| Ivar Aavatsmark | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum | |||
| Født | Ivar Aavatsmark 11. des.1864[1][2]  Høylandet | ||
| Død | 1. juli1947[1] (82 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker,offiser | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Krigsskolen Trondheim katedralskole Den militære høyskole | ||
| Ektefelle | Ida Flodin (1898–)[3] | ||
| Barn | Fanny Aavatsmark MacTaggart Armas Aavatsmark Laila Aavatsmark | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund[4] | ||
| Utmerkelser | 13 oppføringer Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1920–) Kroningsmedaljen 1906 Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930 Storkors av Dannebrogordenen Storkors av Finlands hvite roses orden Storkorsridder av Italias kroneorden Storoffiser av Æreslegionen 3. klasse av Sankta Annas orden Kommandør av 1. klasse av Sverdordenen Ridder av første klasse av Vasaordenen 2. klasse av Frihetskorsets orden Norges Røde Kors hederstegn Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden (1919)[5] | ||
| Troskap | Norge | ||
| Militær grad | General | ||
| Signatur | |||
 | |||
Ivar Aavatsmark (1864–1947) var en norsk general og politiker (V) fraHøylandet iNamdalen. Han varstortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1907 til 1921 og blant Venstres ledende forsvarspolitikere i tiden rundt denførste verdenskrig. Han varNorges forsvarsminister fra 1919 til 1920 og fra 1921 til 1923.
Aavatsmark var forsvarsminister i en tid da forsvaret ble økonomisk nedprioritert, samtidig som mange fryktet enarbeiderrevolusjon i Norge. Aavatsmark stod sentralt i arbeidet med hærordningen av 1910, flåteplanen av 1912, og som en viktig støttespiller for frivillig militærtjeneste i nedgangstiden i 1920- og 1930-årene.[6]
Aavatsmarks karrière iHæren strakk seg over seks tiår. Han oppnåddegeneralmajors grad. Han var i mange år sjef for5. divisjon i Trondheim, deretter sjef for2. divisjon og kommandant påAkershus festning.
Aavatsmark var lenge engasjert iDen Norske Frimurerorden, og innehadde flere verv. Han fungerte som leder av ordenen under denandre verdenskrig.[7]
Ivar Aavatsmark ble født på slektsgården Åvassmarka vedGrungstadvatnet påHøylandet iNamdalen. Gården hadde 11 000 dekar skog og eget gårdssagbruk. Gården hadde vært i slektens eie siden 1763.[8][9] Han var sønn av Anders Pedersen Aavatsmark (1820–1906) og Margrethe Salamonsdatter Mørkved (1821–1902), som nest yngste sønn i en søskenflokk på åtte.[10] En søster var gift med stortingsmannLorents Mørkved, og deres datter var gift med fylkeslandbrukssjef og stortingsmannAlbert Eggen. Ivar Aavatsmark var fetter av redaktør og stortingsmannOle Severin Aavatsmark samt onkel til forstmannIvar Aavatsmark.
Aavatsmark var elev vedborgerskolen iNamsos ogTrondhjems katedralskole, og tokstudentereksamen somprivatist i 1886. Han blekonfirmert iVår Frue kirke i 1882, og var da bosatt iSøndre gate.[11]
Han giftet seg med sangerinnenIda Flodin (1870–1957) iDen tyske kirken iHelsingfors iFinland den 24. november 1898. Hun var datter av embedsmannFrithiof Flodin og Fanny Virginia Basilier, som i sin tur var søster av sangerinnenIda Basilier-Magelssen. Ivar og Ida Aavatsmark fikk seks barn sammen, hvorav fem vokste opp.[10] DatterenFanny Aavatsmark (gift MacTaggart) var journalist og bosatt nesten hele sitt voksne liv iSkottland.[12] Deres sønn,Armas Aavatsmark, var bryggerimester, salgsagent og kommunepolitiker. DatterenLaila Aavatsmark var konsertpianist og kammermusiker.
