkaiske perioden var «de joniske poleis blant de kulturelle, intellektuelle og politiske lederne i den greske verden».[21] Regionen hadde framgang økonomisk på grunn av bidragene fra innvandrere, handelsmenn og andre sosiale klasser fra minst 750 f.Kr. til godt etter 510 f.Kr.[22]
Regionens befolkning var mangfoldig med aeoliske grekere i nord, doriske grekere i sør, og folket i kongedømmene Mysia, Lydia og Karia, som alle samhandlet gjennom handel og giftet seg med jonerne. Havner som allerde var blitt etablert av mykenerne, tiltrakk seg handel fra kjøpmenn iFønikia ogdet greske fastlandet.[1] Det bidro til den etniske og språklige blandingen og, antas det, å gi den fruktbare intellektuelle atmosfæren som ga opphav til den første vitenskapelige revolusjonen som startet med Tales fra Miletos (ca. 585 f.Kr.) og sørget for utviklingen som gade førsokratiske filosofene.[23]
Det joniske forbund og markering av byene tilsluttet.
De 12 joniske byene dannetDen joniske forbund, religiøs-politisk pakt (i motsetning til en politisk eller militær), på 700-tallet f.Kr. og deretter sluttet seg til Smyrna. Et særtrekk var deltakelse i den pan-joniske festivalen. Denne festivalen fant sted på nordskråningen av halvøya Mykale i en helligdom kaltPanionium.[4] Grunnleggelsen fant sted sent i den arkaiske perioden, men den nøyaktige datoen er uklar. Det er også da historiene om den joniske migrasjonen først attesteres. Alle disse initiativene var sannsynligvis rettet mot å framheve jonisk særpreg fra andre grekere i Anatolia.[24]
Men Den joniske forbund var først og fremst en religiøs organisasjon snarere enn en politisk. Selv om de noen ganger handlet sammen, synes det som at borgerlige interesser og prioriteringer alltid trumfet bredere joniske.[24] De dannet aldri et ekte konføderasjon. Rådet fra Tales av Miletos om å slå seg sammen i en politisk union ble avvist.[4] I inskripsjoner og litterære kilder fra denne perioden identifiserer jonerne seg vanligvis etter sin opprinnelsesby, ikke som «jonere».[21]
Byene ble velstående. Særskilt Miletos var i en tidlig periode en av de viktigste handelsbyene i antikkens Hellas, og ble på sin side opphav og moderby til en rekke andre kolonier, som strakte seg rundt hele bredden avSvartehavet ogMarmarahavet fraAbydos og Kyzikos tilTrabzon ogPantikapaion påKrim.Fokaia var en av de første greske byene hvis sjøfolk utforsket kysten av det vestlige Middelhavet. Fra en tidlig periode bleEfesos, selv om den ikke sendte ut noen viktige kolonier, en blomstrende by.[4]
På 700-tallet f.Kr. var joniske grekere registrert i kilder fradet nære østen sompirater langs kysten: en inskripsjon avSargon II avAssyria (ca 709–707 f.Kr., som registrerte en flåte) skrøt av at «midt i havet» han hadde «fanget jonerne» som fisk og brakte fred til landetKilikia og byenTyr».[25] En generasjon tidligere hadde assyriske inskripsjoner registrert problemer med jonerne, som rømte med skipene sine.[25]
Omtrent 700 f.Kr. invaderteGyges, den første kongen avMermnade-dynastiet iLydia, territoriene til Smyrna og Miletos, og sies også å ha tatt Kolofon. Hans sønnArdys erobret Priene. På midten av 700-tallet f.Kr. herjetkimmeriere en stor del av Anatolia, også Lydia, og plyndret byenMagnesia ved Meander, men ble beseiret da de angrep Efesos. Det var først underKroisos av Lydia (mer kjent som Krøsus, 560–545 f.Kr.) at byene Jonia havnet fullstendig under lydisk styre.[4]
At Kroisos av Lydia ble beseiret avKyros den store, konge avPerserriket, ble fulgt av erobringen av alle de joniske byene i 547 f.Kr.[26][1] Disse ble underlagt det persiske monarkiet med de andre greske byene i Asia, og utgjorde en del avsatrapien til Lydia. I denne posisjonen hadde de en betydelig grad av selvstyre, men var underlagt lokale despoter (kalt «tyranner»), som var lojale mot den persiske kongen.
