Jansenismen var en retning innenforkristen filosofi som tok sitt navn fra sin grunnlegger og fremste eksponent, denflamske teologCornelius Jansen (1585–1638), og ble sentral i 1600-tallets franske kultur. Sentrale skikkelser som teologenPasquier Quesnel, filosofenBlaise Pascal og forfatterenJean Racine var knyttet til bevegelsen.[1]
Jansenismen forfektet en streng fromhet som stod i krass motsetning til offisiellkatolisisme og spesieltjesuittenesreservatio mentalis («sinnets forbehold»), der jesuittene gikk god for at man kunne sverge seg ut av en knipe ved å ordlegge seg tvetydig, uten å si fra om at man tolket dette på sin egen måte.[2]
Jansen gikk inn for å gjenopplive en ren,augustinsk lære, og hansposthumt publiserte verkAugustinus (1640) fikk en betydelig innflytelse. I Frankrike ble jansenismen forbundet med nonneklosteret iPort-Royal, der Racine var utdannet, og Pascal virket som lærer. Jansenismen ble fordømt somkjetteri i en rekkepavebuller, fremfor alt fra paveneInnocens 10. ogKlemens 11. (Unigenitus); men ettersom Jansen selv var død, og hadde erklært seg lojal mot den katolske kirke, ble han aldri selv anklaget for kjetteri. Den endelige avvisning av jansenismen kom fra pavePius X, som gikk inn for hyppig, gjerne daglig,kommunion, og anbefalte barnekommunion fra ca. åtteårsalderen.
I Frankrike forsøkte kongLudvig 14. å sette en stopper for jansenistene som så med harme på livsstilen han tillot vedhoffet. Klosterskolen Port-Royal ble stengt etter en pavebulle i 1660, selv om klosteret ble stående til tidlig 1700-tall, da nok en pavebulle satte sluttstrek for bevegelsen. Det er mulig at forfølgelsen bidro til at jansenismen vant ytterligere innpass i videre kretser.[3] I1710 ble de siste nonnene og andre beboere fordrevet fra Port-Royal, som deretter ble jevnet med jorden.
Tilhengere av jansenismen flyttet ofte til Nederland, særlig i området rundtUtrecht. Dette kan sees i sammenheng medden gammelkatolske bevegelsen og utviklingen avUtrechtunionen på slutten av 1800-tallet.
Når det ikke finnes noe samtidigportrett av Pascal, skyldes det at jansenistene regnet det som en synd å la seg avbilde.[4] Deres strenge fromhet førte til en hissigpolemikk med en jesuittisk gruppering som ble kalt «molinister» etterLuis de Molina. I 1588 utga han et verk omviljens frihet der han hevdet at mennesket gjennom velgjerninger, dvs. ved egen fortjeneste, kunne oppnå «tilstrekkelig nåde», parallelt med «Guds nåde». Dette minnet om den britiske lærde Pelagius' tanker[5] fra ca år 400 om at mennesket på egen hånd kan oppnå soning og frelse ved å handle riktig. Augustin hadde motsagt Pelagius, og Molinas lære utløste en lignende reaksjon fra jansenistene. Ifølge Jansenius avhenger frelse av Guds nåde alene, og Guds veier er så uransakelige at riktige handlinger ikke er noen garanti forevig liv. I dette foregrep hankalvinismenspredestinasjonslære som molinistene angrep sterkt i tale og skrift. Pascal engasjerte seg for jansenistenes sak og forfattet en rekke «provinsialbrev» der han påberopte segThomas Aquinas' teser i sin kritikk av molinismen. Jesuittene var åpne for å bedømme folks handlinger ut fra de tilstedeværende omstendigheter; Pascal påpekte at i så fall kunne jo en forbryter rettferdiggjøre seg med at selv den verste udåd skjedde i beste hensikt.[6]
Jansenismen la stor vekt påarvesynden, menneskets fortapelse, Guds nådes nødvendighet, og predestinasjon. I jansenistisk tenkning er menneskene født onde, og uten guddommelig hjelp kan det aldri bli godt. Dette betyr at man må være svært omhyggelig med hvilke valg man tar, vært svært from og moralsk rettskaffen, og forberede seg grundig vedbønn ogskriftemål før kommunion (og dermed tenderte jansenismen mot svært sjelden mottakelse avnattverdens sakrament). Jansenismens forestilling om predestinasjon er at bare et fåtall, de «utvalgte», er forutbestemt til evig liv.
