Pave Johannes Paul I (fødtAlbino Luciani, 1912–1978) var pave fra26. august1978 til sin død bare 33 dager senere. Han rakk ikke å sette sitt preg på paveembetet, men ble etter innsettelsen sammenlignet medJohannes XXIII. Egenskaper som særlig trekkes fram i omtalen av ham er vennlighet og ydmykhet.
Luciani ble født i Forno di Canale, som nå heterCanale d'Agordo, iprovinsen Belluno iVeneto-regionen i det nordligeItalia. Han var sønn av Giovanni Luciani (1872–1952), enmurer, og Bortola Tancon (1879–1948). Albino var den eldste av tre brødre, Federico (1915–1916) og Edoardo (1917–2008), og en søster Antonia (1920–2009). Han ble døpt avjordmoren samme dag som han ble født, da de fryktet at han skulle dø samme dag, mens dåpen ble formalisert i den lokale kirken to dager senere.[8]
Han var et rastløst barn, men bestemte seg for å bli prest allerede da han var 10 år etter at enkapusinermunk hadde besøkt landsbyen. Han fikk sin fars tillatelse, og faren sa «jeg håper at når du blir prest vil du være på arbeidernes side, for det var også Kristus selv».[9]
Han bleordinert somprest den7. juli1935. Han tjenestegjorde først i den lokale kurien i hjembyen Forno de Canale før han ble lærer og viserektor på presteseminaret i Belluno i 1937.[8] Blant hans fag vardogmatikk ogmoralteologi,kirkerett og kirkekunst.
Luciani ble flere ganger foreslått som biskop, men ble forbigått av andre under henvisning til hans svake helse, lave vekst og resignerte utseende. I 1949 ga han ut bokenCatechetica in briciole (=katekese i smuler). Dette var hans første bok, og handlet om hvordan troen kunne formidles på en enkelt og forståelig måte for alle mennesker.
15. desember1958 ble han så utnevnt til biskop avVittorio Veneto av paveJohannes XXIII. I sin første preken til folkene i hans bispedømme, erklærte Luciani: «Jeg vil gjerne være en biskop som er en lærer og en tjener».[9] Som biskop tok hanHumilitas («ydmykhet») som sitt motto,[8] og tiltrådte som biskop 11. januar 1959.
15. desember1969 ble han utnevnt tilpatriark av Venezia avPaul VI, og tiltrådte sitt nye erkebispedømme 3. februar 1970. 1. februar ble han utnevnt til æresborger av byenVittorio Veneto, hvor han tidligere hadde tjent som biskop.
I perioden han var patriark av Venezia hadde han sammenstøt med prester som støttet en liberalisering av skilsmissebestemmelsene i Italia, og han suspenderte noen av dem.[12] Men samtidig gikk han imot en avstemning i 1974 som foreslo en innstramning av reglene igjen, da han følte at dette ikke ville bli vellykket og øke skillelinjene i kirken og vise at den ikke var så innflytelsesrik lenger.[12]
I 1975 foreslo han at det skulle settes inn disiplinære tiltak mot de prestene som snakket til fordel for kommunistpartiet eller andre venstreorienterte grupper.[13]
I 1976 solgte Luciani et gullkors han hadde fått av paveJohannes XXIII for å skaffe midler til hjelp for barn medspasmer. Han oppfordret andre prester i Venezia til å selge verdisaker for å bidra til dette formålet og som en inngang til å leve enkelt og ydmykt.[11]
Som patriark av Venezia etablerte Luciani flere familieklinikker for å hjelpe fattige med ekteskapelige, økonomiske og seksuelle problemer. Han ble ansett som en forkjemper for de fattige og han besluttet også en gang å selge unna gull fra kirkene for å skaffe hjelp til barn medfunksjonshemninger.[13] Han var i mot arbeiderprester, som tok arbeid i fabrikker og på markene sammen med legfolk, og han kritiserte fagforeninger ved streiker og arbeiderdemonstrasjoner.
Etter pave Paul VIs død ble det innkalt tilkonklave i august 1978. Før dette ga Luciano uttrykk for at han ikke ønsket å bli valgt, og fortalte sin sekretær, paterDiego Lorenzi og denmaltesiske paterProsper Grech (som selv ble kardinal i 2012), at han ville ønske å avslå dersom han ble valgt, men at han følte en forpliktelse overfor de kardinalene som i så fall valgte ham, til å si «ja»[12], og at han selv ville stemme for den brasilianske kardinalenAloísio Lorscheider, som han tidligere hadde møtt iBrasil.[12] KardinalJaime Lachica Sin fraFilippinene sa imidlertid til ham at han ville bli den nye paven.[11]
Luciani ble på forhånd ikke ansett sompapabile selv om han ble nevnt i noen aviser i forhåndsomtalen, men han fikk henvendelser fra noen kardinaler som mente han ville kunne bli en god pave. Valgkollegiet av kardinaler ønsket ikke enkurie-pave som pavePaul VI hadde vært, men en varm, medmenneskelig og pastoral skikkelse som paveJohannes XXIII.