Kunst og arkeologi viser at Ionia var preget av «åpenhet og tilpasningsevne» overfor lyderne, perserne og deres østlige naboer i denne perioden. Lydiske produkter og luksusgjenstander var utbredt.[21]
Perserne brukteyaunā (jonisk) som en samlebetegnelse for alle grekere, og delte dem inn i «yaunā på fastlandet» i Anatolia, «yaunā som bor ved havet» påde egeiske øyer, «yaunā som bor over havet» på det greske fastlandet, og «yaunā med skjold på hodet» i Makedonia.[21]
Det var på foranledning av en av tyrannene,Histiaios fra Miletos, at de viktigste byene rundt 500 f.Kr. antentedet joniske opprøret mot Perserriket (499-493 f.Kr.) . De ble først hjulpet avathenerne ogEretria, og med deres bistand trengte de inn i det indre av Anatolia og brenteSardes, en hendelse som til slutt førte tilden persiske invasjonen av Hellas. Men jonernes flåte blebeseiret utenfor øya Lade, og ødeleggelsen av Miletos etter en langvarig beleiring ble etterfulgt av gjenerobringen av alle greske kystbyene i Anatolia.[4]
Den joniske delen av den athenske skattelisten for 454/453 f.Kr.
De militære seirene til grekerne under den persiske invasjonen av Hellas og frigjøringen avTrakia,Makedonia og Jonia fra det persiske riket hadde den effekten at de fikk rettigheter til sine slektninger på den andre siden av Egeerhavet, ogslaget ved Mykale (479 f.Kr.), der persernes nederlag i stor grad skyldtes jonerne, sikret deres frigjøring. De ble heretter de avhengige av være allierte av Athen innenforDet athenske sjøforbundet. I de athenske skattelistene er en av regionene i imperietIonikos phoros, en region som omfattet byene i Jonia, men også Aeolis og Mysia i nord. Karia i sør var opprinnelig sin egen region, men ble foldet inn iIonikos phoros i 438 f.Kr.[6]
Athenerne fremmet en ekspansiv definisjon av jonisk identitet, som omfattet de fleste samfunnene under deres kontroll og la vekt på felles avstamning fra Athen. Dette var sannsynligvis ment å legitimere deres styre over regionen. Det kolliderte med den restriktive definisjonen av jonisk identitet som ble opprettholdt av Den joniske forbund.[27]
Herodotos, som selv kom fraHalikarnassos, en dorisk by i det sørvestlige Anatolia som også var en del av det athenske riket, skrev i opposisjon til Den joniske forbundets påstander at «det ville være dumt å si at de er mer virkelig joniske eller bedre født ...»[28] Han listet opp andreetniske befolkningene blant nybyggerne: Abantene fraEuboia,minyere fra Orchomenos iBoiotia,kadmeiaere, dryopiere,fokere,molossiere, arkaiskepelasgere, dorere fraEpidauros, og andre. Selv «de best fødte av jonerne» hadde giftet seg med kvinner fra Karia. Han definerte jonerne som alle folk som stammet fra athenerne og feiret festivalenApaturia,[29] om stemmer overens med den ekspansive athenske definisjonen av jonisk identitet.[27]
Jonia under perisk styre. Usikkersatrap, ca. 350–333 f.Kr.
Spartanerne oppløste det athenske sjøforbundet på slutten avPeloponneskrigen i 404 f.Kr. Spartanerne installerteharmost (guvernører) i byene, men måtte trekke dem tilbake ettersom de hadde lovet Jonia og de andre greske samfunnene i Anatolia til perserne.[30][31] I 401 f.Kr. støttet de joniske byene og SpartaKyros den yngre, den persiske overherren over Anatolia, i hans forsøk på å ta tronen fra sin bror, kongArtaxerxes II, men han mislyktes.[32] Artaxerxes gaTissafernes, satrapen i Lydia og Karia, i oppgave å ta tilbake de joniske byene, og spartanerne motarbeidet ham.[33]
I 396 f.Kr. ledetAgesilaos II, konge av Sparta, en stor militær ekspedisjon til Anatolia for å forsvare de joniske byene og angripe perserne De gikk i land iEfesos. Derfra invaderte han Frygia og Lydia og plyndret Sardis i 395 f.Kr. Men utbruddet avKorintkrigen tvang ham til å trekke seg tilbake i 395 f.Kr.
Regionen var under persisk kontroll rundt 390 f.Kr., da den persiske satrapen avgjorde en grensetvist mellom Miletos og Myous.[34] Sparta, Athen og de andre greske fastlandsstatene anerkjente formelt persisk besittelse av Jonia og de andre greske byene i Anatolia underkongefreden i 387 f.Kr.[35][36][37] I denne perioden var Jonia et egetsatrapi, snarere enn en del av Lydia – den eneste gangen i regionens historie som dannet en administrativ enhet.[34] Joniske byer ser ut til å ha beholdt en betydelig grad av selsstyre som varte fram tilAleksander den store erobet Anatolia i 335 f.Kr.[4]
Inskripsjon fra tempelet til Athena Polias i Priene, som identifiserer Aleksander den store som tempelets grunnlegger.
