Jagerfly er et svært hurtiggående militærtkampfly[1] framstilt primært for å avskjære eller nedkjempe andrefly i luft-til-luft-kamp.[2] Jagerfly er forholdsvis små, hurtige og lette å manøvrere. I militær konflikt er rollen til jagerfly å etablere overlegenhet og dominering av luftrommet over en krigssone, tillate bombefly og angrepsfly å delta i taktisk og strategisk bombing av fiendtlige mål.
De viktigste egenskapene til et jagerfly er ikke bare ildkraften, men også dens høye hastighet og manøvrerbarhet i forhold til angrepsmålet. Suksess eller fiasko til en jagerflys forsøk på å oppnå overlegenhet i luften avhenger av flere faktorer, blant annet dyktigheten til pilotene, den taktiske forsvarligheten til dens doktrine for utplassering av jagerflyene, og antallet og ytelsen til disse jagerflyene.[3][4]
Mange moderne jagerfly har også sekundære evner som overvåkingsfly, avskjære fremmede eller fiendtlige fly som ulovlig trenger seg inn over nasjonalt luftrom, bakkeangrep, og noen typer, for eksempeljagerbombefly, er utformet fra begynnelsen for doble roller. Andre jagerfly er utformet er høyt spesialiserte samtidig som de fortsatt fyller hovedrollen i luftoverlegenhet.
Jagerflyet oppsto underden første verdenskrig og utviklet seg fra svært primitive maskiner til fullverdige jagerfly i løpet av noen få år. Siden første verdenskrig har oppnåelse og opprettholdelse av overlegenhet i luftrommet blitt ansett som avgjørende for seier i konvensjonell krigføring.[5]
Jagerfly fortsatte å bli utviklet gjennom første verdenskrig, for å nekte fiendtlige fly ogluftskip muligheten til å samle informasjon vedrekognosering over slagmarken. Tidlige jagerfly var veldig små og lett bevæpnet etter senere standarder, og de fleste varbiplan (dobbeltdekker) bygget med en treramme dekket med stoff, og en maksimal lufthastighet på rundt 160 km/t. Etter hvert som kontroll over luftrommet ble stadig viktigere, utviklet alle stormaktene jagerfly for å støtte deres militære operasjoner.
I mellomkrigstiden bremset utviklingen noe opp, men et rammeverk av tre ble i stor grad helt eller delvis erstattet av metallrør, og til slutt begynte ytre flater avaluminium (monocoque) å dominere. Mye skjedde og allerede i1939 fløy den første prototypen på enjetjager.
Vedandre verdenskrig var de fleste jagerfly av metallmonoplan (enkeltdekker) bevæpnet med batterier av maskingevær eller kanoner, og noen var i stand til hastigheter som nærmet seg 400 mph (640 km/t). De fleste jagerfly frem til dette punktet hadde én motor, men en rekke tomotorers jagerfly ble bygget; men de ble funnet å være utkonkurrert mot enmotors jagerfly og ble henvist til andre oppgaver, for eksempel nattjagerfly utstyrt med primitive radarsett og eskortejagere.
Ved slutten av krigen erstattetturbojetmotorerstempelmotorer som framdriftsmiddel, noe som økte flyhastigheten ytterligere.[6] Ettersom vekten på turbojetmotoren var langt mindre enn en stempelmotor, var det ikke lenger et handikap å ha to motorer, og en eller to ble brukt, avhengig av kravene. Dette krevde igjen utvikling avkatapultstol slik at piloten kunne slippe ut raskt,[7] ogG-drakter for å motvirke de mye større kreftene som ble påført piloten under manøvrer.[8]
I dag finnes hovedsakelig to typer: En mindre type som er vanlig i de fleste flyvåpen, og en større type, som gir større operasjonsradius, men krever større drivstofflast.
Storbritannia utviklet på1960-tallet en ledelse innen design og tekniske egenskaper ved jagerfly. jagerflyetEnglish Electric Lightning satte hastighetsrekorder og kunne gjennomføre unnamanøvrer med påkjenninger på hele 9g, en bedrift som amerikanske fly ikke maktet før lanseringen avF-16 omkring1980. Tidlig markerte britene seg med nyvinninger somTornado ogHarrier, sistnevnte med vertikal take-off og landing (VTOL). Det europeiskeEurofighter og det svenskeSaab 39 Gripen produseres begge i Storbritannia med en videreføring av britisk kampflyutvikling fra 1980- og 90-årene. Amerikanske kampfly, inklusiveF-35 Joint Strike Fighter, er produsert i britisk-amerikanske samarbeid med betydelig basis i britiske modeller fra de siste tjue årene.
Et multirollejagerfly skal være egnet til å løse forskjellige oppgaver, hvor da to typiske er luftkamp og angrep av mål på bakken. Flyene kan være lettere enn de taktiske jagerflyene, men trenger ikke være det.
Nattjagere var spesialiserte jagerfly beregnet for bruk mot bombefly om natten. De oppsto under denandre verdenskrig. De første nattjagerne var ombygde jagerfly og lettebombefly utstyrt med radar og egnet bestykning. Senere kom fly som var spesielt utviklet som nattjagere, som f.eks.Northrop P-61 Black Widow. I dag er alle jagerfly utstyrt for nattflygning, eller kan lett konverteres, så den spesialiserte nattjageren hører til historien.
En rekke jagerfly kom aldri i serieproduksjon. Dette kunne være fordi de ikke fungerte tilfredsstillende, som f.eks. den norskeKjeller F.F. 6, fordi de tapte kontraktene fra flyvåpnene, som f.eks.Focke-Wulf Fw 159 som tapte kontrakten til den berømteMesserschmitt Bf 109, eller rett og slett fordi man ikke fant interesserte kjøpere.
^«Mitchell's Theory»,Air & Space Power Course. College of Aerospace Doctrine, Research and Education. 22 September 2011. Arkivert fraoriginalen 20. januar 2012
