| Jænberht | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. århundre | ||
| Død | 12. aug.792 Canterbury | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
Jænberht[a] (død 12. august 792) var en munk, og senere abbed, iSt Augustine's Abbey iCanterbury som ble utnevnt tilerkebiskop av Canterbury i 765. Som erkebiskop hadde han et vanskelig forhold tilkong Offa av Mercia, som på et tidspunkt konfiskerte landområder fra erkebispestolen. I 787 ble noen av bispedømmene under Canterburys tilsyn overført til det nyopprettede erkebispedømmet iLichfield, selv om det ikke er klart om Jænberht noensinne anerkjente dets legitimitet. Foruten saken med Lichfield, ledet Jænberht også kirkesynoder i England. Han døde i 792 og ble ansett som en helgen etter sin død.
Jænberht var en munk ved St Augustine's Abbey i Canterbury før han ble valgt som abbed der.[3] Han kom fra en fremtredende familie i kongeriket Kent, og en slektning av ham,Eadhun, var fogd forkong Egbert II av Kent. Jænberht var selv på god fot med Egbert.[4]
Jænberht ble ordinert til erkebiskop av Canterbury den 2. februar 765,[5] ved kong Offa av Mercias hoff. Dette stedsvalg antyder at hans valg var akseptabelt for kongen.[6] I 766 mottok han sittpallium, symbolet på en erkebiskops myndighet gitt av paven. På dette tidspunkt var Kent blitt utsatt for Offa. I 776, kanskje på oppfordring fra Jænberht, gjorde Kent opprør og sikret sin frihet.[7] I 780 og 781 deltok Jænberht på kirkemøter iBrentford som ble ledet av kong Offa. Selv om Jænberht i utgangspunktet var på god fot med Offa, var Jænberhts bånd til Egbert også sterke: etterslaget ved Otford ga Egbert en rekke eiendommer tilChrist Church. Da Offa hevdet kontroll over Kent på nytt, noe som skjedde senest i 785, konfiskerte han disse landene og ga noen av dem videre til noen av sine thegner.[6]
I løpet av Jænberhts embedstid oppsto det en tvist mellom bispesetet Canterbury og Offa, og som førte i 787 til opprettelsen av det rivaliserende erkebispedømme Lichfield underHygberht.[8] Opprinnelig forsøkte Offa å bringe det sørlige erkebispedømmet Canterbury tilLondon, men da paven nektet å tillate dette, sikret Offa opprettelsen av et tredje erkebispedømme på de britiske øyer. Lichfield var det viktigstemercianske bispedømme, og dermed var det nye erkebispedømmet under Offas kontroll.[9]
Det var flere årsaker til konflikten mellom Jænberht og Offa. Jænberht motsatte seg Offas avsettelse av detkentiske dynasti. De kranglet om land som de begge hevdet som deres, og Jænberht nektet å krone Offas sønnEcgfrith.[8] Problemer ble også forårsaket av at erkebiskopen preget sine egne mynter i Canterbury.[10]Matthew Paris, som skrev i det trettende århundre, mener at Jænberht konspirerte for å innrømmeKarl den Store kontrollen med Canterbury dersom han invaderte de britisker øyer. Denne historien kan gjenspeile en genuin tradisjon nedtegnet vedSt Albans Abbey, der Paris holdt til, eller det kan være det reneste oppspinn for å fylle ut detaljer om Jænberhts liv der Paris ikke hadde annen informasjon.[6] Et rykte under Jænberhts regjeringstid hevdet også feilaktig at Offa planla sammen med Karl den Store om å avsettepave Hadrian I; minst en moderne historiker,Simon Keynes, tror det er mulig det var Jænberht som stod bak det ryktet.[7]
Offas senere etterfølger innrømmet senere overfor pavestolen at Offas handlinger var motivert av hans hat mot Jænberht og det kentiske folk.[11]
I 787 sendte pave Hadrian et pallium til Hygberht av Lichfield, og eleverte Lichfield til et erkebispedømme, og Ecgfrith ble kronet. Det er imidlertid ingen nå tilgjengelige kilder som beviser at Jænberht noen gang anerkjente Hygberht som erkebiskop.[6][b] Canterbury beholdt biskopene avWinchester,Sherborne,Selsey,Rochester ogLondon som suffraganer. BispedømmeneWorcester,Hereford,Leicester,Lindsey,Dommoc ogElmham ble overført til Lichfield.[12]
Jænberht ledet et konsil som fant sted i London en gang etter elevasjonen av Lichfield, hvor der deltok de fleste av biskopene fra sørdelen av Britannia.[13]
Han døde 12. august 792,[3][5][7] og ble gravlagt i klosterkirkenSt Augustine's Abbey i Canterbury.[3][7]
Han er siden blitt æret som en helgen, med en minnedag den 12. august.[14]
