Jaintempel i RanakpurJainismens fremstilling av universet somlokapurusa, «verdensmannen». En jainprest velsigner tilbedere ved et tempel i Shravanbelgola
De fleste av dens omkring 4,2 millioner tilhengere[1], som kallesjaina ellerjainer, bor iIndia. De fleste bor iGujarat (Kathiawarhalvøya) ogRajasthan i vest ogKarnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. De to hovedretningene erSvetambara ogDigambara, som har sine hovedtyngdepunkt i hhv nordvest og i sør.
Jainisme slik den er i dag skriver seg tilbake til den omvandrende asketenVardhamana Mahavira (599–527 f.Kr.), som jainene regner som den 24. og siste avvadestedsmakerne. Det er uklart hvorvidt Mahavira er en religionsstifter, eller om han reformerte en munkeorden grunnlagt avParshva – den 23. vadestedsmakeren – ca. 250 år tidligere.[2][3] Selv om jainene mener at alle de 24 vadestedsmakerne (tirthamkara) er historiske personer, er det vanlig å anta at bare de to siste er historiske personer, mens de 22 eldste er mytiske personer.[2][3] Selv om man kunne anta at det er Mahavira som er jainismens hovedperson, er det Parshva som har flest templer oppkalt etter seg.[3]
Jainene anser selv sin religion for å være universelt gyldig, og som noe som alltid har eksistert.[3]
På samme måte «sombuddhismen oppsto jainismen i et miljø dominert av denvediske offerkulten og definerte seg selv i stor grad i opposisjon til denne. Den var én av de mange asketiske bevegelsene som blomstret opp i India fra rundt 700-tallet f.Kr.»[3] Jainismen «tok til seg offerkultens symbolikk», på samme måte somupanishadene, men gjorde offeret til et spørsmål om etikk og livsførsel. Jainismen har tidligere hatt stor utbredelse, med tilslutning fra flere herskerdynatier vest og sør i India. Enhinduistisk renessanse fra 1000-tallet førte til tilbakegang for jainisme, og dette ble forsterket av at jainene i de følgende århundrene ble forfulgt flere steder i India, båda avshivatilhengere og islamske herskere.[4] Den har liten utbredelse utenfor India.
Ifølge læren haruniverset aldri blitt skapt, og det vil aldri opphøre å eksistere. Det er imidlertid ikke uforanderlig, for det gjennomgår svingninger, hvor det går oppover og nedover med universet, og hvor jainismen selv også forsvinner og gjenoppstår gjennom en syklisk historieforståelse. I løpet av disse svingningene fremstår det forskjellige lærere ellerTirthankaraer, som sørger for at religionen blir holdt i hevd. Jainismen kan, i likhet medbuddhismen, «karakteriseres som en ateistisk religion, i den forstand at den avviser at det skulle eksistere en skapergud slik deabrahamittiske religionene og de teistiske retningene innen hinduismen ser for seg. For selv om guder har en betydelig plass innen jainismen og en rekke guddommer tilbes, er det ikke gjennom disse at frelse kan oppnås. […] Et hvert menneskes frelse ligger helt og holdent i dets egne hender».[3]
Jainistene lærer også at virkeligheten består av to evige prinsipper,jiva ogajiva.Jiva består av et ubestemt antall åndelige enheter eller sjeler, mensajiva (ikke-jiva) er materie i alle slags former og alle betingelser for at materie skal eksistere, som tid, rom og bevegelse.
I jainistisk filosofi er sjelen underlagtsamsara, syklusen av fødsel, død og gjenfødelse, styrt av enskarma. Avhengig av ens handlinger kan sjelen gjenfødes i en av fire tilstander eller destinasjoner, kjent somgati:
Deva Gati: Gjenfødsel som en himmelsk vesen eller guddom.
Manushya Gati: Gjenfødsel som menneske.
Tiryanch Gati: Gjenfødsel som dyr, fugl, insekt eller plante.
Naraka Gati: Gjenfødsel i helvetes eksistenstilstand.
Tiryanch Gati refererer til eksistensen som ikke-menneskelige levende vesener, inkludert dyr og planter. Disse vesenene er videre klassifisert basert på antall sanser de besitter, fra én til fem. Denne klassifiseringen påvirker hvordan jainister forholder seg til disse organismene. Vesener med flere sanser anses å ha en høyere grad av bevissthet og evne til å oppleve smerte. Derfor utviser jainister større forsiktighet og medfølelse overfor dem, og unngår handlinger som kan skade eller drepe disse vesenene.[5] Dette reflekteres i praksiser somvegetarianisme og streng overholdelse avahimsa (ikke-vold) i alle aspekter av livet.
