| Jens Esmark | |||
|---|---|---|---|
 Jens Esmark | |||
| Født | 31. jan.1763[1][2] Houlbjerg[3] | ||
| Død | 26. jan.1839[1][2] (75 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Geolog,professor (1814–),glasiolog | ||
| Embete | Professor | ||
| Ektefelle | Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 - 4. november 1811), datter avMorten Thrane Brünnich | ||
| Søsken | Lauritz Esmarch | ||
| Barn | Laurits Martin Esmark Morten Thrane Esmark | ||
| Nasjonalitet | dansk-norsk | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien Det Norske Videnskaps-Akademi Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab (1800–)[3] Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab[3] | ||
| Utmerkelser | Ridder av Vasaordenen (1832)[4] | ||
| Kjent for | påvisteistid i Norge | ||
Jens Esmark (1762–1839) var en dansk-norskgeolog som ble Norges første professor ibergvitenskap og den første som påvisteistid iNorge.[5] PåSvalbard erEsmarkbreen oppkalt etter ham.[6]
Esmark var gift med Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 – 4. november 1811), datter avMorten Thrane Brünnich.[7] Blant deres barn varprest og mineralogMorten Thrane Esmark (1801–82) som i 1828 oppdagetthoritt, og professor izoologiLaurits Martin Esmark (1806–84). Broren til Jens var Lauritz Esmark (1765–1842), jurist og landmåler som studerte sandflukten påJylland.
Han studertekjemi ognaturvitenskap hos blant andre sin fremtidige svigerfar, Morten Thrane Brünnich vedKøbenhavns Universitet, og kunne i 1789 starte påBergseminaret i Kongsberg på dennes anbefaling (uteksaminert 1791). Esmark tok også «juridisk og geometrisk eksamen» i København.[7] I 1792 reiste han utenlands for videre studier,[8] blant annet iFreiberg underAbraham Gottlob Werner og senere iSchemnitz. Esmark besøkte en rekkebergverk iUngarn,Polen,Transilvania ogSchlesien.
Han begynte i 1798 somassessor iOverbergamtet påKongsberg, og underviste samtidig imineralogi,geologi ogfysikk ved nevnte seminarium. DaSølvverket ble nedlagt i 1805, drev han noen gruver videre som privat entreprenør. I 1814 ble han utnevnt til førsteprofessor i bergvitenskap vedDet Kongelige Frederiks Universitet som hadde åpnet i 1811, og ble da dets femtende professor. Da han brakte alle sine samlinger med seg i 1811, senere gikk de tilNTH, markerte dette også nedleggelsen avBergseminaret i 1814.
I Kongsberg-epoken rakk Esmark å foretaførstebestigning avSnøhetta i august 1801 (1798 angis ofte feilaktig), og vedbarometermåling anslo han høyden til «noget over 8,000 rhinlandske Fod», noe som tilsvarer omkring 2510 meter, mens dagens kart angir 2286 meter.[9] Han var sammen medChristen Smith førstebestiger avGaustatoppen i august1810. Han fant ut at Gaustatoppen var lavere ennSnøhetta, og dermed ikke Norges høyeste fjell. Esmarks måling av høyden avRjukanfossens frie vertikale fall til 271 meter gjorde fossen til verdens høyeste, og skapte stor interesse for å reise til Norge.[10]
I Kristiania startet Esmark meteorologiske målinger, og fortsatte sin kartlegging av geologien i området rundt. VedHaukalivatnet vedForsand vedLysefjorden ligger enendemorene (kalt Vassryggen) som omkring år1823 inspirerte ham til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Inspirasjonen skjedde trolig da han sammen med reisefølget Otto Tank la merke til at morenen i Forsand nær sjønivå lignet morenen etterlatt av Rauddalsbreen (nordlig utløper avJostedalsbreen) som da hadde trukket seg tilbake etterden lille istid.[11][12] Påvisningen av istiden i Norge var en stor naturhistorisk oppdagelse som var lite kjent i samtiden. Det krevde stor forestillingsevne å se for seg at landet for noen tusen år siden hadde vært dekket av flere hundre meter tykk is. Oppdagelsen ble i 1823 presentert i en generell artikkel med tittel «Bidrag til vår jordklodes historie» og poenget om isbreen ble presentert på en knapp måte. Artikkelen ble ikke oversatt til fransk eller tysk og Esmark var beskjeden.[13] SveitsiskeLouis Agassiz og norskeTheodor Kjerulf fikk mye av æren for oppdagelsen.[14]
Han ga navn på bergarter, somnoritt ogsparagmitt. I 1829 utkom hans siste bok, om reisen til Trondhjem. Da han døde i 1839, hadde åtte studenter avlagt eksamen og blitt bergkandidat; den første varBalthazar Mathias Keilhau i 1821.
Esmark ble medlem avKungliga Vetenskapsakademien i 1825 og mottokVasaordenen i 1832. Han ble i 1800 den første geolog innvalgt iDet Kongelige Norske Videnskabers Selskab som har utstedt flere Esmark-medaljer,[15] og også avholdt Høytidsdagen 1975.[16] BådeGoethe ogDarwin kjente til Esmark.[13]
Geir Hestmarks bok (2017) om Esmark ble i 2018 kåret til en av de ti beste sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000.[13][17]