John Duns Scotus (født ca.1266 muligens i Duns iSkottland, død8. november1308 iKöln) var enskotskskolastiskfilosof,logiker ogteolog som tilhørtefransiskanerordenen. Duns Scotus forsøkte å foreneBonaventurasaugustinske lære medAristoteles’ filosofi som han tolket mer kritisk ennThomas Aquinas. Ettersom han satte viljen og kjærligheten høyere enn den strenge logikken, oppfattet hanGud mindre som intellekt enn som uutgrunnelig vilje. Han var en av de mest innflytelsesrike teologer og filosofer i høymiddelalderen, kalt «Doctor Subtilis» for sin skarpsindige tankeverden, og fordi han opererte med en vanskelig og subtil begrepsverden.
Duns Scotus er betraktet som en av de viktigste fransiskanerteologene og var grunnleggeren av den såkaltescotisme, en spesiell form for skolastikk. Han kom fra den gamle fransiskanerskolen somHaymo av Faversham (død1244),Alexander av Hales (død1245),Jean de La Rochelle (død1245),William av Melitona (død1260), SanktBonaventura (død1274), kardinalMatteo de Acquasparta (død1289),John Peckham,erkebiskop av Canterbury (død1292),Richard av Middleton (død ca. 1300), og andre tilhørte. Han var kjent som «Doctor Subtilis» blant annet på grunn av sin finurlige evne til å forene ulike syn. Senere filosofer på1500-tallet har ikke vært så begeistret for hans arbeid og beskyldte ham forsofisteri. Det første til at hans navn «dunce» (som var utviklet fra navnet «Dunse» som ble gitt til hans tilhengere på 1500-tallet) ble synonymt med «noen som ikke er i stand til å få et stipendium», slik som det er uttrykt i eksempelet i (nå avviklet) bruken av «dunce cap» for å straffe elever som har oppført seg dårlig i klasserommet.
Han døde i Köln og er begravd i fransiskanerkirken der. Hanssarkofag har denlatinske inskripsjonen:
Scotia me genuit. Anglia me suscepit. Gallia me docuit. Colonia me tenet.
Skottland bragte meg hit. England forsørget meg. Frankrike lærte meg. Köln holdt på meg.
Han ble saligkåret av paveJohannes Paul II den20. mars1993. I henhold til en gammel tradisjon ble Duns Scotus begravd levende da han falt i koma ved at man trodde feilaktig at han var død.[1]
Duns Scotus var kanskje en av de mest innflytelsesrike logikerne imiddelalderen, på samme nivå somPeter Abelard ogWilliam av Ockham. Han var en av de første som brøt medAristoteles’ statistiske modell for mulighet og nødvendighet, for isteden å overveie sammenheng med logisk mulighet. Hans teorier beveger seg fra betraktningen av formelle forestillinger med respekt for ulike måter den reelle verden er fastsatt på, til betraktningen er betraktet med respekt til begrepsmessig konsistens. Denne tolkningen av mulighet og nødvendighet bebuderGottfried Leibniz’ mulige begrepsoppfatning om moralitet.
Gud har ut fra sin absolutte makt skapt og innrettet verden som han ville; ved å understreke viljen betonet Duns Scotus Guds frihet på bekostning av skapelsens nødvendighet. Guds vilje er ikke bestemt av godhet og fornuft som hosThomas Aquinas, hans vilje er derimot ikke determinert og kan derfor ikke utelates av hans fornuft. For Thomas ville Gud det, fordi det var godt; for Duns Scotus blir konsekvensen derimot, at det er godt fordi Gud vil det. Når fornuftens oppgave ikke lenger var å forstå, begrunne eller bevise troens setninger, kunne den – og dens disiplinfilosofi – ta seg av oppgaver som var uavhengige av teologien. Det var dette forhold som pekte fremover.