.jpg)
Mellom 1886 og 1889 var Aavatsmarkkadett vedKrigsskolen, og tjenestegjorde iTrondhjem ogKristiansand. I 1890 ble hanpremierløytnant, og etter ett år iHans Majestet Kongens Garde ble han aspirant iGeneralstaben i 1894. I staben arbeidet Aavatsmark særlig medjernbanesaker, og han markerte seg senere som en varm forkjemper forNordlandsbanen. Han fullførte tiden som aspirant i 1898, og fikk dakapteins grad.
Han foretok noen studiereiser for å studere militære kommunikasjonsforhold i utlandet, finansiert gjennomstipend. Blant annet fikk han stipend for å reise tilØsterrike for å studere militære jernbanetransportforhold i 1900, og for å reise tilFinland i 1903. Han varadjoint (stabsadjutant) 1900–1903, og deltok i de østerrikske keisermanøvrene iGalicia i 1900.
Rundt århundreskiftet var Aavatsmark med familie bosatt iElisenbergveien påFrogner iKristiania.[13] I 1904 døde eldstebroren Per Aavatsmark, uten sønner som overlevde ham, og Ivar Aavatsmark tok derfor over slektsgården for en periode. Han var bosatt på gården mellom 1906 og 1911. Per Aavatsmarks datter, Margrethe, overtok slektsgården i 1917. Ivar Aavatsmark bodde senere iSteinkjer, som første beboer i regimentsboligen påSteinkjersannan,[14] og påSingsaker[15] i Trondhjem frem til 1928.
Han fortsatte sin militære karrière, og avla generalstabeksamen i 1903, gikk ut av Generalstaben i 1906, og var den første lærer i det nye faget kommunikasjonslære[16] ved Krigsskolen 1903–1911. Aavatsmark varoberstløytnant og sjef for Namdalens bataljon 1911–1915,oberst og sjef for Nordre Trondhjems 13. infanteriregiment 1915–1919. Han var generalmajor fra 1919 og sjef for 5. divisjon fra 1919. Det kom da en del beskyldninger om at dette avansementet var å forstå som belønning for politisk innsats.[6] Aavatsmark var sjef for2. divisjon og kommandant på Akershus festning fra 3. juli 1928 til 11. desember 1932, da han tok avskjed i henhold til aldersgrenseloven.[16] Etter tiden i kommandantboligen på festningen flyttet ekteparet tilThomas Heftyes gate på Frogner.[17]
Aavatsmark var innvalgt på Stortinget fraSnåsa krets iNordre Trondhjems amt (kalt Nord-Trøndelag fra 1919) mellom 1907 og 1921. I denne perioden praktiserte man direkteflertallsvalg i enmannskretser. Kretsen bestod av Steinkjersbygdene og Indre Namdalen.[18] Han møtte sterk konkurranse ved samtlige valg fra kandidater somHans Konrad Foosnæs,Ole Langhammer ogOla Five. Valgt til Aavatsmarks vararepresentanter ble Ola Five, Lorents Mørkved og Albert Eggen.
I hele sin tid som stortingsrepresentant var Aavatsmark medlem avStortingets militærkomité, først som sekretær 1907–1908, deretter som nestformann underJens Bratlie 1908–1909, og som formann fra 1910. I et par omganger satt han også iStortingets utenrikskomité. Aavatsmark var dessuten Stortingets visepresident 1917–1918 ogOdelstingets president i 1919.
På Stortinget arbeidet Aavatsmark for flertall forHærordningen av 1910, og deretter for dens sjømilitære motstykkeFlåteplanen av 1912. Hærordningen medførte at hærens beredskap ble styrket, ble karakterisert som «den beste Norge har hatt».[19] Forslaget vakte sterk motstand fraArbeiderpartiets representantAdam Egede-Nissen, som under debatten om hærordningen i august 1909 foreslo konsekvent nøytralitet og full avvæpning av forsvaret. Fra og med hærordningen hadde Hæren i resten av mellomkrigstiden soldatutdanning gjennom 48 dagers rekruttskole.[19]
Under debatten om Flåteplanen av 1912 var Aavatsmark svært aktiv på Stortinget. En egen forsvarskommisjon av 1910 hadde foreslått planen, og det ble bestilt to panserskip iStorbritannia som skulle ha hovedbase iBergen. Aavatsmark viste til nabolandet Finlands kamp mot dentsar-russiske okkupasjonsmakten i debatten om denne merkbare styrkingen av marinen:
«De senere aar, ikke minst 1911, har i mange henseende vært et varselsaar for de smaa og svake nationer, og jeg mener det er klokt at akte paa tidens tegn, at den nation som ikke selv har evne til at holde sig oppe i det store kappløp, blir ubarmhjertig traadt under føtter. Vi har et meget nærliggende eksempel paa at en nation her i Norden som i dag skritt for skritt erobres av en annen nation uten at en eneste magt i Europa hever sin røst for at støtte eller hjelpe.»[19]
Også Aavatsmark markerte i debatten støtte til opprustingsmotstandernes krav om sosiale reformer, men la til at sosiale reformer ville ha liten verdi uten samtidig å sikre landets selvstendighet.