Luciani ble valgt til pave i den fjerde avstemningen,26. august1978, og ble spurt av kardinalJean-Marie Villot om han tok imot valget. Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto varHumilitas, «ydmykhet».
Da kardinal Sin viste sin respekt etter valget, sa den nye paven: «Du er en profet, men mitt styre vil bli kort».[11] PåPeterskirkens balkong, var det kardinalPericle Felici som var den av kardinalelektorene som hadde lengst ansiennitet, og dermed tilfalt det ham å proklamereHabemus papam, og presentere den nyvalgte pave for folkemengden påPetersplassen, og som senere lapalliet på ham.[14]
Det var første gangen i pavehistorien at man fikk en pave med to pavenavn,Johannes Paul. I sin førsteangeluspreken dagen etter forklarte han blant annet at dobbeltnavnet var tatt for å ære hans to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII som utnevnte ham til biskop, og Paul som hadde utnevnt ham til patriark av Venezia og til kardinal.[14] Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.
I dagene etter konklavet var kardinalene opprømte etter valget av Johannes Paul I, noen av dem hevdet opprømt at de hadde valgt «Guds kandidat».[14] Denargentinske kardinalenEduardo Francisco Pironio hevdet at «vi var vitne til et moralsk mirakel».[14]Mor Teresa kommenterte valget av ny pave at «han har vært Guds største gave, en solstråle av Guds kjærlighet som skinner i verdens mørke».[14] Den britiske primas, kardinalGeorge Basil Hume erklærte at «med en gang det skjedde, framsto det som det eneste og fullstendige riktige ... Vi følte at våre hender ble styrt da vi skrev hans navn på stemmearkene».[11]
Å minne kirken om dens plikt til å preke evangeliet.
Å fremme kirkens enhet uten å vanne ut læresetningene.
Å fremme dialog.
Å fremme fred i verden og sosial rettferdighet.[11]
Johannes Paul gjorde det etter valget det klart at han ønsket å «menneskeliggjøre» paveembetet. Han fortalte offentlig at han hadde blitt knallrød av flauhet da han fikk vite at Paul VI hadde utnevnt ham til patriark av Venezia. Som første pave uttalte han seg i entallsform, som «jeg» og ikke idet kongeligevi. I talene slik de er bevart for ettertiden går ikke dette alltid frem; de ble gjerne endret til det tradisjonelle majestetiske flertall før de ble trykket i pressemeldinger og «L'Osservatore Romano».
Han var den første paven som valgte en «pavelig innsetting» ved tiltredelsen, og ikke den tradisjonelle «pavelige kroningsmessen». Han fikk derfor etpallium i stedet for den tradisjonelle paveligetiara.
Johannes Paul I var også den første som avvistesedia gestatoria,bærestolen som paven tradisjonelt har brukt. Han gikk dog med på å bruke den etter at hans rådgivere hadde forklart ham at hans gange virket upassende; han var plattfot og gikk derfor på en spesiell måte. Etter hans død har plattfotheten blitt trukket frem som et positivt, menneskelig trekk ved ham.
Johannes Paul I ble funnet død, liggende i sin seng rett før daggry 29. september 1978, bare 33 dager inn i sin tid som pave.Vatikanradioen meldte at den 65 år gamle paven sannsynligvis døde den forutgående natten som følge av ethjerteinfarkt.
Begravelsen ble holdt på Petersplassen 4. oktober 1978,hovedcelebrant under messen var kardinalCarlo Confalonieri som vardekanus for kardinalskollegiet. I sin minnetale over den døde paven beskrev han paven som en lysende komet som kort lyste opp kirken. Paven ble deretter stedt til hvile i Peterskirkens krypt.