Efesos ble erobret avFilip II av Makedonia i 336 f.Kr. som forberedelse til invasjonen av Persia, men den fant sted først under hans sønnAleksander den store. Etterslaget ved Granikos i 334 f.Kr. underkastet de fleste joniske byene seg Aleksander, bortsett fra Miletos, som ble tatt først etter en lang beleiring. Aleksander framstilte sin invasjon som en frigjøring av grekerne i Anatolia og behandlet derfor jonierne sjenerøst, og ga dem frihet, selvstyre og skattefri status.
I konflikten som brøt ut mellom Aleksanders etterfølgerediadokene etter hans død i 323 f.Kr. og gjennom heleden hellenistiske tidsalderen som fulgte, var Jonia et omstridt territorium, delt mellom deantigode,selevkide ogptolemaiske kongedømmene. Byer ble regelmessig tvunget til å bytte troskap fra en monark til en annen,[38] men de var også i stand til å spille kongene ut mot hverandre for å skaffe bedre vilkår for seg selv.[39] Til tross for den politiske situasjonen fortsatte Den joniske forbund å operere gjennom hele perioden.[38]
Etter krigen mellomRomerriket ogSelevkideriket som romerne gikk seirende ut av i 189 f.Kr., plasserte romerne Jonia under kontroll av kongeriketPergamon, som beholdt regionen helt fram til den ble annektert av Roma i 133 f.Kr.
En av de storeteaterforeningene i den hellenistiske perioden var sammenslutningen av dionysiske kunstnerne i Jonia ogHellespont, som ble etablert rundt 250 f.Kr. og hadde sitt hovedkvarter suksessivt i Teos, Efesos, Myonessos ogLebedos.[40]
Jonia ble en del avden romerske provinsenAsia i 133 f.Kr., som hadde sin hovedstad i den joniske byen Efesos.[42] Jonia hadde ingen formell plass i den romerske administrasjonen av provinsen, som var delt inn iconventus-distrikter som var totalt forskjellige fra de tradisjonelle etniske inndelingene i regionen.[43] Det joniske forbund fortsatte imidlertid å fungere i denne perioden.
GeografenStrabon behandlet Jonia som den smale kyststripen fra Hermoselven i nord til Maeanderelven i sør (men bemerket at andre myndigheter omfattet sletten sør for elven).[44] Han behandlet Efesos som sin viktigste by og presenterte en ubrutt tradisjon for intellektuell kultur i regionen som strekker seg fra de arkaiske filosofene og ned til hans egen tid – i motsetning til det intellektuelle livet på det greske fastlandet, som han presenterer som noe i fortiden.[45] Andre forfattere bruker noen ganger «Jonia» som etmetonym for hele provinsen Asia.[46]
Redusert politisk handlefrihet for de greske byene under Roma, førte til økt fokus på kulturell identitet som en kilde til borgerlig prestisje. I de voldsomme rivaliseringene som raste mellom byene i provinsen Asia i den romerske keiserperioden, understreket joniske byer deres joniske identitet som «en av de reneste, ’opphavlig’ former for greskhet,»[3] mens deres rivaler fordømte jonerne som altfor påvirket av orientalsk luksus og husket deres støtte til perserne på slutten av det femte og tidlige fjerde århundre f.Kr.[47] De fleste kilder som diskuterer joniske opphavsmyter tilhører denne perioden.[20] Joniske byer beholdt lokale månedsnavn og fortsatte å telle år aveponymous arkon (eponyme sorenskrivere) i stedet for å ta i bruk epokedatering som de fleste andre byer i Anatolia.[48] Karakteristiske joniske personnavn forble vanlige.[48]
Grekere fortsatte å bo i Jonia gjennom det romerske,bysantinske ogosmanske riket, men ble tvunget til å forlate regionen i 1922 etter hendelsene under det greske folkemordet[49] som kulminerte med befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas. Forstedene tilNéa Ionía («Nye Jonia») og Nea Smyrni ble først og fremst bosatt av flyktninger fra Jonia og opprettholder fortsatt en jonisk identitet.[50]
Fra det 7. århundre f.Kr. var Jonia, og spesielt Miletos, hjemsted for den anerkjente joniske filosofiskolen. Den joniske skolen, grunnlagt avTales og hans elevAnaximander, var en pioner innen tradisjonell tenkning om naturen. I stedet for å forklare naturfenomener ved å bruke tradisjonell religion/myte, var det kulturelle klimaet slik at man begynte å danne hypoteser om den naturlige verden basert på ideer oppnådd fra både personlig erfaring og dyp refleksjon. Ifølge fysikerenCarlo Rovelli var dette den «første store vitenskapelige revolusjonen» og det tidligste eksemplet på kritisk tenkning, som ville komme til å definere gresk, og senere moderne, tankegang.[51] Begrepet «vitenskapelig revolusjon» bør i dette tilfellet forstås som framveksten av kritisk tenkning angående skapelsen av verden og hvordan den fungerte. På denne tiden blekosmos antatt å ha blitt skapt avantropomorfe guder som daglig samhandlet med mennesker på jorden.[1]
Jonia har fostret lang rekke av framtredende kunstnere, blant dem skulptøren og arkiteketen Theodoros fra Samos; skulptøren Rhoikos fra Samos; skulptøren Bathykle fra Magnesia; skulptøren og metallarbeideren Glaukos fra Khíos; Mikkiades fra Khíos og dennes sønn Arkhermos,[52] og dennes sønner Bupalos og Athenis. Blant de framstående verker som fortsatt eksisterer er de berømte arkaiske kvinnestatuene som ble funnet påAkropolis i Athen i 1885–1887, de sittende statuene i Didyma,[53] Nike av Arkhermos funnet i Delos,[54] og gjenstander ielfenben ogelektrum funnet av arkeologenDavid George Hogarth i nedre lag avArtemistempelet i Efesos.[4]
^abcdefghi Bunbury, Edward Herbert; Hogarth, David George (1911):Ionia, Chisholm, Hugh, red.:Encyclopædia Britannica. Bind 14 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 727–728.