De øvrige representantene oppfattet Aavatsmark som en mann sterkt preget av sin militære bakgrunn, og som opptatt av Forsvarets renommé.[6] Dessuten anså de ham som vesentlig mer smidig og kompromissvillig enn partikollega og rivalChristian Theodor Holtfodt, som var forsvarsminister 1914–1919. Faktisk ble Aavatsmark sammen medChristian Sparre ogLudvig Kragtorp regnet som de fremste kritikerne av Holtfodts militære prioriteringer.[20]
Holtfodt var ansett som en tradisjonalist i militær sammenheng, og allerede ved utnevnelsen av ham kommenterteSocial-Demokraten: «Den nye statsraad hører til de yderliggaaende militaristeer, en fæstningsfanatiker av de værste».[20] Fra høsten 1914 var det imidlertid bred enighet om den overordnede forsvarspolitikken på Stortinget, og det var bareArbeiderpartiet som motsatte seg forsvarspolitiske avgjørelser med sitt anti-militaristiske, men dog revolusjonære, grunnlag.[20] Denne holdningen førte til en utbredt frykt for et sosialistisk revolusjonsforsøk blant de borgerlige politikerne, herunder også Aavatsmark.[21]
.jpg)
Aavatsmark ble, etter historikerNils Ivar Agøys vurdering, forbigått til posten som forsvarsminister både ved regjeringsdannelsen i 1913 og etter atHans Vilhelm Keilhau gikk av i 1914. Agøy mente at dette kunne skyldes atKnudsens regjering ville beholde en pålitelig partikollega som kommandant iTrøndelag grunnet revolusjonsfrykten.[6]Rudolf Peersen gikk av som forsvarsminister i juni 1919, etter bare tre måneder i embetet, og Aavatsmark tiltrådte den 17. juni. Regjeringen gikk av 21. juni 1920, men Aavatsmark ble på nytt forsvarsminister iOtto Blehrs andre regjering fra 22. juni 1921 til 6. mars 1923, etter atOtto Blehr ganske uventet ble statsminister for andre gang. Aavatsmark stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1921, som også ble et svært dårlig valg for Venstre ettersomBondepartiet gjorde sitt inntog.[21]
I 1919 bleFolkeforbundet opprettet som følge avVersaillestraktaten, og Norge skulle bli ett av de landene som var med hele tiden fra grunnleggelsen til inkorporeringen iFN i 1946. Det var i blant andre Aavatsmarks ånd at Norge gikk inn for nedrustning og å holde fast ved den tradisjonelle nøytraliteten.[22]
Aavatsmark måtte ta stilling til om Forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap, militær bevoktning av streikebrytere og andre av Forsvarets maktmidler kunne settes inn mot «indre fiender».[6] Som statsråd fastsatte han for første gang egne regler for Forsvaret i urolige tilstander. Han mente at Forsvaret burde kunne samarbeide med frivillige, privatpersoner såvel som organisasjoner, i innenrikspolitiske stridigheter, men samtidig – i hemmelighet – atHans Majestet Kongens Garde ikke burde rekruttere fra eksempelvis større industriarbeidsplasser for å unngå potensielt revolusjonære elementer.[6] Fra 1920 hadde den revolusjonære holdningen blant mange iarbeiderbevegelsen ebbet ut, men eksempelvisdannelsen avNorges Kommunistiske Parti i 1923 medførte at Aavatsmarks oppdemming overfor den ytre venstreside fortsatt var aktuell.[21]