Med en individuell form, et individualitetsprinsipp[2] uttrykt medhaecceitas[3] «dette-her-het» eller «dettehet» (haec res: denne her ting.) innførte Duns Scotus en formel forskjelldistinctio formalis a parte rei, som er en del av tingen og ikke kun i bevisstheten. To mennesker har det til felles å være mennesker, men de har også en individuell form der gjør det ene menneske forskjellig fra det andre: en «Jenshet» til forskjell fra en «Nilshet»; det er dereshaecceitas.[4]
Hans-Jørgen Schanz skriver om Duns Scotus' brudd med Thomas Aquinas på dette punkt:
«Her bryter Scotus med Thomas' forestilling omprincipium individuationis. Hos Thomas var alene stoffetprincipium individuationis, hos Scotus er individualitetsprinsippet også formmessig.Hoc aliquid, dette bestemte noe, var hos Thomas enheten av den almene form og stoffet. Hos Scotus er den bestemte ting,haec res, en enhet av allmenn og individuell form samt materie. ...»[5]
«Hva vi her er vitne til, er en dreining bort fra opptattheten av det almene til fordel for en interesse for de enkelte ting. Det er også en dreining som per konsekvens peker i retning av en opptatthet av den empiriske natur fram for den kun tenkte eller forestilt. Scotus åpner slaget, hele transformasjonen av metafysikken, men han skaper noe nytt uten å fjerne det gamle. Således benekter han ikke eksistensen avuniversalia in re, men han tilføyer de individuelle former, derav de enkelte ting eksponeres fremfor artene. ...»[5]
En av dem som skulle videreføre retningen bort frarealisme og over motnominalisme (ellerkonseptualisme,universalia post rem, «... etter tingen») varWilliam av Ockham for hvem universaliene – almenbegrepene – kun var tegn og ikke hadde selvstendig eksistens, enten det var i den strengeste form som hosPlaton hvor ideene hadde egentlig eksistens (universalia ante rem: de var til før enkelttingen) eller iAristoteles' og Thomas Aquinas' såkalte «moderate realisme», hvor de dog hadde virkelighet, men kun i enkelttingene (universalia in re).
Både Thomas Aquinas og Duns Scotus — og retningene eller skolene oppkalt etter dem:thomisme ogscotisme — regnes innenfor skolastikken forvia antiqua (den gamle veg), mens Ockham og hans tilhengere regnes tilvia moderna (den nye eller moderne veg), som førte i retning av en selvstendig filosofi som kunne danne grunnlaget fornaturvitenskapelige initiativer.[6]
^«The Death of Blessed Scotus», i henhold til kanon Joseph Bonello og Eman Bonnici, begge av Cospicua, forfattere av historiske artikler.
^Til innkretsning: man kan eksempelvis stille spørsmålet: etter hvilket prinsipp kan en og samme natur «multipliseres» i mange individer.
^Haecceitas betegner det spesifikke ved et enkelt objekt, i motsetning tilQuidditas som betegner de almene egenskaper ved en objektklasse. Engelsk:Haecceity ogQuiddity
Cuestiones Cuodlibetales. In Obras del Doctor Sutil, Juan Duns Escoto. Ed. Felix Alluntis. Madrid: Biblioteca de Autores Cristianos, 1963.
Opera Omnia. («The Wadding edition») Lyon, 1639; reprinted Hildesheim: Georg Olms Verlagsbuchhandlung, 1968.
Opera Omnia. («The Vatican edition») Civitas Vaticana: Typis Polyglottis Vaticanis, 1950-.
Opera Philosophica.St. Bonaventure, NY: The Franciscan Institute, 1997-.
Ingham, Mary Beth & Dreyer, Mechthild (2004):The Philosophical Vision of John Duns Scotus: An Introduction. Washington DC: Catholic University of America Press
Williams, Thomas (red.) (2003):The Cambridge Companion to Duns Scotus. Cambridge University Press
John Duns Scotus (1994):Contingency and Freedom. Lectura I 39, oversettelse, kommentarer og innledning ved A. Vos Jaczn, H. Veldhuis, A.H. Looman-Graaskamp, E. Dekker and N.W. den Bok. The New Synthese Historical Library 4. Dordrecht/Boston/London: Kluwer.
Vos, A., H. Veldhuis, E. Dekker, N.W. den Bok & A.J. Beck (red.) (2003):Duns Scotus on Divine Love: Texts and Commentary on Goodness and Freedom, God and Humans, Aldershot: Ashgate.
Vos, A. (2006):The Philosophy of John Duns Scotus. Edinburgh: Edinburgh University Press.
Bos, E.P. (red.) (1998):John Duns Scotus (1265–1308) Renewal of Philosophy. Acts of the Third Symposium organized by the Dutch Society for Medieval Philosophy Medium Aevum. Elementa, 72. Amsterdam: Rodopi.
Kretzmann, N.; Kenny, A.; & Pinborg, J. (1982):Cambridge History of Later Medieval Philosophy Cambridge