Det blir fortalt at rundt kl 22:00 om kvelden før han døde, fikk paven vite at noen ungenyfascister hadde skutt mot en gruppe unge mennesker som leste kommunistavisenL'Unità utenfor partiets kontorer i Roma. En gutt ble drept, mens en annen ble alvorlig såret. Paven kommenterte da at selv de unge dreper hverandre. Han trakk seg deretter tilbake til sitt rom for å leseThomas à Kempis' bokImitatio Christi i sengen.[15]
Etter Johannes Paul Is bortgang etter bare 33 dager som pave oppstod det en rekke rykter om årsaken til det plutselige dødsfallet. Mange mente det var merkelig at den offisielle dødsårsaken var hjertesvikt som en følge av de store belastningene i embetet, ettersom paven ikke tidligere hadde vist noe tegn til å lide av svakheter i hjertemuskelen. At paven døde alene, ble også sett på som en mistenkelig faktor, da selv et massivt hjerteinfarkt ville gitt paven tid til å ringe etter assistanse ved hjelp av et elektronisk tilkallingssystem som var montert rett ved sengen.
På denne bakgrunn ble det ytret mistanker om at paven var blitt forgiftet. En bakgrunn for en slikkonspirasjonsteori kan være angivelige ønsker om å stoppe planlagte forflytninger av personell i kirkens ledelse, samt å forhindre en radikal forandring i kirkens syn på en rekke saker av stor betydning for verdens befolkning, som f.eks. abort-spørsmålet, kirkens syn på homofile, kirkens syn på kvinnelige prester og kravet omsølibat.
Det foreligger imidlertid ingen bevis eller holdepunkter for disse komplott- og konspirasjonsteoriene.
Prosessen rundt en mulighelligkåring av Johannes Paul I begynte formelt i 1990 ved enpetisjon rettet direkte til paveJohannes Paul II fra 226brasilianske biskoper, herav fire kardinaler.26. august 2002 annonserte biskop Vincenzo Savio at en innledende innsamling av dokumenter og erklæringer ble startet, for å se om det var grunnlag for å innlede en formell helligkåringsprosess. 8. juni 2003 gaKongregasjonen for helligkåringer sin tilslutniing til at dette arbeidet ble innledet. 23. november 2003, på siste søndag ikirkeåret ble prosessen formelt innledet i katedralen iBelluno i hans hjembispedømmeBelluno-Feltre under ledelse av prefekten for Kongregasjonen for helligkåringer, kardinalJosé Saraiva Martins.[17][18]
I juni 2009 fikk Vatikanet et vitnemål fra bankmannen Giuseppe Denora di Altamura i den sør-italienske byenAltamura iPuglia som hevdet han hadde blitt frisk fra magekreft etter forbønn til den døde paven. En offisiell etterforskning av det angivelige miraklet ble da innledet.[19][20]
BiskopGiuseppe Andrich av Belluno-Feltre bispedømme opplyste under et besøk i pavens fødebyCanale d'Agordo 27. august 2015 at dokumentene var ferdigstilte, og i dette ligger det en uttalelse fra daværende kardinalJoseph Ratzinger, den senerepave Benedikt XVI, om at han ba til Luciani som om han var en helgen.[19][21][22]
Neri Marcorè spilte pave Johannes Paul I i TV-serienPapa Luciani - Il sorriso di Dio
I 2006 produserte den italienskeallmennkringkasterenRAI TV-serienPapa Luciani - Il sorriso di Dio («Pave Luciani - Guds smil»), skrevet og redigert avGiorgio Capitani, basert på pavens liv.[24][25][26] Tittelrollen ble tolket av den italienske skuespilleren og komikerenNeri Marcorè.
Den engelskepost-punk-bandetThe Falls sang «Hey! Luciani» omhandler pave Johannes Paul I.
FilmenGudfaren 3 fra 1990 inkluderer en av konsirasjonsteoriene vedrørerende pavens død, men pavens fødenavn og dødsår er annerledes enn for den virkelige paven.
Den portugiske forfatteren Luis Miguel Rocha hevder i fiksjonsbokenDen siste paven fra 2008 at paven ble myrdet.
Den amerikanske forfatterenRobert Littell hevder i sin bokThe Company fra 2002 atKGB sto bak drapet på paven.
David A. Yallop utviklet i sin bokIn God's Name (norsk oversettelsePaven må dø) en rekke teorier bak det angivelige drapet på paven.[27]
«So strongly did the writings of Couwase [Jean Pierre de Caussade] influence him that Luciani began to think very seriously of becoming a Jesuit. He watched as first one, then a second, of his close friends went to the rector, Bishop Giouse Cattarossi, and asked for permission to join the Jesuit order. In both instances the permission was granted to them. Luciani would soon make his decision, and so he went and asked for permission. The bishop considered the request, then responded, "No, three is one too many. You had better stay here." »
_(cropped).jpg)
_-_facciata.jpg)
.jpg)