Hans tid som forsvarsminister ble allikevel preget av mellomkrigstidens nedprioritering av Forsvaret. Selv om mange snakket om Forsvarets betydning, var egentlig ingen partigrupper på Stortinget villige til å bevilge de midlene som faktisk var nødvendige.[22] Dessuten var datidens politikere og offiserer opptatt av andre typer trusselbilder, slik som sosialistisk revolusjon, snarere enn den type klassiske angrepskrig som Norge senere ble utsatt for 9. april 1940.[22] Dessuten gjennomgikk militær teknologi og doktrine grunnleggende endringer i perioden 1905–1940, og en opprustning i takt med dette ville være svært kostbar for et liteindustrialisert land som Norge.[22] I praksis ble Aavatsmarks oppgave å sørge for et fungerende forsvar innenfor minimale økonomiske rammer og en tilbakeskuende militsideologi.[22]
Aavatsmark var, som pensjonert general, oppnevnt av Forsvarsdepartementet som formann i komiteen for den politisk omstridte, frivillige militæropplæringen fra 1933 til 1936. Han var samtidig styreformann i Norges Leidangs Lag, eller bare Leidangen, fra 1934 til 1936. Leidangen hadde til enhver tid 500 til 1 000 inne på slike våpenøvelser.[23]
Det var Aavatsmark som tok initiativ tilkomiteen for de norske frivillige deltagerne ivinterkrigen 1939–1940.[24]
Aavatsmark var lenge engasjert iFrimurerordenen. Han var ordførende mester iDen Norske Store Landsloge 1939–1947, og ble valgt inn i lederskapet iDen Norske Frimurerorden som stormesterensprokurator i 1939. Sommeren 1940 fikk han, sammen med storsekretær Brinchmann-Hansen, den svært tunge oppgaven med å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om frimurerordenens fremtid. Ordenens hovedkvarter var tidvis beslaglagt, men medlemmene styrte selv lokalene gjennom sommermånedene i 1940. Aavatsmark brukte denne tiden til å forhandle med tyskerne, og brukte det han som yrkesoffiser kalte «kasernetysk», i tillegg til at rangen som generalmajor gjorde inntrykk på motparten.[7] I september samme år kom oppløsningsdekretet. Aavatsmark ble aldri formelt stormester i ordenen, men likevelde facto leder fra stormester Hans Rønnebergs død i 1941 og tilJacob Hvinden Haug ble valgt til ny stormester i 1945.
Ettersom oppløsningsdekretet hvilte over ordenen, og det tyske sikkerhetspolitiet holdt et skarpt øye med ordenens ledelse, var Aavatsmarks virksomhet i disse årene svært diskret.[7] Da Frimurerordenen skulle velge en ny stormester i 1945, valgte Aavatsmark å takke nei til et kandidatur, da han ønsket yngre krefter til.[7]
Aavatsmark ble tildelt en rekkeordener og utmerkelser for sitt virke.[25][26] Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse avSt. Olavs Orden i 1910, og til kommandør med stjerne i 1920 «for fortjenstfuld embedsvirksomhet.» Aavatsmark var innehaver avKroningsmedaljen 1906 ogKong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930.
Han var dessuten innehaver av en rekke utenlandske ordener, deriblant storkors avDannebrogordenen,Finlands hvite roses orden ogItalias kroneorden.[6] Han var storoffiser avÆreslegionen, ble utnevnt til 3. klasse av den russiskeSankta Annas orden, kommandør av 1. klasse av den svenskeSverdordenen og ridder av 1. klasse avVasaordenen. Aavatsmark ble tildelt 2. klasse av den finskeFrihetskorsets orden og tildelt de finskeSkyddskårens fortjenstkors. Han ble også tildeltNorges Røde Kors Hederstegn. I USA ble han utnevnt til ridder av brorskapetLafayette-ordenen.
Aavatsmarkbreen, enisbre påSpitsbergen (Svalbard), er oppkalt etter ham, fordi han anbefalte for Stortinget å bevilge penger til å utstyre HMS «Farm» forGunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjoner i 1909 og 1910.
Ivar Aavatsmark er gravlagt en i familiegrav påVestre gravlund i Oslo. Gravminnet er prydet med et portrettrelieff av ham i bronse.