Jainismen lærer at sjeler kan bli gjenfødt i Tiryanch Gati som et resultat av negative handlinger og akkumulering av dårlig karma. For å unngå gjenfødsel i slike uønskede tilstander, legger jainismen vekt på ahimsa, sannferdighet og selvdisiplin.
Universet anses å være «formet som et menneske som står med spredte bein og hviler armene på hoftene (derfor kalles detlokapurusha 'verdensmannen'), en form som kan ligne et nøkkelhull. De bebodde delene av universet utgjør en søyle som strekker seg fra bunnen av denne strukturen helt opp til toppen».[3] De nederste delene av strukturen er underverdnene (naraka elleradholoka), hvor syndere og demoner holder til. Den øverste halvdelen rommeroververdener (urdhvaloka) der de dydige gjenfødes som guder. I midtverdenen (madhyaloka) lever menneskene og andre levende vesener. Øverst finnes de frigjorte sjelenes verden, og det finnes flere underinndelinger.
Religionen er kjent for sine asketer som følger en meget streng levemåte. I jainismen «ligger et ideal om fordringsløshet der det å forlate hus og familie og bli en omvandrende asket fremheves som den beste livsformen og veien til frelse».[3] De ønsker ikke å skade noe levende vesen, og de går ofte så langt som å feie foran seg med en kost mens de går omkring slik at de ikke skal tråkke på noe insekt. Ikkevoldsprinsippet gjør at de fleste ervegetarianere, og noen praktiserer til og medveganisme for å unngå utnyttelse av dyr.
InnenShvetambara-retningen er både menn og kvinner asketer. InnenDigambara-retningen er de aller fleste asketer menn. Munker kallesmuni ellersādhu, nonner kallessādhvī ellerāryikā. Lekfolkene (śrāvaka ellerupāsaka) bærer religionen gjennom almisser til munkene og gjennom donasjoner som finansierer templer og statuer. Jainismens ideal omaskese «har ført til at det er munkene og nonnene som anses å være de som utøver jainismens lære fullt ut».[3]
Skillet mellomShvetambara- ogDigambara-retningene gjelder i hovedsak bare munkene, ikke vanlige troende.[2] De to retningene er ikke enige om når skillet mellom dem oppsto. Shvetambaraene mener at skillet oppsto 609 år etterMahaviras død (han antas å ha levd599–527 f.Kr.), mens Digambaraene mener at det skjedde 160 år etter Mahaviras død. Kildene til de to retningenes historie er imidlertid fra henholdsvis 400-tallet og 900-tallet, og kan ikke regnes som gode historiske kilder. Skillet ble endelig formulert i år79.[2] De to retningene har sitt kjerneområde i hver sin del av India: Shvetambara i delstateneGujarat ogRajasthan i nordvest, og Digambara i delstatenKarnataka i sørvest.[2] De læremessige ulikhetene mellom de to retningene er forholdsvis små, og gjelder i første rekke spørsmål om livsførsel. Det er også meningsforskjeller om hellige tekster, om Mahaviras biografi og om den oppvåknedes egenskaper. Shvetambara-munker går kledd i hvite klær og tigger sin mat i skåler, mens Digambara-munker er enda mer asketiske: de går nakne omkring og bruker ikke skåler for å tigge eller spise, men får maten rett i hendene.[3] Nakenheten er noen steder mer å regne som et tradisjonelt ideal, ettersom det er forbudt flere steder.
De mest kjente jaintekstene kommer fra svetambarajainismen, som kaller sin kanon av hellige tekster forsiddhānta ellerāgama. Kanon består av 45 tekster, fordelt i følgende grupper: 12 angaer, 12 upangaer, 7 cheda sutraer, 4 mula sutraer, 10 prakirnakaer og to culika sutraer. Summen er 47, men det er likevel 45 som er den angitte antallet. Inntrykket av kanondannelsen er ivesten preget av den versjonen som den tyske indologenGeorg Bühler (1837-98) presenterte på 1800-tallet og som hans kollegaAlbrecht Weber publiserte i 1883-85. Det er mulig at tekstkanon er mindre stabil gjennom historien enn Bühler og Weber kan gi inntrykk av.[3]
^Antallet tilhengere varierer mellom ulike kilder.Den indiske folketellingen i 2001 sier 4,2 millioner, i tillegg kommer et lite, men ukjent antall utenfor India. Borgland (2011) sier 5 millioner totalt; Kværne/Vogt (2002) sier 2,6 millioner; mensStore norske leksikon sier 6 millioner (1999).
^abcdePer Kværne ogKari Vogt. «Jainismen» I:Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002ISBN 82-02-19667-1Siteringsfeil: Ugyldig<ref>-tagg; navnet «PK» er definert flere steder med ulikt innhold
^abcdefghijkBorgland, Jens W. (2011).Jainismen. Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene.ISBN978-82-525-7620-2 Sjekk|isbn=-verdien: checksum (hjelp).