^ Beekes, Robert S.P. (2009):Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 608 f.
^Indo-European Etymological Dictionary, Leiden University, the IEEE Project. Arkivert fraoriginalen 27. september 2006. I Julius PokornysIndogermanisches etymologisches Wörterbuch (1959), s. 1176.
^ab Sargons inskripsjon i Fuchs, A. (1994):Die Inschriften Sargons II aus Khorsabad, s. 40. Sitert i Fox, Robin Lane (2008):Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 29f.
^ Wilson, Nigel (31. oktober 2013):Encyclopedia of Ancient Greece. Routledge.ISBN 9781136787997.
^Breder, Jan (26. oktober 2012): [Ionia], Bagnall, Roger S; Brodersen, Kai; Champion, Craige B.; Erskine, Andrew; Huebner, Sabine R., red:The Encyclopedia of Ancient History. John Wiley & Sons, Inc. doi:10.1002/9781444338386. hdl:1808/11108.ISBN 9781405179355. OCLC230191195.
^Schaller, Dominik J; Zimmerer, Jürgen (2008): «Late Ottoman genocides: the dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish population and extermination policies—Introduction»,Journal of Genocide Research.10 (1): 7–14. doi:10.1080/14623520801950820. S2CID71515470.
Crielaard, Jan Paul (2009): «The Ionians in the Archaic period: Shifting identities in a changing world», Derks, Ton; Roymans, Nico, red.:Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition, Amsterdam: Amsterdam University Press,Amsterdam Archaeological Studies,13, s. 37–84.
Gorman, Vanessa B. (2001):Miletos, the ornament of Ionia: A History of the City to 400 B.C.E. Ann Arbor: University of Michigan Press.ISBN 978-0472037773.
Greaves, Alan M. (2010):The land of Ionia: society and economy in the Archaic period. Malden, MA: Wiley-Blackwell.ISBN 9781444319224.
Hallmannsecker, Martin (2022):Roman Ionia: Constructions of Cultural Identity in Western Asia Minor. Cambridge, United Kingdom: CUP.ISBN 9781009150194.
Hamilton, Charles D. (1979):Sparta's Bitter Victories: Politics and Diplomacy in the Corinthian War, Cornell University Press.
Hamilton, Charles D. (1991):Agesilaus and the Failure of Spartan Hegemony, NCROL.
Herrmann, P. (2002): «Das Koinon ton Ionon unter römischer Herrschaft», Ehrhardt, N.; Günther, L.-M., red.:Widerstand, Anpassung, Integration: die griechische Staatenwelt und Rom: Festschrift für Jürgen Deininger zum 65. Geburtstag. Stuttgart: Steiner.ISBN 9783515079112; s. 223–242.
Ma, John (1999):Antiochos III and the Cities of Western Asia Minor. London: Oxford University Press.ISBN 0198152191.
Mac Sweeney, Naoíse (2013):Foundation Myths and Politics in Ancient Ionia. Cambridge: Cambridge University Press.ISBN 9781107037496.
Mariaud, Olivier (2020): "«Ionia», Lemos, Irene S.; Kotsonas, Antonios, red.:A Companion to the Archaeology of Early Greece and the Mediterranean. Hoboken, NJ.ISBN 9781118770191; s. 961–984.
Thonemann, Peter (2015):The Maeander Valley: A Historical Geography from Antiquity to Byzantium (1. uinnb. utg.). Cambridge: Cambridge University Press.ISBN 978-1107538139.
259-272-Tribute_list-1.JPG)
